Internasjonal politikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert tirsdag 29. januar 2019 04:16

En løsere, utrygg og dårlig betalt tilknytning til arbeidslivet økte overalt i EU, skriver Dag Seierstad.

"Arbeidsløsheten utvikla seg svært ulikt under kriseåra etter 2008. I Hellas og Spania økte den særlig dramatisk, men i Tyskland og Polen gikk arbeidsløsheten ned etter 2008. Det er likevel et fellestrekk at det som kalles «prekært arbeid», en løsere, utrygg og dårlig betalt tilknytning til arbeidslivet, økte overalt i EU.

De siste førti åra har fagbevegelsen mista medlemmer i alle europeiske land. I de fleste EU-land er mindre enn hver femte arbeidstaker fagorganisert. På den bakgrunnen er tariffdekningen overraskende høy i mange land. Årsaken er som regel ulike former for allmenngjøring, at tariffavtaler også omfatter uorganiserte," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

Dag Seierstad: Fagforeninger i krise

Finanskrisa i 2008 slo ut svært forskjellig rundt om i EU. I Vest- og Nord-Europa var det mulig for fagbevegelsen å påvirke krisepolitikken overfor de kriseutsatte bransjene. Men sør i EU og i mange land i øst hadde krisa dramatiske virkninger på arbeidsliv og sosiale forhold.

Etter disse kriseåra er forskjellene mellom EU-statene større enn før. Situasjonen for fagbevegelsen er også mer ulik fra land til land. Den politiske integrasjonen er tettere enn før, men den er blitt en integrasjon som splitter EU på kryss og tvers mer enn den forener.

Arbeidsløsheten utvikla seg svært ulikt under kriseåra etter 2008. I Hellas og Spania økte den særlig dramatisk, men i Tyskland og Polen gikk arbeidsløsheten ned etter 2008. Det er likevel et fellestrekk at det som kalles «prekært arbeid», en løsere, utrygg og dårlig betalt tilknytning til arbeidslivet, økte overalt i EU.

De siste førti åra har fagbevegelsen mista medlemmer i alle europeiske land. I de fleste EU-land er mindre enn hver femte arbeidstaker fagorganisert. På den bakgrunnen er tariffdekningen overraskende høy i mange land. Årsaken er som regel ulike former for allmenngjøring, at tariffavtaler også omfatter uorganiserte.

I Tyskland har fagbevegelsen gått mer tilbake i medlemsoppslutning enn i de fleste andre land i Vest-Europa. Det store politiske nederlaget for fagbevegelsen kom allerede tidlig på 2000-tallet med de såkalte Hartz-reformene. De innebar til dels kraftige kutt i de tyske velferdsordningene og foregrep den kuttpolitikken som skulle komme til dominere krisepolitikken i hele EU. Som tysk statsminister sa sosialdemokraten Gerhard Schröder til den økonomiske og politiske verdenseliten da den møttes på World Economic Forum i Davos i 2005: «Vi har bygd opp en av de beste lavlønnssektorene i Europa.» Av de beste?

Innad i EU var Tyskland viktigste pådriver for den katastrofale kuttpolitikken som den såkalte troikaen (EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF) påtvang de EU-land som ble hardest ramma av finans- og gjeldskrisa. Kuttkrava fikk ingen ut av arbeidsløshet verken i Hellas, Portugal, Spania eller Italia. Tyske regjeringer har derfor ansvaret både for at EU-krisa ble verre enn nødvendig – og for at den ble ekstra vanskelig å løse.

Britene kan heller ikke skylde på EU for utviklingen i arbeidslivet. Mellom 1980 og 1993 fikk Thatcher-regjeringene med to til tre års mellomrom gjennomført lovendringer som skritt for skritt bidro til å innskrenke handlefriheten til fagbevegelsen. Det britiske forskningsinstituttet IER skildrer situasjonen slik:

«De britiske fagforeningslovene er de mest restriktive i den vestlige verden. Det er helt udiskutabelt både når det gjelder handlefriheten til fagforeninger, retten til å streike og til å forhandle kollektivt.

Den franske fagbevegelsen er prega av at den er sterkt splitta politisk. Det samlede medlemstallet er lavt, men tariffdekningen er svært høy. Det er også evnen til å mobilisere tilhengerne til demonstrasjoner og andre utadrettede aksjoner. For tida står de fleste fagbevegelsene sammen i kampen mot arbeidslivspolitikken til president Macron.

I Italia har den største fagbevegelsen (FIOM-CGIL) klart å stoppe desentraliseringen av tarifforhandlinger som både arbeidsgiverne og flere regjeringer har prøvd å få til. Fagbevegelsen har ikke mista medlemmer på flere år, den finansielle situasjonen er god og mobiliseringsevnen er noenlunde intakt. Etter 2008 har flere regjeringer prøvd å få vekk tarifforhandlinger på bransjenivå, men FIOM-CGIL klarte i 2011 å oppnå en rammeavtale som bekrefter at bransjeavtaler har fortrinnsrett.

I Spania ble det kollektive avtalesystemet knust da troikaen kom med sine krav og vilkår for å yte kriselån. De to store fagbevegelsene ble satt helt ut av spill. Det fikk som en av sine konsekvenser at den folkelige protesten, først via opprørsbevegelsen «indignados» og så via partiet Podemos, forholdt seg til fagbevegelsen som del av den etablerte samfunnsmakta.

I Hellas mista fagbevegelsen i enda større grad all betydning på grunn av diktatene fra troikaen. Avtalesystemet er i praksis feid til side til tross for månedslange generalstreiker i 2011 og 2012. En gresk forsker har konkludert slik: «Arbeidsgiverne trenger ikke lenger fagbevegelsen til å sikre arbeidsfreden.

I Ungarn er fagbevegelsen like ille ute. Der var det en sosialdemokratisk regjering som tvang igjennom den markedsliberale krisepolitikken uten at EU-kommisjonen eller «troikaen» trengte å løfte en finger. Dermed tok høyrepartiet til Viktor Orbán (Fidesz) over de folkelige protestene mot krisepolitikken og vant valget i 2010 med så god margin at regjeringen kunne bygge seg et stadig tryggere maktgrunnlag.

I Østerrike har arbeidervelgerne i stor grad slutta opp om det høyreekstreme Frihetspartiet FPÖ som nå er i regjering sammen med Det konservative Folkepartiet (ÖVP), det som før var et moderat og relativt anstendig høyreparti. Fagbevegelsen opplever det som et strategisk dilemma at arbeidsgiverne mister interessen for det tradisjonelle trepartssamarbeidet som har dominert østerriksk politikk i snart trekvart hundreår.

I Nederland har lite endra seg for fagbevegelsen og det etablerte trepartssamarbeidet. Men den dominerende innstrammingspolitikken har bidratt til at den tradisjonelle lønnsmoderasjonen har utløst kraftige protester fra viktige deler av fagbevegelsen.

I Polen står fagbevegelsen overfor et arbeidsliv der sysselsettinga er lav, der «prekært arbeid» er fullstendig dominerende og der fagbevegelsen bare har fotfeste i de aller største bedriftene. I tillegg ser de to store fagbevegelsene hverandre både som politiske og strategiske fiender. Fagbevegelsen Solidarnosc er nært knytta til PiS, det nasjonalkonservative Lov- og rettferdighetspartiet som nå på mange måter undergraver det politiske demokratiet i Polen.

(Publisert i Klassekampen)