Internasjonal politikk

EØS: Like vilkår eller tyske?

EØS: Like vilkår eller tyske?

Vår norske EØS-debatt er i EU en debatt om det markedsliberale indre markedet, skriver Dag Seierstad.

"Ideen bak EUs indre marked, og dermed bak EØS, er at konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skal gjøre all produksjon mer effektiv ved å tvinge næringslivet til omstilling. På felt etter felt tvinger EØS-forpliktelsene hardere konkurranse inn i det norske arbeidslivet. Økt konkurranse betyr raskere omstilling, mer pendling, mer nedbemanning, flere nedleggelser, mer uføretrygding og mer førtidspensjonering.

Norge har hatt to særlig viktige konkurransefortrinn det siste hundreåret: Vi har hatt billig og rikelig tilgang på energi (vannkraft, olje, gass) og på andre naturressurser (fisk, tømmer, malm) som andre nasjoner har hatt bruk for. På dette grunnlaget er det bygd opp sterke næringsmiljøer innen prosessindustri, oljerettet industri, og maritim virksomhet, godt hjulpet av næringspolitiske virkemidler som EØS nå i betydelig grad forbyr. Samtidig har vi utvikla et arbeidsliv med små lønnsforskjeller, gode velferdsordninger og et nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Samarbeidet på arbeidsplassene har bidratt til smidige omstillinger fordi fagbevegelsen kunne garantere at også de ansatte ville dra nytte av endringene. Norsk næringsliv har derfor vært i stand til å omstille seg raskt nok til å være konkurransedyktig trass i høyt lønnsnivå.

Denne situasjonen har hatt to viktige forutsetninger, at det har vært høy sysselsetting og stor nok knapphet på arbeidskraft, og at landsomfattende tariffavtaler har regulert lønns- og arbeidsvilkår i store deler av arbeidslivet. Tilsvarende samfunnsmodeller er under kraftig press i mange EU-land. Faren er at arbeidslivet vårt også kan komme under press, også som følge av det markedsliberale frislippet som EØS-avtalen påfører oss. Gjennom EØS slutter vi oss til et markedsliberalt system som i mange land har ført til økende inntektsforskjeller og utrygge arbeidsforhold der fast heltidsarbeid blir mangelvare, og der de sårbare i økende grad støtes ut av arbeidslivet.

EØS-avtalen må derfor vurderes ikke bare ut fra virkningene i Norge, men også hva som skjer på arbeidsmarkedet i land vi er sterkt knytta til og handler med. Gjennom EØS gjør vi oss delaktig i å fremme et liberalt markedsregime i Europa med de konsekvenser som det har for inntektsforskjeller, trygghet i jobben og utstøting fra arbeidslivet.

Det kan bli et økende problem at EØS-avtalen hindrer oss i å gripe aktivt inn mot fristilte kapitalmarkeder. Gjennom EØS-avtalen har vi godtatt de markedsliberale prinsippene, og må derfor ta et medansvar for det uføret Europa nå er inne i. En sentral del av det vi i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er låst fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det," skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Like vilkår eller tyske?

Av Dag Seierstad, Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

Ideen bak EUs indre marked, og dermed bak EØS, er at konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skal gjøre all produksjon mer effektiv ved å tvinge næringslivet til omstilling. På felt etter felt tvinger EØS-forpliktelsene hardere konkurranse inn i det norske arbeidslivet. Økt konkurranse betyr raskere omstilling, mer pendling, mer nedbemanning, flere nedleggelser, mer uføretrygding og mer førtidspensjonering.

Gjennom EØS får Norge konkurrere «på like vilkår» med EUs næringsliv på det store EU-markedet. Men samtidig får alle EU-selskap konkurrere på like vilkår med oss – her i Norge. Men natur, klima og beliggenhet gir oss ikke «like vilkår» i konkurransen på markedene. I EØS må Norge konkurrere på samme vilkår som en hvilken som helst region i Tyskland – i konkurranse med andre regioner i Tyskland om markedsandeler og investeringer. Den viktigste forskjellen i forhold til den tyske regionen er at Norge ikke ligger i Tyskland. Norge ligger dermed ikke nær de store markedene i Europa. Bedriftene våre kan ikke velge og vrake blant underleverandører som ligger vegg i vegg, eller levere deler til bedrifter som gjør produktet ferdig en times kjøring unna. Bedriftslederne våre er ikke del av tyske nettverk med kontroll over allsidig teknologi og snarveier til tyske storbanker. Vi snakker ikke en gang feilfritt tysk.

Vi skal sjølsagt konkurrere med tyskere og hollendere ved hjelp av alt som tyskere og hollendere bruker for å konkurrere, som effektiv organisasjon, høy kompetanse og innsats på jobben. Men i denne konkurransen slipper tyskere og hollendere alle ulempene med norsk natur, klima, beliggenhet og bosettingsmønster. I EØS må vi til gjengjeld gi opp det meste av de fordelene som gjennomtenkt og politisk styrt bruk av naturressurser har gitt oss. Naturressurser, effektivt utviklede næringsklynger, en ansvarlig og solidarisk innstilt fagbevegelse og politisk kontroll over ressursgrunnlaget har vært grunnlaget for norsk konkurranseevne.

EØS har tatt vekk mye av kontrollen over ressursene og viktige sider ved den politiske styringen av næringsutviklingen. EØS tar dermed vekk de viktigste fordelene Norge har hatt av at vi ikke har vært en region midt i Tyskland eller Frankrike.

I en verden med stadig friere kapitalflyt står de som rår over kapital, fritt til å vriste lønnsomhet ut av enhver forskjell i lønnsnivå, skatteregler og evne til motstand blant ansatte. Lav lønn, lave skatter og lydig arbeidsstokk suger til seg investeringskapitalen – hvis ikke spesielt aktiv næringspolitikk, ansatte med særlig høy kompetanse og andre innenlandske forhold drar i annen retning. Det er konkurransen på fristilte markeder, og særlig den frie kapitalflyten, som kan gjøre norske arbeidsplasser mer utrygge enn de har vært – sammen med det regelverket som hindrer at vi kan utnytte ressursene våre slik «at de kommer hele det norske samfunnet til gode» slik Petroleumsloven uttrykte det – før mye av det ble forbudt av EØS. I en verden med fri flyt av kapital er det ikke opplagt at det blir investert i Norge, verken fra innenlandske eller utenlandske investorer. Men det har ingen ting med «adgangen til EU-markedet» å gjøre. Verken natur, klima, beliggenhet, fri kapitalflyt eller EØS-medlemskap gir oss noe gratis når det gjelder investeringer i norske arbeidsplasser.

Norge har hatt to særlig viktige konkurransefortrinn det siste hundreåret: Vi har hatt billig og rikelig tilgang på energi (vannkraft, olje, gass) og på andre naturressurser (fisk, tømmer, malm) som andre nasjoner har hatt bruk for. På dette grunnlaget er det bygd opp sterke næringsmiljøer innen prosessindustri, oljerettet industri, og maritim virksomhet, godt hjulpet av næringspolitiske virkemidler som EØS nå i betydelig grad forbyr. Samtidig har vi utvikla et arbeidsliv med små lønnsforskjeller, gode velferdsordninger og et nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Samarbeidet på arbeidsplassene har bidratt til smidige omstillinger fordi fagbevegelsen kunne garantere at også de ansatte ville dra nytte av endringene. Norsk næringsliv har derfor vært i stand til å omstille seg raskt nok til å være konkurransedyktig trass i høyt lønnsnivå.

Denne situasjonen har hatt to viktige forutsetninger, at det har vært høy sysselsetting og stor nok knapphet på arbeidskraft, og at landsomfattende tariffavtaler har regulert lønns- og arbeidsvilkår i store deler av arbeidslivet. Tilsvarende samfunnsmodeller er under kraftig press i mange EU-land. Faren er at arbeidslivet vårt også kan komme under press, også som følge av det markedsliberale frislippet som EØS-avtalen påfører oss. Gjennom EØS slutter vi oss til et markedsliberalt system som i mange land har ført til økende inntektsforskjeller og utrygge arbeidsforhold der fast heltidsarbeid blir mangelvare, og der de sårbare i økende grad støtes ut av arbeidslivet.

EØS-avtalen må derfor vurderes ikke bare ut fra virkningene i Norge, men også hva som skjer på arbeidsmarkedet i land vi er sterkt knytta til og handler med. Gjennom EØS gjør vi oss delaktig i å fremme et liberalt markedsregime i Europa med de konsekvenser som det har for inntektsforskjeller, trygghet i jobben og utstøting fra arbeidslivet.

Det kan bli et økende problem at EØS-avtalen hindrer oss i å gripe aktivt inn mot fristilte kapitalmarkeder. Gjennom EØS-avtalen har vi godtatt de markedsliberale prinsippene, og må derfor ta et medansvar for det uføret Europa nå er inne i.

En sentral del av det vi i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er låst fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.

(publisert i Klassekampen)