Internasjonal politikk

Reservasjonsretten i EØS

Reservasjonsretten i EØS

"Reservasjonsretten er en sentral og nødvendig del av EØS-avtalen. Den gjør det samtidig mulig for Norge å føre en langt mer offensiv Europapolitikk enn vi har gjort til nå.

EØS-avtalen gir Norge en prinsipiell reservasjonsrett som medlemsland i EU ikke har. På miljøfeltet kan denne reservasjonsretten få særlig betydning. Hvis Norge reserverer seg mot et EU-direktiv som svekker norske krav til miljø, helse eller sikkerhet i arbeidslivet, er sjansen stor for at vi har sterke forbundsfeller internt i EU. Det er derfor på disse områdene en gjennomtenkt bruk av den norske reservasjonsretten kan få betydning ikke bare for Norge, men også for andre land.

For EØS-motstandere er reservasjonsretten det eneste forsonende trekket ved EØS-avtalen. Reservasjonsretten gjør det mulig å bekjempe EØS-avtalen innafra ved å mobilisere en så sterk opinion når norske interesser og verdier trues av nye EU-regler, at en norsk reservasjon blir politisk nødvendig.

Denne kampen om å bruke reservasjonsretten er i sin kjerne en kamp mot at det markedsliberale grunnlaget for EU, den uhemmede konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, skal ha fullt gjennomslag i Norge.

For EU-tilhengere er reservasjonsretten i EØS derimot en uting. De vil inn i et EU der ingen medlemsland har noen reservasjonsrett mot nye EU-regler for det indre markedet. De vil derfor stritte imot å bruke en reservasjonsrett som blir et kraftigere argument mot EU-medlemskap hver gang den brukes," skriver Dag Seierstad blant annet som gjesteblogger.

Les mer nedenfor.

 

Reservasjonsretten i EØS

Av Dag Seierstad

Under EØS-forhandlingene i 1992 måtte EU gå med på å gi Norge en reservasjonsrett for at ikke EØS-avtalen skulle være i strid med Grunnloven. Bakgrunnen er at Grunnloven ikke tillater at Norge overfører beslutningsmyndighet til internasjonale organisasjoner vi ikke er medlem av.

Norge er medlem av EØS, men ikke av EU. Samtidig er det slik at det er EU som fastlegger alt regelverk som skal gjelde i EØS. Poenget med EØS-avtalen er at EU og EØS skal ha samme regelverk for alt som angår markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.

Innholdet i EØS-avtalen endrer seg fordi EU stadig endrer og utvider lovverket sitt. På de områdene som omfattes av EØS-avtalen, skal slike endringer etter forutsetningene også gjelde Norge. For at dette ikke skulle være i strid med Grunnloven, ble Norge gitt en reservasjonsrett overfor nye EU-regler: Vi kan si at denne nye EU-loven ikke skal gjelde i Norge.

EØS-avtalen stiller ikke noe krav til begrunnelse for å bruke reservasjonsretten, og reservasjonsretten er heller ikke begrensa i tid. Et norsk nei til en ny EU-lov betyr kort og godt at loven ikke tas inn i EØS-avtalen.

Da EØS-avtalen skulle godkjennes av Stortinget høsten 1992, ble reservasjonsretten framstilt som en garanti for at EØS-avtalen ikke kunne påføre oss regler vi var sterkt i mot. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland sa det slik i stortingsdebatten: «Reservasjonsretten ble forhandlet fram og ført inn i EØS-avtalen for å brukes.

To toneangivende professorer i EU-rett, Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, skrev i en utredning bestilt av Stoltenberg-regjeringen i forbindelse med debatten om postdirektivet at Norge «formelt står fritt til å reservere seg mot nye rettsakter. Dette vil ikke være noe avtalebrudd, og kan heller ikke hevdes å være illojalt mot avtalen. Tvert imot må reservasjonsretten anses som en integrert og legitim del av den konstruksjon som EØS-avtalen innebærer»

Reservasjonsretten er derfor en sentral og nødvendig del av EØS-avtalen. Den gjør det samtidig mulig for Norge å føre en langt mer offensiv Europapolitikk enn vi har gjort til nå.

EØS-avtalen gir Norge en prinsipiell reservasjonsrett som medlemsland i EU ikke har. På miljøfeltet kan denne reservasjonsretten få særlig betydning. Hvis Norge reserverer seg mot et EU-direktiv som svekker norske krav til miljø, helse eller sikkerhet i arbeidslivet, er sjansen stor for at vi har sterke forbundsfeller internt i EU. Det er derfor på disse områdene en gjennomtenkt bruk av den norske reservasjonsretten kan få betydning ikke bare for Norge, men også for andre land.

EU-land har ingen reservasjonsrett mot indre-markeds-direktiv som stiller krav til produkter. Hvis EU har innført bestemte miljø-, helse- eller sikkerhetskrav til en vare, kan ikke det enkelte EU-land stille strengere krav. Hvis Norge bruker reservasjonsretten, vil søkelyset derfor rettes mot det mest utfordrende trekket ved EUs regler for det indre markedet: det at miljø, helse og sikkerhet underordnes målet om friest mulig vareflyt. Dette kjennetegnet ved det indre markedet står i mange sammenhenger under kontinuerlig kritikk fra både helsemyndigheter, forbrukerorganisasjoner og miljøorganisasjoner i flere EU-land.

De fleste EU-direktiv som – utenom arbeidslivet – har vakt uro eller strid i Norge, dreier seg nettopp om miljø, helse og sikkerhet. Slike direktiv (matsminkedirektivene, barnematdirektivene, direktivet om merking av genmat, direktivet om «patent på liv») er omstridte også i EU. En del medlemsland har stemt mot direktivene, og i mange land har forbruker- og miljøorganisasjoner engasjert seg mot direktivene.

Reservasjonsretten gir oss i Norge muligheten til å vise vei når det gjelder krav til miljø, helse og sikkerhet. EU kan ikke hindre oss i å «gå foran» slik som medlemslanda kan hindres. Samtidig kan vi bidra til den løpende debatten i EU om å gi bedre rom for miljø-, helse- og sikkerhetshensyn. På sikt bør målet være å speilvende det indre markedet slik at hensynet til miljø, helse og sikkerhet går foran hensynet til vareflyten på stadig flere områder.

Et aktivt norsk arbeid for å tre inn i helsepolitiske og miljøpolitiske allianser på tvers av EU-grensene vil på den ene sida gjøre det enklere å ta i bruk reservasjonsretten når det er viktig å gjøre det. På den andre sida vil en norsk reservasjon også være et bidrag til å kjempe fram en tilsvarende miljø- og helsepolitisk handlefrihet for medlemsland i EU.

Dette forutsetter et nært samarbeid mellom Norge og de mest miljøbevisste EU-land om å utnytte de mulighetene som den norske reservasjonsretten gir oss. Forutsetningen er at vi kan arbeide med de samme miljø- og helsesakene i flere land tidlig nok i EUs beslutningsprosesser.

Hvorfor sitter bruken av reservasjonsretten da så langt inne?

For EØS-motstandere er reservasjonsretten det eneste forsonende trekket ved EØS-avtalen. Reservasjonsretten gjør det mulig å bekjempe EØS-avtalen innafra ved å mobilisere en så sterk opinion når norske interesser og verdier trues av nye EU-regler, at en norsk reservasjon blir politisk nødvendig.

Denne kampen om å bruke reservasjonsretten er i sin kjerne en kamp mot at det markedsliberale grunnlaget for EU, den uhemmede konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, skal ha fullt gjennomslag i Norge.

For EU-tilhengere er reservasjonsretten i EØS derimot en uting. De vil inn i et EU der ingen medlemsland har noen reservasjonsrett mot nye EU-regler for det indre markedet. De vil derfor stritte imot å bruke en reservasjonsrett som blir et kraftigere argument mot EU-medlemskap hver gang den brukes.

(publisert i Klassekampen)