Internasjonal politikk

Ciprian Necula: Fra slaveri til verdighet

Ciprian Necula: Fra slaveri til verdighet

Den romske aktivisten Ciprian Necula skriver:

"Slaveriet har etterlatt seg dype og uutslettelige spor i det kollektive minnet til det rumenske romfolket, i form av en konstant følelse av mindreverdighet og underkastelse, selv hos de som i vår samtid har lykkes økonomisk eller sosialt. Romfolket har vært mindreverdige i fem hundre år, i et av de lengste slaveriene i historien uten et eneste dokumentert opprør.

Det transnasjonale romske samfunnet slik det ble tenkt av Nicolae Gheorghe trenger først og fremst solidaritet fra alle romske grupper i kampen mot rasisme, som er det fenomenet som fortsetter å blokkere utviklingen av mange romske samfunn. Ondet må defineres og bekjempes som det ondet det faktisk er, og med det samtidig ta et oppgjør med et annet svært vanlig fenomen i romske samfunn, nemlig normaliseringen av ondskap og den resulterende opplevelsen av at den etablerte urettferdigheten er normal og naturlig. Romfolket må gjøre opprør mot sosial urettferdighet for å oppnå likeverd. Samtidig må romer være modige nok til også å bekjempe det som det som er galt innad i deres egne miljøer, slik som tvangsekteskap og utnyttelse av barn.

Den sosiale romske bevegelsen og dens aktivister må gripe dette prosjektet åpent og skritt for skritt, og de må oppgi sin deltakelse i NGOer fordi disse organisasjonene bidrar kun til den rumenske statens handlingslammelse. Mest av alt trenger romfolket sin verdighet, for uten en historisk forsoning kan ingen langsiktige mål oppnås," skriver han blant annet i bladet Folk er folk.

Les hele artikkelen nedenfor.

 

 

Fra slaveri til verdighet

Av Ciprian Necula

Oversatt av Leila Francisca Ditter og Bjønnulv Evenrud

Slaveriet har etterlatt seg dype og uutslettelige spor i det kollektive minnet til det rumenske romfolket, i form av en konstant følelse av mindreverdighet og underkastelse, selv hos de som i vår samtid har lykkes økonomisk eller sosialt. Romfolket har vært mindreverdige i fem hundre år, i et av de lengste slaveriene i historien uten et eneste dokumentert opprør.

Faktisk ble det rumenske ordet for rom/sigøyner, țigan brukt til å betegne selve den sosiale statusen som slave, uavhengig av etnisitet (rom var ikke den eneste etnisiteten blant slavene i Romania). Sett fra utsiden med øynene til de politiske tiltakene som er blitt rettet mot dem, har romfolket blitt sett på som en problematisk, kriminell og ukontrollerbar gruppe. I Romania ble de ulike gruppene romfolk i utgangspunktet sett på som ulike kategorier av slaver. Ordet țigan (sigøyner) var bare betegnelsen på den sosiale kategorien «slave» helt til midten av attenhundretallet. Faktisk betegner heller ikke i dag ordet țigan i dag en spesifikk etnisk gruppe, men refererer til en hvilke som helst individ eller gruppe som viser en oppførsel som bryter med normer og regler.

Ceausescu som sigøyner

«Etter revolusjonen i 1989 kalte rumenerne Nicolae Ceausescu for en țigan, uten at noen med det mente at den tidligere diktatoren kom fra en sigøynerfamilie eller fra et bestemt område, e.l.,  Med andre ord brukte de ikke denne betegnelsen til å peke på et aspekt ved hans personlige identitet, men istedenfor mente de at Ceausescu hadde gjort så mye skade på landet at han ikke kunne være noe annet enn en sigøyner.» (Olivera, 2012, s.87)

Samtidig ble definisjonen av sigøynere som sårbare, ressurssvake, avhengige av offentlig hjelp, ukvalifiserte, uutdannede, osv, en slags hvilepute for noen romfolk fordi de ved å akseptere slike merkelapper oppnådde en viss beskyttelse fra myndighetene. Gjennom årenes løp er definisjonen blitt internalisert og bestemmende for hvordan den enkelte opplever seg selv sosialt. Sett fra dette perspektivet, vil ikke romfolket gjenvinne sin verdighet før de bryter det usynlige glasstaket som slavestatusen har skapt. (Oversetters anmerkning: det rumenske ordet for slave, sclav, brukes også i betydningen svært fattig eller ressurssvak).

