Internasjonal politikk

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert onsdag 29. juli 2020 03:10

Sivilforsvaret må reformeres eller legges ned, er utfordringen fra Hans Vold Husum, Erik Landet, Espen Skogen og Håvard Martinussen.

"Kriser er ikke lenger hva de var. Koronavåren viser det. Tiden da lemping av sandsekker løste kriser, er over. Krisene er ikke enkle, de krever ekspertise, og de kan neppe løses av en tilfeldig utvalgt gjeng menn (og noen damer) fra Folkeregisteret. Mens Forsvaret har tatt konsekvensen av at tidene har forandret seg, og blitt færre folk, men mer profesjonelt, står Sivilforsvaret igjen i 50-årenes tankegang.

Selve ideen om et sivilforsvar passer jo perfekt inn i alle beredskapsplaner vi måtte ha, om det er atomulykker, pandemier, kjemiske ulykker, skogbrann eller flom. Men sannheten er at brannmenn, sykepleiere, politi, gravemaskinførere, letemannskaper fra Røde Kors (og mange andre yrkesgrupper) rett og slett er mye mer effektive til å løse krisene for oss, uavhengige av hva krisene er.

Sivilforsvaret er en papirtiger, og beviset på det er at vi tiår etter tiår stort sett er irrelevante, spesielt alle vi som tjenestegjør i byer," skriver de fire.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

Igjen er Sivilforsvaret irrelevant i en nasjonal krise

Av Hans Vold Husum, Erik Landet, Espen Skogen og Håvard Martinussen

Norge bruker hvert år store penger på å opprettholde et nasjonalt sivilforsvar. 8000 menn som tidligere har avtjent siviltjeneste eller militærtjeneste, blir tvunget inn på øvelse flere ganger i året til man er 55 år gammel. Vi er fire av dem.

Kriser er ikke lenger hva de var. Koronavåren viser det. Tiden da lemping av sandsekker løste kriser, er over. Krisene er ikke enkle, de krever ekspertise, og de kan neppe løses av en tilfeldig utvalgt gjeng menn (og noen damer) fra Folkeregisteret. Mens Forsvaret har tatt konsekvensen av at tidene har forandret seg, og blitt færre folk, men mer profesjonelt, står Sivilforsvaret igjen i 50-årenes tankegang.

Hele grunnlaget for Sivilforsvaret hviler på ideen om at tusentalls folk vil la seg mobilisere ved tvang innen en viss tid, og at vi skal bistå nødetatene.

Men vi som har vært noen år i Sivilforsvaret, vet hvor skjør denne ideen er. Vi vet hvor få av oss som faktisk vil møte opp ved en alvorlig, akutt situasjon, som ved en atom/biologisk/kjemisk-hendelse som vi øver på flere ganger i året. Vi vet hvor lite vi kan stille opp med i en pandemi. Når vi som skal mobiliseres og gjøre jobben, roper «bullshit», bør noen lytte.

Ideen om et sivilforsvar er gammel. Og god. Så god at nesten ingen har satt Sivilforsvaret skikkelig under lupen på veldig, veldig lenge. På papiret er det jo en flott tanke at tusenvis av friske norske menn (og noen damer) kan bli beordret ut til all slags kriseinnsats. Det er jo så mangt vi kan gjøre uten våpen i hånd!

Selve ideen om et sivilforsvar passer jo perfekt inn i alle beredskapsplaner vi måtte ha, om det er atomulykker, pandemier, kjemiske ulykker, skogbrann eller flom. Men sannheten er at brannmenn, sykepleiere, politi, gravemaskinførere, letemannskaper fra Røde Kors (og mange andre yrkesgrupper) rett og slett er mye mer effektive til å løse krisene for oss, uavhengige av hva krisene er.

Sivilforsvaret er en papirtiger, og beviset på det er at vi tiår etter tiår stort sett er irrelevante, spesielt alle vi som tjenestegjør i byer.

Når et regjeringsutvalg nå snart skal evaluere koronaberedskapen og innsatsen, håper vi denne gangen at de ikke på autopilot hopper over Sivilforsvarets manglende evne til å bidra. Til det koster Sivilforsvaret altfor mye. Penger som kunne vært brukt på god beredskap. Vi foreslår at de spør de 8000 innrullerte: På en skala fra 1-10, hvor nyttig var din innsats i Norges største krise siden krigen? Vi tror de fleste ville svart: Hvor kan jeg krysse av på 0?

(publisert i Aftenposten)