Internasjonal politikk

Kommuner og private kan aldri konkurrere på like vilkår

Kommuner og private kan aldri konkurrere på like vilkår

På vegne av KS tok jeg i Europapolitisk forum sist uke opp Hjelmengutvalgets innstilling. Forumet er en møteplass mellom departementene på politisk nivå (statssekretærnivå) og folkevalgte fra fylkeskommuner (fylkesordfører /-rådslederne som leder landsdelssamarbeidene), kommuner (via KS' hovedstyre) og Sametinget.

Regjeringen nedsatte en arbeidsgruppe, Hjelmengutvalget) for å vurdere konkurranseforholdene mellom private og offentlige aktører. Arbeidsgruppen skulle synligjøre hvilket handlingsrom norske myndigheter har etter EØS-avtalens regler om offentlig støtte, herunder (i) hvilke tiltak er nødvendige etter EØS- avtalen, og (ii) hvilke tiltak som er ikke påkrevd, men ønskelige av hensyn til like konkurransevilkår, effektiv ressursbruk og andre relevante hensyn.

Markedsaktørprinsippet slik det er foreslått av Hjelmengutvalgets flertall, pålegger offentlige aktører å prise inn en forholdsmessig andel av investeringskostnaden, samt beregne en markedsmessig avkastning i virksomheten ved salg av slik restkapasitet.

Hva betyr så det? Jo det betyr at dersom kommunen ønsker å leie ut kulturhuset til ulike arrangementer (som da kan ha konkurranseflate mot private utleiere) eller åpne opp for publikumbading i svømmehallen (som kan ha konkurranseflate mot private hoteller), så må kommunen også prise inn en forholdsmessig andel av hva kulturhuset eller svømmehallen kostet å bygge, samt drift og vedlikehold. Det kan føre til veldig høye priser for publikum og dermed bortfall av etterspørsel. Hvis denne utleievirksomheten eller publikumsbadingen heller ikke gir avkastning, så skal det offentlige ikke få lov til å leie ut kulturhuset eller tilby publikumsbading. Det betyr at slik restkapasitet kan bli stående ubrukt noe som er lite samfunnsøkonomisk effektivt. Innbyggerne er heller ikke tjent med økte priser på svømmehaller og leie av kulturhus, eller med at tilbudet bortfaller.

Flere av forslagene fra flertallet i arbeidsgruppen innebærer at det i tilfelle innføres strengere regelverk i Norge enn det som er kreves etter EØS- avtalen. Det er altså ikke nødvendig av hensyn til EØS-avtalen, men i tilfelle en villet nasjonal politikk. Hvis forslagene blir gjennomført, vil det legge begrensninger på kommunenes tilbud til innbyggerne på noen områder. I tillegg vil det være samfunnsøkonomisk ulønnsomt.

Kommuner og private kan aldri konkurrere på like vilkår, det er rett og slett illusorisk, sa jeg blant annet i min orientering.

Les hele teksten nedenfor.

 

Europapolitisk Forum for sentrale, regionale, lokale myndigheter og Sametinget 14.05.2019

Orientering av Ivar Johansen, på vegne av KS, om Hjelmeng-rapporten om «Like konkurransevilkår for offentlige og private aktører»

Utgangspunkt for saken:

ESA har åpnet formell sak mot Norge. Bakgrunnen for det er at stat, kommuner og fylkeskommuner, samt helseforetak er fritatt for inntektsskatt. Det omfatter alle inntekter, herunder inntekter fra kommersiell virksomhet, utbytte, gevinster og renteinntekter. ESA mener at dette generelle skattefritaket er i strid med EØS-avtalens artikkel 61(1) om forbud mot offentlige støtte når disse offentlige aktørene utøver økonomisk aktivitet. ESA mener også at konkursimmuniteten som disse aktørene nyter godt av ikke er forenlige med artikkel 61 (1) når disse utøver økonomisk aktivitet. ESA foreslår som formålstjeneslige tiltak at økonomisk aktivitet skilles ut i selskaper som er skattepliktige og kan gå konkurs.

Regjeringen nedsatte en arbeidsgruppe for å vurdere konkurranseforholdene mellom private og offentlige aktører. Arbeidsgruppen skulle synligjøre hvilket handlingsrom norske myndigheter har etter EØS-avtalens regler om offentlig støtte, herunder (i) hvilke tiltak er nødvendige etter EØS- avtalen, og (ii) hvilke tiltak som er ikke påkrevd, men ønskelige av hensyn til like konkurransevilkår, effektiv ressursbruk og andre relevante hensyn. Flere av forslagene fra flertallet i arbeidsgruppen innebærer at det i tilfelle innføres strengere regelverk i Norge enn det som er kreves etter EØS- avtalen. Det er altså ikke nødvendig av hensyn til EØS-avtalen, men i tilfelle en villet nasjonal politikk. Hvis forslagene blir gjennomført, vil det legge begrensninger på kommunenes tilbud til innbyggerne på noen områder. I tillegg vil det være samfunnsøkonomisk ulønnsomt.

Om forslagene:

Fremmet i Hjelmengutvalgets rapport januar 2018. Utvalgets flertall forslår blant annet å innføre et nasjonalt markedsaktørprinsipp (KS m.fl. tok dissens), som innebærer at all økonomisk aktivitet i det offentliges regi skal drives på markedsmessige vilkår. Ser tilsynelatende greit ut. Men hva innebærer det? På hvilke områder skal det offentlige oppføre seg som private? Jo, der det offentlige har konkurranseflater til det private, altså at det kunne være en økonomisk aktivitet. I henhold til arbeidsgruppens rapport, er det her  det snakk om utleie av lokaler, typisk restkapasitet; småbåthavn; kinodrift; åpne svømmehallen til allmennheten; skolefritidsordning (SFO), m.fl.

Kan offentlig sektor bli som privat?

Markedsaktørprinsippet slik det er foreslått av Hjelmengutvalgets flertall, pålegger offentlige aktører å prise inn en forholdsmessig andel av investeringskostnaden, samt beregne en markedsmessig avkastning i virksomheten ved salg av slik restkapasitet.

Hva betyr så det? Jo det betyr at dersom kommunen ønsker å leie ut kulturhuset til ulike arrangementer (som da kan ha konkurranseflate mot private utleiere) eller åpne opp for publikumbading i svømmehallen (som kan ha konkurranseflate mot private hoteller), så må kommunen også prise inn en forholdsmessig andel av hva kulturhuset eller svømmehallen kostet å bygge, samt drift og vedlikehold. Det kan føre til veldig høye priser for publikum og dermed bortfall av etterspørsel. Hvis denne utleievirksomheten eller publikumsbadingen heller ikke gir avkastning, så skal det offentlige ikke få lov til å leie ut kulturhuset eller tilby publikumsbading. Det betyr at slik restkapasitet kan bli stående ubrukt noe som er lite samfunnsøkonomisk effektivt. Innbyggerne er heller ikke tjent med økte priser på svømmehaller og leie av kulturhus, eller med at tilbudet bortfaller.

Private aktører har derimot frihet til å sette den prisen markedet er villig til å betale, og kan for eksempel hente inn fortjenester i andre markedssegmenter. Det offentlige blir på denne måte underlagt strengere regler for hvordan de skal prise sine tjenestetilbud enn private. Det er ikke konkurranse på like vilkår. Kommuner og private kan aldri konkurrere på like vilkår, det er rett og slett illusorisk.

Som det fremgår over, var SFO en av aktivitetene som i rapporten ble listet opp til å ha konkurranseflater til det private, altså kunne være økonomisk aktivitet. Argumentet var at «det finnes private tilbud som leverer til eller delvis parallelt med SFO og dermed delvis konkurrer med SFO». Hvis forholdsmessige kostnader for bygging, drift og vedlikehold av skolebygningen skal regnes inn prisen for en SFO-plass, blir prisen høy. I den forbindelse skal det bemerkes at KS er av den oppfatning at SFO ikke er økonomisk aktivitet. Det har også ESA og departementet bekreftet gjennom media.

Arbeidsgruppens flertall har også foreslått innført skatteplikt og et regnskapsmessig skille for økonomisk aktivitet. KS legger til grunn at regelverket om offentlig støtte skal etterleves og stilte seg bak dette forslaget, under forutsetning at det innføres en nedre terskel for når pliktene inntreffer samt evnt. avgrenses mot visse sektorer/aktiviteter. FoU-rapporten som KS fikk utarbeidet, peker imidlertid på at skatteplikten slik den er foreslått, vil føre til at kommunene også her vil bli underlagt strengere regler, ved at de blant annet ikke skal få trekke fra renteutgifter slik som private aktører kan. Det er heller ikke like vilkår. . FoU-rapporten konkluderer også med at det er lite samfunnsøkonomisk effektivt at det offentlige betaler skatt til seg selv, fordi det er store transaksjonskostnader knyttet til innkreving og innbetaling av skatt.

I tillegg foreslo et flertall at det opprettes et nasjonalt tilsynsorgan som skal føre kontroll med etterlevelse av markedsaktørprinsippet. Det ble også foreslått at dette tilsynsorganet skal gis kompetanse til å pålegge omorganisering, utskilling og andre tiltak. KS gikk imot forslaget og mener at ressursene brukes bedre på veiledning og informasjon enn etablering av enda et tilsynsorgan. Når det gjelder det eventuelle tilsynsorganets myndighet mener KS at det uansett ikke bør ha videre sanksjonsmyndighet enn det ESA selv har. Det vil være svært uheldig at det samme brudd på støtteregelverket skal kunne føre til ulike sanksjoner avhengig av hvem som håndterer klagen.

Om regelverket:

Offentlig støtte-reglene er et svært komplisert regelverk. Kommunal sektor over hele Europa mener regelverket bør forenkles. Bevisstheten i Norge om regelverket er blitt bedre, men det er fremdeles en jobb å gjøre. Det gjelder i kommunesektoren som i andre deler av samfunnet. Man kan ofte måle bevisstheten om et rettsområde eller regelverk etter antall advokater som jobber med det. Det er få norske jurister som jobber med regelverket om offentlig støtte. Den lave bevisstheten er slående om man sammenligninger med et annet EØS-regelverk, nemlig offentlige anskaffelser, som det er stor bevissthet om.


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode