Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert mandag 22. juli 2019 03:14

"De siste ukene har konflikten mellom USA og Iran økt faren for storkrig i Midtøsten. Bryter den ut, kan den årelange krigen mot Irak bli stående som en bagatell i sammenlikning.

Det er ingen sak for USA å knuse flyvåpenet, marinen og stridsvognene til Iran i løpet av kort tid. Men når det er gjort, viser erfaringene fra Afghanistan og Irak at «krigen mot terror» mellom USA og Iran bare så vidt har starta. Iran kan som Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Mali og det nye, store Dødehavet mellom Afrika og Europa ende som et stikkord for stadig mer dramatiske konflikter mellom fattige islamske samfunn og rike samfunn i Nord-Amerika og Europa," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hans analyse nedenfor.

Sanksjoner eller krig

Av Dag Seierstad

Trumps «maksimale press» mot Iran: Enten gir de seg, eller så skyter de ned «ei drone for mye»

De siste ukene har konflikten mellom USA og Iran økt faren for storkrig i Midtøsten. Bryter den ut, kan den årelange krigen mot Irak bli stående som en bagatell i sammenlikning.

Det er ingen sak for USA å knuse flyvåpenet, marinen og stridsvognene til Iran i løpet av kort tid. Men når det er gjort, viser erfaringene fra Afghanistan og Irak at «krigen mot terror» mellom USA og Iran bare så vidt har starta. Iran kan som Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Mali og det nye, store Dødehavet mellom Afrika og Europa ende som et stikkord for stadig mer dramatiske konflikter mellom fattige islamske samfunn og rike samfunn i Nord-Amerika og Europa.

Iran er ikke bare et stort land med et folketall på 80 millioner. Det er også et land som kan mobilisere forbundsfeller i store deler av Midtøsten. Irak er i dag en shia-styrt stat i nært samarbeid med regimet i Teheran. I tillegg fins det sterke shia-miljøer som Hizbollah i Syria og Libanon med lang erfaring med den formen for asymmetrisk krigføring som kampfly og krigsskip har problemer med å bekjempe.

En krig mellom USA og Iran kan derfor raskt utløse en krig langt utafor grensene til Iran. Det kan bli en krig som likner mer på «alle-mot-alle»-krigen i Syria enn USA sine kriger mot Afghanistan og Irak.

Donald Trump lovte på ingen måte velgerne sine mer krig hvis han ble valgt til president. De fleste som stemte på Trump i 2016, vil derfor se det som brudd på sentrale valgløfter hvis han blir den som fører landet inn i en ny storkrig i Asia. For Trump er det derfor avgjørende at det er regimet i Teheran som «skyter først»

Foreløpig er strategien til Trump å sette inn det han kaller «maksimalt press» mot regimet i Teheran ut fra tankegangen: Enten gir de seg, eller så skyter de ned «ei drone for mye». De nye sanksjonene skal ramme iranere flest så hardt at det mullah-styrte regimet undergraves.

Trump har bygd mye av utenrikspolitikken sin på slik økonomisk utpressing. Drevet hardt nok skal utpressingen i siste instans spre sult og sjukdom slik at motstridige land til slutt føyer seg etter de vilkåra som Trump har satt som mål for politikken sin.

Økonomisk makt kan synes mildere og mindre brutal enn militærmakt. Men for de foreldrene som opplever at barna dør av underernæring eller mangel på medisiner, er det knapt noen trøst.

Det mest skjebnesvangre er foreløpig at Trump i mai 2018 trakk USA ut av den avtalen som i mai 2015 ble inngått mellom Iran på den ene sida og de fem permanente medlemmene av FNs sikkerhetsråd (USA, Kina, Russland, Storbritannia, Frankrike) sammen med Tyskland og EU på den andre sida.

Avtalen fra 2015 innebar at store deler av det internasjonale sanksjonssystemet mot Iran ble innstilt mot at Iran avsto fra å arbeide videre med å utvikle kjernefysiske våpen. Iran godtok blant annet at Det internasjonale atomvåpenbyrået i Wien (IAEA) skulle ha fri adgang til å inspisere alt som kunne bidra til kjernefysisk opprustning.

Denne 2015-avtalen fikk enstemmig støtte i FNs sikkerhetsråd. Men det var før Donald Trump tok til å snu opp ned på det meste Obama hadde stått for.

Donald Trump har brukt krasse ord om denne 2015-avtalen, men også satt inn brutal makt for å tvinge Iran til å gi seg. De nye sanksjonene fra USA retter seg ikke bare mot USAs egne banker og bedrifter. Banker og bedrifter fra alle land som fra nå av handler med iranske eksportører eller importører, skal ikke lenger slippe til på det amerikanske markedet. For de aller fleste selskap er USA-markedene langt større enn Iran sine markeder.

Regjeringene i Tyskland , Storbritannia og Frankrike har gått hardt ut mot det nye sanksjonsregimet til USA. De definerer det rett og slett som ulovlig og lover å møte makt med motmakt: Ethvert selskap som rammes økonomisk av USA-sanksjoner, skal holdes skadesløs fra europeisk hold.

Det forsikres fra mange hold at det jobbes intenst med å få på plass alternative kanaler for å flytte penger ut av og inn i Iran. De tre europeiske stormaktene har lansert et euro-basert betalingsopplegg (Instex) som skal kunne brukes ved import av mat og medisiner til Iran, men det er foreløpig ikke satt i drift.

USAs sanksjoner mot Iran hadde før 2015 pågått mer eller mindre sammenhengende sia 1979. Sanksjonene ramma levekår og helsetilstanden i befolkningen langt hardere enn det har ramma regimet i Iran. Tvert imot har sanksjonene opprettholdt det fiendebildet av USA som mullah-regimet dyrka så intenst.

Avtalen av 2015 var en anerkjennelse av at flertallet av de iranske velgerne gjennom flere valg hadde vendt ryggen til mullah-regimet. Det ga mer moderate ledere handlingsrom til å bedre kontakten med omverdenen. Da USAs trakk seg fra avtalen i mai 2018, var det derfor ei gavepakke til den svarteste reaksjonen i Iran.

Da Donald Trump trakk USA ut av 2015-avtalen, førte det til at Iran reagerte med å øke lagrene av lav-anriket uran utover den grensa på 300 kilo som 2015-avtalen hadde fastlagt. Samtidig begynte Iran å anrike deler av dette uranet utover den konsentrasjon av uran på 3,67 prosent som var avtalt.

Denne grensa er høy nok til at uranet kan brukes i atomkraftverk, men er langt unna den konsentrasjonen på 90 prosent som trengs i kjernefysiske våpen.

Det hevdes at før 2015-avtalen ble inngått, kunne Iran utvikle sin første atombombe i løpet av to–tre måneder. Hvis Iran i dagens situasjon trekker seg fra alle forpliktelser i denne avtalen, kan landet ha ei atombombe klar om et års tid.

Noe slikt ville ganske sikkert utløse et atomvåpenkappløp i Midtøsten. Saudi-Arabia og Israel er de første til å kaste seg inn et slikt kappløp med Iran.

Blant kildene:

• The Economist 29. juni–2. juli 2019–artikler side 11 og 18

«EU vows to thwart Trump’s sanctions on Iran», Politico 19. april 2019

«The Iran deal: What’s at stake», New York review of books, 23. november 2017

Artikkelen er publisert i Klassekampen