Internasjonal politikk

Stein Ørnhøi: Jeg har sett en russer le

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Internasjonal politikk; Publisert onsdag 25. oktober 2017 07:48

"Jeg har sett en russer le. Men det var ikke på fjernsyn eller i avisen. Det var på gata i Russland. Der ser folk stort sett ut som de gjør på gata her hjemme.

De triller barnevogn, de ler, flørter og går på kino. Mange – svært mange – går også på teater og konserter. Noen skravler og har det bare trivelig, mens andre haster av sted fordi de skal rekke metroen. Russland er et helt vanlig naboland fullt av alminnelige hverdager. Hadde vi skjønt det, hadde den permanente russerskrekken vært mindre og vår verden hadde vært tryggere.

Vårt bilde av Russland er ensidig og endimensjonalt. Ikke fordi vestlige korrespondenter sender hjem falske nyheter og usannheter, men fordi bare halve sannheten lett blir en usannhet. Dukker det opp en levende russer i en nyhetssending, er det gjerne en sint gammel dame med skaut og uten fortann. Og svært ofte selve klassikeren; en utgammel mann med medaljer over hele overkroppen. I skandinavisk krim er skurken alltid en russer på 1,90 med barbert skalle og svart lærjakke og pistol på lomma. Vi ser aldri en russisk film på fjernsynet. Vi sender Tolstojs mektige «Krig og fred». Men da på engelsk. Jeg har aldri sett en russisk Tsjekhov-forestilling. Russerne kan lage film. Det var de som skapte den moderne filmfortellingen. Og de kan fortsatt teater, selv om Stanislavskij er død. Russisk musikk kjenner alle. Sammenliknet med det meste av elektoratet i Midtvesten eller i de indre deler av Bayern er den jevne russer godt opplyst. Naturligvis er Russland autoritært. Men du må ikke på politistasjonen for å få kjøpt bussbillett.

Ingen vanlig russer går rundt med planer om å underlegge seg Norge eller andre deler av Vesten. Men noen føler nok en viss utrygghet fordi de er omringet av et Nato som har 15 ganger større militær kapasitet enn Russland. Og de er smertelig klar over at vi har atomvåpenkapasitet til å utslette dem 30 ganger. Om de føler trygghet ved at de kan utslette oss bare fem ganger, er jeg mer usikker på," skriver Stein Ørnhøi blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Jeg har sett en russer le

Av Stein Ørnhøi

Jeg har sett en russer le. Men det var ikke på fjernsyn eller i avisen. Det var på gata i Russland. Der ser folk stort sett ut som de gjør på gata her hjemme.

Moskva er en vakker verdensby. Den virker roligere og vennligere enn andre store byer. Men også Russlands offentlige rom er preget av visuell forsøpling. I gamle dager, den gangen vi var redde for verdenskommunismen, var landet fullt av plakater med stolte arbeidere med hammer og sigd i handa. Nå er det plakater over alt med damer som måper med botoxlepper og anbefaler sjampo eller leppestift. Det storslagne GUM-bygget som utgjør den ene veggen på Den røde plass, har det «frie næringsliv» overtatt. Så når lysene tennes om kvelden, framstår plassen som et tivoli. Hva som gjør folk dummest, den gamle eller den nye tid, er jeg slett ikke sikker på. Det finnes ikke en tigger på gatene i Moskva. Og slett ingen junkies. Dette er Frps drømmeland. Byen er ren og renset. Og annenhver gammel dame har arvet et gullkors fra sin bestemor som de bærer i kjede rundt halsen. Men det merkverdige er at du ser verken politi eller annet uniformert personell i gatene. Så justisminister Per Willy ville helt sikkert savnet bevæpnet politi på hvert gatehjørne.