Spørsmålet blir da: Hvordan kan dette oppnås? Hvordan kan et folk som er blitt holdt i mindreverdighetens lenker – lenker som har veiet så tungt at det har gitt synlige spor i hvert eneste individ, igjen bli en respektert folkegruppe – i den forstand av at romfolket blir ansett som faktisk likeverdige med andre?

Svaret på dette spørsmålet ble gitt allerede i 1930 da romfolket begynte å organisere seg politisk og sosialt som en nasjon med egne verdier og kultur. Når jeg her bruker ordet «nasjon» så vil jeg at du tenker utover ideen om nasjonalstaten slik den utviklet seg på 18-hundretallet. Akkurat dét var et historisk øyeblikk som romfolket gikk glipp av, slik sosiologen og grunnleggeren av den politiske og sosiale bevegelsen blant romfolk  i Romania, Nicolae Gheorghe har påpekt.

Verdighet og forsoning

Det er romer selv som må ta opp kampen mot det som holder dem fanget i en brutal sirkel av sosial ekskludering, og kjempe for å få oppreisning for den historiske ydmykelsen de er blitt utsatt for av samfunnsinstitusjonen.

Dette kan bare oppnås dersom romer organiserer seg og bygger et offentlig bilde av seg selv som de selv kontrollerer, og som kan erstatte det som er bygget på fordommer og klisjeer. Romer må vise hvordan de har bidratt til landene de har bodd i, de må vise fram de positive rollene de har spilt i den sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske utviklingen av samfunnene de bor i.

Og hvilken tid kan vel være bedre for å starte et slikt prosjekt, enn nå som Romania fyller 100 år, en markering som romer bør feire for å vise hvordan de bidro til grunnleggelsen av den moderne rumenske staten. La oss snakke om romfolkets markeringer i 1919 der de viste sin solidaritet og lojalitet til Romania; La oss snakke om de romske håndverkstradisjonene som er så avgjørende for den landlige økonomien i Romania; La oss snakke om romene som sloss på slagmarkene i to verdenskriger; La oss snakke om de romske intellektuelle; La oss snakke om alt vi har å tilby menneskeheten, uten å glemme det største problemet som rettet mot vårt folk, nemlig rasisme.

Bryte med NGO´ene

Det transnasjonale romske samfunnet slik det ble tenkt av Nicolae Gheorghe trenger først og fremst solidaritet fra alle romske grupper i kampen mot rasisme, som er det fenomenet som fortsetter å blokkere utviklingen av mange romske samfunn. Ondet må defineres og bekjempes som det ondet det faktisk er, og med det samtidig ta et oppgjør med et annet svært vanlig fenomen i romske samfunn, nemlig normaliseringen av ondskap og den resulterende opplevelsen av at den etablerte urettferdigheten er normal og naturlig. Romfolket må gjøre opprør mot sosial urettferdighet for å oppnå likeverd. Samtidig må romer være modige nok til også å bekjempe det som det som er galt innad i deres egne miljøer, slik som tvangsekteskap og utnyttelse av barn.

Den sosiale romske bevegelsen og dens aktivister må gripe dette prosjektet åpent og skritt for skritt, og de må oppgi sin deltakelse i NGOer fordi disse organisasjonene bidrar kun til den rumenske statens handlingslammelse. Mest av alt trenger romfolket sin verdighet, for uten en historisk forsoning kan ingen langsiktige mål oppnås.

-

Om forfatteren:

Ciprian Necula ­­beskriver seg selv som en romsk aktivist som benytter seg av ulike profesjoner og og offentlige stillinger til å promotere et inkluderende samfunn og redusere marginalisering og ekskludering av romer i Romania. Han er selv rom.

Necula er i dag professor ved Det nasjonale universitetet for politiske studier og administrasjon i Bucharest, og han har tidligere vært Statssekretær i Romania (2015-16).

(Publisert i tidsskriftet Folk er folk.)


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode