Internasjonal politikk

Den komplette galskap

Den komplette galskap

Man trenger ikke astronautsertifikat for å forstå hvilken krise vi er i, og at intet blir bedre ved militær kapprustning, skriver Fredrik Heffermehl.

"Når døden truer et enkelt menneske gjør vi jo all verden, hvorfor gjør vi intet når hele verden er dødstruet? Både i Katowice i Polen i 2018 og i Madrid 2019 har verdens nasjoner møttes for å få redusert utslipp, klimagasser som en dødelig trussel. Kom det noe forslag om store reduksjoner av militær produksjon og aktivitet? Knapt noe kunne ha bidratt mer til å nå målene i Paris-avtalen enn en rask nedskalering av militære styrker. Men alt militært er unntatt fra slike avtaler. I sluttfasen av arbeidet med denne boken høres endelig et og annet ymt om militæret som stedet å begynne. Men militærvesenet er vernet av et teflonbelegg, nesten alle avfinner seg med krig og fellesdød som et «fact of life».

Vi tar skarpt avstand fra tortur mot enkeltpersoner, hvorfor godtar vi så lett tortur av hele nasjoner? Det militære maktspillet er uverdig og ødeleggende, for alle. Også for gjerningsmennene som skal tjene sitt land med handlinger så groteske og kyniske at også de som overlever ødelegges. Flere av USAs soldater dør ved selvmord enn i strid. Krigsutgiftene ødelegger samfunnets evne til å ta vare på egne borgere, skape trygge og gode liv, ha godt helsestell, skoler og politi. Unge som ikke får en god start, kan få en dårlig slutt – sikkerhet det også," skriver Fredrik Heffermehl blant annet.

Les hele teksten nedenfor.

 

Den komplette galskap

Av Fredrik Heffermehl

"Det handler om den komplette galskap. For i dette øyeblikket, i disse minuttene, er det 10 000 menn og kvinner som jobber med klima/miljøspørsmål, mens 300 000 000 – tre hundre millioner – er beskjeftiget med arbeid som omfatter prosjekter som kan bidra til å utslette større eller mindre deler av menneskeheten, men som i militærspråket også kalles forsvar eller avskrekking. …

Det voldsomme misforholdet i ressurser og summer som brukes til krig/avskrekking og militære formål, satt opp mot det som trengs for å redde en sterkt plaget klode, er mildt sagt ikke bare skremmende, det er totalt hinsides vett og fornuft (Klassekampen 20.02.2019.

Forfatteren Gert Nygårdshaug, uttrykker med en forfatters kraft det vi alle egentlig vet, om vi våger å tenke etter. Det er nok å slippe fra seg et par militærkritiske ord i en drosje og sjåføren treffer sitasjonen helt presist: «En tabbe, og så er det over med alt». Eller sitte i stolen hos en frisør, Trude ityveårene, som plutselig sier det Nobel forsto for 124 år siden: «Om våpen hadde vært svaret, ville vi hatt fred for lenge siden.»

Så enkelt er det. Man trenger ikke astronautsertifikat for å forstå hvilken krise vi er i og at intet blir bedre ved militær kapprustning. De som tar mot til seg og ytrer sin uro og tvil vil snart finne at de har langt flere meningsfeller enn de ante. Men alle systemer er så rigget og giret for krig og opprustning, kalt forsvar, at det ikke er plass for å drøfte alternativer. Kjettersk tvil ses nærmest som landsforræderi. Men om et område er unntatt fra diskusjon, faller feltet på utsiden og svekker vår demokratiske styreform. I debatten på 90-tallet om norsk EU-medlemskap var noen urolige for utenrikspolitikkens fremtid. I EU-systemet er det fritt frem for å diskutere temaer – inntil unionen blir enig og treffer et vedtak. Da er diskusjonen over, og alle medlemsland forpliktet til lojalt å følge oppdet felles standpunkt. For et system! Slutt på å iaktta erfaringene, stille spørsmål, reise tvil, ombestemme seg, foreslå en annen politikk eller løsning – dette er jo demokratiets død?

Men, er det ikke nettopp en slik slutt på demokratiet vi har vedtatt for vårt militære forsvar? Siden 1949 står våre militære og politiske ledere samsnakket på geledd med alle kolleger i alle NATO-land, og pålitelige nasjonale media forsterker budskapet. Vi skaffer oss sikkerhet ved å kjøpe oss velvilje fra USA, krige for USA i Afghanistan og Libya, kjøpe våpen derfra – godta atomvåpen. Budsjettene er aldri tilstrekkelige. Er det mulig å tenke seg at vårt militære apparat noen gang blir stort nok og godt nok til å sikre oss mot krigens katastrofer? Finnes det virkelig ikke en annen og bedre løsning? Svaret er vedtatt i en 70 år gammel traktat. Norge er kontraktsmessig bundet til kullsviertro på et dyrt og fornuftstridig internasjonalt system. Som år for år blir bare farligere og dyrere. Intet å diskutere, sikkerhetspolitikken går på autopilot.