Putin er ikke min mann. Jeg liker ikke politikere som går på jakt med bar overkropp. Men jeg er dypt takknemlig og beroliget over at det ikke er Donald Trump som styrer Russland. Ja, jeg er ganske fornøyd med at heller ikke Børge Brende eller en gjennomsnittlig moskvakorrespondent skal styre dette verdens største land som består av en uendelighet av nasjonaliteter og etniske minoriteter. Jeg føler meg også tryggere med Putin som sjef enn hva jeg gjorde da Boris Jeltsin – Vestens store helt – kavet rundt i fylla og skapte politisk og sosialt kaos.

Russerskrekken er en permanent faktor i vestlig historie og politikk. Det har handlet mye om despotiske tsarer. Også Russlands behov for isfrie havner har vært angstdrivende. Og så kom verdenskommunismen. Så Russland er alltid en trussel. Under Boris Jeltsin var det riktignok en kort pause til tross for at Russland aldri har vært så politisk ustabilt og derfor farlig som i årene før Putin overtok.

For en jevnt opplyst russer ser historien litt annerledes ut. Da er det faktisk resten av verden som med jevne mellomrom har invadert Russland. Først Napoleon i 1812. Så Krimkrigen, som ikke handler om Florence Nightingale og de sårede, men om at England og Frankrike sammen med italienerne gikk inn og støttet det Osmanske rikes forsøk på å erobre Krim. Deretter fulgte første verdenskrig. Da prøvde tyskerne å okkupere Krim. Men mest brutalt ble det da Tyskland invaderte Russland og Krim under andre verdenskrig.

Historie er et viktig fag i russisk skole. De lærer at Russland to ganger har reddet Europa fra despotiet. Først da de knuste Napoleon i 1812, og andre gangen da de reddet Europa fra nazismen. Det finnes mer meningsløse måter å forstå historien på. En jevnt opplyst russer er også fortrolig med det som skjedde på Jalta-konferansen. De tre gamle herrene Roosevelt, Churchill og Stalin delte verden mellom seg i februar 1945. En døende, en fyllik og en despot la rammene for det som fortsatt preger vår måte å se verden på. Ikke minst preger det fortsatt russisk tenkning. Skal en bebreide Sovjet noe, må det være at de på hensynsløst vis har holdt seg strengt til det som ble avtalt i Jalta.

I dag herjer igjen russerskrekken. Vi bryter med etterkrigstidens basepolitikk, og etablerer fast stasjonering for amerikanske soldater i Indre Troms. Vi boikotter og truer. Og vi øker forsvarsbudsjettene. Og USA etablerer base i Trøndelag. Russland er igjen farlig fordi, som det heter, de har angrepet Georgia og okkupert Krim. Og så har de blandet seg inn i USAs valgkamp. Dessuten støtter de Assad i Syria. Og ikke minst, de blander seg direkte inn i ukrainsk politikk. Russland bryter folkeretten.

For et lite land som Norge er det avgjørende viktig å forsvare folkeretten. FN og internasjonal rettsorden bør være styrende for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men da må vi også stille krav til oss selv og våre allierte. Som en stat som er grunnlagt på ideen om folkesuverenitet, bør vi opptre med noe mindre hykleri og dobbeltmoral. Vi og Nato anerkjente Kosovo som egen stat. Vel og bra og i tråd med vårt brudd med Sverige i 1905 og slik Norge bør forstå FN-paktens bestemmelse om hvert folks rett til å styre seg selv. Men da må vi også anerkjenne Sør-Ossetias rett til ikke å tilhøre Georgia, og Abkhasias rett til å være egen stat. Og da var det faktisk Russland som forsvarte folkeretten, da de slo tilbake mot Georgia etter angrepet på Sør-Ossetia. Og det går faktisk an å mene at den russisktalende delen av Ukraina har rett til selv å bestemme om de vil tilhøre Ukraina eller ikke. Når Russland står i Syria, gjør de det i tråd med folkeretten. Men det gjelder ikke nødvendigvis USA og Norges tilstedeværelse i Syria. Og naturligvis prøver Russland å påvirke politiske prosesser i USA og andre land. Oppstyret over at Russland forsøker på dette, har som forutsetning at en ikke kan ha hørt om CIA. Det er den slags slike organisasjoner driver med. CIA greide jo i sin tid til og med å betale seg helt inn i norske AUF. Jeg liker ikke at det er slik. Men jeg synes ikke at det skal være en slags internasjonal særrett for CIA og USA å drive med den slags.

Politisk dobbeltmoral er dårlig sikkerhetspolitikk. Folkerett er vanskelig og ikke alltid entydig. Det som er en trussel mot internasjonal sikkerhet, er selektiv bruk av folkeretten. Naturligvis blander Russland seg inn i det som skjer i Ukraina. Men det gjør da også USA, CIA, Norge og Nato. En periode vrimlet det av amerikanske politikere i Kiev som ga støtte til den ene parten i en borgerkrig. Til og med vår egen Erna Solberg krabbet rundt på knærne på Maidanplassen iført blomsterbukett til ære for falne for den ene part. Og da folkeavstemningen ble holdt på Krim og 97 prosent sa at de ikke ønsket å tilhøre det ukrainske politiske kaoset, sto Børge Brende på Dagsrevyen og gjorde folkeavstemningen til en trussel mot verdensfreden. Jeg foretrekker folkeavstemninger framfor krig enten det er på Krim, i Kosovo, Catalonia eller Norge i 1905.

For et par uker siden besøkte jeg «det okkuperte Krim» stikk i strid med herr Brendes anbefalinger. På Krim er det rolig, vennlig og vakkert. Folk er svært fornøyd. Mange snakker litt engelsk og sier at alt går bedre nå. Jeg vokste opp i et okkupert Norge, jeg har besøkt okkuperte områder i Palestina. Jeg vet hva okkupasjon er. Krim er ikke okkupert. Krim ble befridd fra politisk kaos nesten uten at skudd ble løsnet. Den eneste uniformerte person jeg så på hele min reise på Krim, var havnefogden i Sevastopol som gikk av vakt en fredelig søndag ettermiddag. I dag ferierer igjen russerne ved badebyene langs kysten av Krim. Ikke engang den historisk traumatiserte minoriteten av Krim-tatarer ønsker seg tilbake til Ukraina. Nå bygges det bil- og jernbanebru over stredet mellom Svartehavet og Azovhavet. Det bygges moderne vei og jernbane tvers over halvøya. Roosevelt står fortsatt på sokkel i Jalta mens feriefolket bader, leker og promenerer. Ja, selv Lenin har overlevd der han står og skuer over den strandpromenaden som Tsjekhov har udødeliggjort i sin novelle «Damen med hunden». Dessuten er det alltid kø av turister som vil se palasset hvor Jalta-avtalen ble inngått, og alle besøker Tsjekhovs hus hvor han bodde da han skrev «Kirsebærhagen». Krim er russisk. Slik har det vært siden Katarina den stores tid.

Russland er ingen filantropisk stat. Russland er en autoritær stat på et enormt område. Landet vil alltid være et sikkerhetspolitisk problem for de nabostatene som har russiske minoriteter. Det bor i dag nesten 30 millioner russere utenfor Russlands anerkjente grenser. Trakassering av russiske minoriteter vil fort utløse reaksjoner fra Moskva uansett hvem som styrer. Men når norske politikere bruker Georgias invasjon av Sør-Ossetia som argument for at Norge må ruste seg mot Russland, da snakker de mot bedre vitende. Og gjør de ikke det, så uttaler de seg uten elementære kunnskaper om russisk kultur og historie. Og det er nesten enda verre.

Det er tragisk og farlig med spenningen mellom Nato og Russland. At Norge henger lydig på slep, skaper en unødig spenning mot en nabo som aldri har forbrutt seg mot Norge. Vi burde ta et initiativ med sikte på å få roet ned forholdet til Russland. Vi kunne for eksempel foreslå en FN-kontrollert folkeavstemning på Krim for å fjerne all tvil om hva folket på halvøya ønsker. Det skulle ikke forundre meg om Putin sier ja takk. Dermed reduseres spenningen og verden ble tryggere. Det er verdt et forsøk.

(publisert i Klassekampen)