Og risikoen er stor. Når du kunne spise frokost i morges, kan du takke et par russere, Stanislav Petrov som ledet nattskiftet i et anlegg for satelittovervåking nær Moskva i september 1983. Ved midnatt varslet alarmene et amerikansk atomangrep. Han maktet å holde hodet kaldt. Filmen om Petrov har med god grunn tittelen «The man who saved the world». Under denne tittelen fins det enda en dokumentar, om Vasil Arkipov, ubåtadmiralen som hindret avfyring av en atomtorpedo under Cuba-krisen. Man bør se begge filmene – og den som er realist vil hver dag siden gjøre hva hen kan for atomnedrustning.

Når døden truer et enkelt menneske gjør vi jo all verden, hvorfor gjør vi intet når hele verden er dødstruet? Både i Katowice i Polen i 2018 og i Madrid 2019 har verdens nasjoner møttes for å få redusert utslipp, klimagasser som en dødelig trussel. Kom det noe forslag om store reduksjoner av militær produksjon og aktivitet? Knapt noe kunne ha bidratt mer til å nå målene i Paris-avtalen enn en rask nedskalering av militære styrker. Men alt militært er unntatt fra slike avtaler. I sluttfasen av arbeidet med denne boken høres endelig et og annet ymt om militæret som stedet å begynne. Men militærvesenet er vernet av et teflonbelegg, nesten alle avfinner seg med krig og fellesdød som et «fact of life».

Vi tar skarpt avstand fra tortur mot enkeltpersoner, hvorfor godtar vi så lett tortur av hele nasjoner? Det militære maktspillet er uverdig og ødeleggende, for alle. Også for gjerningsmennene som skal tjene sitt land med handlinger så groteske og kyniske at også de som overlever ødelegges. Flere av USAs soldater dør ved selvmord enn i strid. Krigsutgiftene ødelegger samfunnets evne til å ta vare på egne borgere, skape trygge og gode liv, ha godt helsestell, skoler og politi. Unge som ikke får en god start, kan få en dårlig slutt – sikkerhet det også.

I barndommen lo vi av historier om de tåpelige molboene, de som skar et kryss i båten sin for å avmerke et godt fiskested. Hvor mye klokere er det å hive penger inn i en politikk som bare blir mer livsfarlig jo mer vi satser på den? En gang var det min jobb, hos Forbrukerombudet, å stanse usann reklame. På Statens vegne skulle jeg passe på at kjeks og hårkrem levde opp til produktløfter som kalorifattig, barnesikker, langtidsvirkende, trygt og helsebringende. Vel og bra at staten bruker penger på å verne folk mot litt for smarte selgere, men hva med produktløftene på de store – lukkede – våpenmessene? Der selges siste nytt i ødeleggelsesevne under merkelappen sikkerhet. Hvem sjekker det produktløftet?

Løfter om sikkerhet ved militær kapprustning er falske. Moderne våpen opphever skillet mellom forsvar og angrep. Den teknologiske utviklingen kapper ned tiden for å tenke seg om, stadig kortere tid for å overveie gir stadig økt fare for misforståelser og feil. De stadige forberedelsene til krig gir ikke sikkerhet. Ikke en gang i eget land og i hvert fall ikke i verden. Vi bor også i verden. Latent krig er ikke en trygg situasjon. Det militære produktløftet, sikkerhet ved våpen og makt, er en illusjon. Dyr og farlig. Merkelappene «sikkerhetspolitikk» og «forsvar» er usann reklame, folkebedrag i en divisjon og prisklasse helt for seg. Har man først fattet mistanke, vil bildet bli stadig tydeligere. Over alt vil man se hva som er å vinne på samarbeid om fred – og å tape ved fortsatt våpenkappløp. Men vi satser våre penger på fiktive militære trusler. Faren for krig økes ved våre tiltak mot krig, mens våre muligheter for å gi svar på alle de andre, høyst reelle, truslene mot mennesker og natur minskes. En million-del av militærbudsjettene og vi ville ha hatt beredskap mot covid-19.

I den politiske diskusjonen handler sikkerhet om makt og militærvesen, det sies lite om fred med fredelige midler. Vår kultur er militarisert så inn i ryggmargen at fredsarbeidet kan holdes usynlig. Ved å dekke «verden slik den er» formidler media et massivt budskap om at forandring ikke er mulig. Det er kanskje slik at bygging av en fredelig og ikkevoldelig kultur, og nye metoder for konfliktløsning, ikke selger like mange aviser. Men om media ignorerer alt som gjøres for en bedre verden, dekker de ikke virkeligheten og de hjelper de som ødelegger verden å vinne.

Det kan virke som media ikke er kommet til A i ABC-en om folkerett, Nürnberg-dommen og forpliktelser for land som er medlem av FN. Rettsreglene inngår visst ikke i deres bilde av «verden slik den er». Enda rettsregler er like viktige for samfunn og sivilisasjon som skinner er for en jernbane. Journalister skulle kjenne folkeretten godt nok til at de i tide kan stille spørsmål og konfrontere statsledere som har ulovlige planer om angrep eller økonomisk blokade med at de er i ferd med å begå en forbrytelse. At media er så lite interessert, svekker internasjonal rett. For dem som ønsker at internasjonal rett skal fungere, er medias likegyldighet en ulykke.

Å unngå makt og vold, satse på fellesskap og samarbeid, er over alt ellers grunnoppskriften for det gode liv og gode samfunn – skulle ikke det samme gjelde i det internasjonale samfunn? Landene ligger der de ligger og har de naboene de har – kan det gå bra uten å satse på samarbeid og gode relasjoner? Det enorme arbeidet som gjøres av fredsbevegelsen for å forsvare oss alle på en mindre livsfarlig måte og hindre nye kriger blir knapt nok sett. Og dermed blir heller ikke mulighetene kjent. Vi utvikler nye redskaper, for eksempel dialog og ikke-voldelig konfliktløsning. På få år blir dette et nytt akademisk felt for forskning og trening av ferdigheter i praktisk anvendelse; fred er ikke å unngå konflikter, men å løse dem på en rasjonell og sivilisert måte. Metodene gir gevinster over alt i samfunnet og kan anvendes også mellom nasjonene. Enkelte Nobelpriser kunne gjort underverker. Komiteen burde ha løftet frem fredsundervisning, skjønt at freden må begynne med de unge. Den kunne ha skapt håp og fremtidstro og stimulert nye ideer på mange områder med relevante priser.

Min motstand mot militær- og krigskulturen startet i tenårene, da jeg under stor tvil gjorde militær verneplikt – for 63 år siden. Skulle jeg bli pålagt av staten å drepe jevnaldrende som var pålagt av sine stater å drepe meg? Verden kunne da ikke være så umenneskelig og tåpelig forvaltet? Med årene kom andre argument til. Jeg ble jurist. Retten til liv og personlig sikkerhet er den mest grunnleggende menneskerett, og krigen er den ultimate fornektelse og urett mot oss alle. Jeg anser de siste tolv år i kamp for Nobels nedrustningspris som en fortsettelse av min kamp for å gi et svar på skjebnespørsmål for menneskeheten.

Nobels fredsidé er livsnødvendig; i atomalderen mye mer enn på Nobels tid. Den som frykter at det kan bli ensomt å ytre sin uro over militær sikkerhetspolitikk, i familien, i skoleklassen, på brakka, eller på jobben, kan fort komme til å oppdage at det er mange som sitter med liknende tvil. Man kan spørre seg hva alle organisasjonene og de spredte aksjonene kan utrette mot et mastodontisk krigsapparat. De ulike protestene blir som dråper i havet. En aksjon mot krigsleketøy blir nesten litt komisk, men hadde den vært del av en meteorittstorm av ulike tiltak for å få slutt på militarisme og krig hadde det straks blitt noe annet. Spredte ideer og prosjekter innenfor det enkelte land kan ikke drive militærmakten på retrett, så massiv, vel etablert og finansiert som den er. Det trengs en massivkraftsamling for å endre troen på at landene for evig er dømt til å drive med militære maktspill.

For å bli en motmakt av betydning kreves en felles visjon om en verden uten militærvesen, av at landene virker sammen og ikke har grunn til å frykte hverandre. De Nobelprisene som i så mange år har vært drysset ut over verden uten noen idé om hvor man vil og hvordan komme dit kan aldri gi noen avgjørende forandring; muligheten for at Nobels nedrustningspris skal bety noe for verden ligger i insisterende bruk av den til å fremme Nobels nye, fredelige «nasjonenes brorskap». Tenk på de utrolige utfordringene mennesker er i stand til å løse – på alle andre områder enn å organisere en fredelig verdensorden. Vi må da kunne bedre?

Vi kan faktisk bedre enn vi tror. Folk som tenker at det er umulig å få slutt på krigen overser alle de nye redskapene vi har fått, og også at mye allerede er endret. Statene hadde en gang krigsministerier og krigsministre, i 90 år har krig vært forbudt (Briand-Kellogg-traktaten); siden 1945 har statene vært forpliktet til å avstå fra militær maktbruk (FN-pakten art. 2.4, 32 og 33). Vi har vedtatt forpliktende avtaler om en global fredsorden – det eneste som gjenstår er at nasjonene tar sine egne løfter på alvor, vi må alle kreve at våre egne land følger lovene. Vi skal nå fortsette med å se på to store hindre som står i veien; det første er tro og tanker hos hver enkelt av oss, det andre er et mektig, overmektig, militærapparat – som jeg har døpt den kriminelle oververden og som jeg anser mye mer dyr og dødelig for menneskene enn den kriminelle oververden.

Bearbeidet utdrag fra Fredrik Heffermehls nylig utgitte bok "Medaljens bakside. Nobels fredspris - hundre års ubrukte muligheter." Publisert i Klassekampen.


Kommentarer   

0 #1 Rune Jansen 30-09-2020 02:02
Det siste ordet er vel feil ?

Legg til kommentar