Internasjonal politikk

Frode Ersfjord: Vil Arbeiderpartiet beskytte Norge med atomvåpen?

Frode Ersfjord: Vil Arbeiderpartiet beskytte Norge med atomvåpen?

"I Norge har dagens regjering brukt mest tid på å dreie atomvåpendebatten inn som et spørsmål om Norges NATO-medlemskap. Selv om utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide har svart Stortinget at det ikke er noe juridiske hindringer for Norges signering av et atomvåpenforbud, fortsetter natomyten om at en signatur vil være politisk umulig for Norge.

Sistemann ut i den politiske ordleken, er Arbeiderpartiets programkomite. I utkastet til partiprogrammet for 2021 står det at "I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det politisk umulig for NATO-land som Norge å undertegne uten å redusere vår mulighet for innflytelse og beskyttelse."

Norges rolle i internasjonalt nedrustningarbeid har tidligere vært å lede an. Vi var med på oppstarten av Det humanitære initiativet, som førte til atomvåpenforbudet. Vi tok initiativer som var med på å gi verden forbud mot landminer og klasevåpen. Små stater kan spille en betydningsfull rolle dersom de tør.

Innledningen til neste års valgkamp trenger partier som fjerner seg fra tvetydigheter om hvor de står når det kommer til nedrustning av våpenet som kan ødelegge oss alle. Utenrikspolitikere som Anniken Huitfeldt i Arbeiderpartiet, bør ønske den utfordringen velkommen," skriver Frode Ersfjord blant annet.

Og han får svar fra Anniken Huitfeldt.

Les hele artikkelen nedenfor. Les også kommentar fra Cecilie Hellestveit, konflikt- og folkerettsforsker.

 

Vil Arbeiderpartiet beskytte Norge med atomvåpen?

Av Frode Ersfjord, Bærum SV

— Millioner kommer til å bli brent i hjel.

Ordene er fra USAs tidligere forsvarsminister Jim Mattis som har snakket åpent om råd til President Donald Trump og planene om krigføring mot Nord-Korea i den nylig utgitte boken «Rage» fra journalisten Bob Woodward.

Ordkrigen som raste mellom de to statslederne grenset til det absurde. Mens resten av verden var usikker på nøyaktig hvilke evner for ødeleggelse nordkoreanerne besatt, trengte ingen tvile på Trumps arsenal. I august 2017 fortalte vår allierte at Nord-Korea ville oppleve ild og raseri ulikt noe annet verden har sett.

Presidenten fortalte også Woodward at en krig mot Pyongyang var «mye nærmere enn noen fikk vite». Mattis la til at planene for å kutte hodet av den Nord-Koreanske statsledelsen ble nøye gjennomgått - hvor et mulig angrep kunne innebære bruken av 80 atomvåpen.

Etter å ha søkt sjelero i kirken, endte Mattis’ rådgivning med at ingen burde ha retten til å gjennomføre et slikt angrep med begrunnelsen: «Du kommer til å brenne ihjel flere millioner mennesker». Hvilket råd gir nestemann?

Drøftingen av de groteske handlingsalternativene foregikk sommeren 2017, ironisk nok samtidig som 122 land stemte for og vedtok et atomvåpenforbud i FN.

I Norge har dagens regjering brukt mest tid på å dreie atomvåpendebatten inn som et spørsmål om Norges NATO-medlemskap. Selv om utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide har svart Stortinget at det ikke er noe juridiske hindringer for Norges signering av et atomvåpenforbud, fortsetter natomyten om at en signatur vil være politisk umulig for Norge.

Sistemann ut i den politiske ordleken, er Arbeiderpartiets programkomite. I utkastet til partiprogrammet for 2021 står det at "I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det politisk umulig for NATO-land som Norge å undertegne uten å redusere vår mulighet for innflytelse og beskyttelse."

Flertallet i komiteen ønsker å fortsette regjeringens linje ved å ikke utfordre Natos 3 atomvåpenstater. USA, Storbritannia og Frankrike har som mål å legitimere atomvåpen, ved å stadig gjøre hevd på at Nato skal ha en felles politikk om førstebruk av kjernevåpen. At Norge og andre ikke-atomvåpenstater aksepterer dette, blir sett på som nødvendig for å holde kjernevåpenprogrammene ved like. Om flere stater motsetter denne politikken, vil Natos atomvåpenmakter oppleve et større press i egne nasjonalforsamlinger. Våpenprogrammene er dyre, og mangler generelt oppslutning i egen befolkning.

I Norge støtter 85% av befolkningen undertegningen av forbudet mot atomvåpen. Det er elitenes kamp mot massene som gjør at nye kjernevåpen ennå utvikles samtidig som de gamle står på minuttsvarsel, klare til bruk.

Selv om ingen statsleder har valgt å bruke slike våpen de 75 siste årene, ser vi glimtvis at det blir diskutert, slik Trump gjorde i forhold til Nord-Korea. Troen på at atomvåpenstatene frivillig vil stanse sine doktriner om bruk, uten press, er kanskje den mest naive politiske forestillingene som fremføres i Stortinget.

For vanlige mennesker må jo Mattis moralske kvaler virke vanskelig å forstå. Men for aktørene som forvalter bruken av atomvåpen, gis de litterære kvaliteter. Den tidligere forsvarsministeren sammenligner seg selv med Sheakspeares Hamlet; strevende, ubesluttsom og melankolsk.

Våpnenes mytiske rolle som allmektig og betryggende ligger også til grunn for flere norske politikeres forståelse. God sikkerhetspolitikk fordrer troverdig avskrekking. Om prisen på forsikringen er en katastrofe utenfor vår fatteevne, glattes den gjerne over med nytale om arbeid for gjensidig nedrustning. Som om noen, eller noe, var motstander av det.

Litteraturen med intervjuer av tidligere generaler og forsvarsministere er full av pompøse dreininger rundt egen karakter i møte med verdens mulige undergang. Den enkle oppsummeringen må være at vi frasier oss delansvaret for fortsettelsen på disse våpnenes eksistens og stadige utvikling.

Norges rolle i internasjonalt nedrustningarbeid har tidligere vært å lede an. Vi var med på oppstarten av Det humanitære initiativet, som førte til atomvåpenforbudet. Vi tok initiativer som var med på å gi verden forbud mot landminer og klasevåpen. Små stater kan spille en betydningsfull rolle dersom de tør.

Innledningen til neste års valgkamp trenger partier som fjerner seg fra tvetydigheter om hvor de står når det kommer til nedrustning av våpenet som kan ødelegge oss alle. Utenrikspolitikere som Anniken Huitfeldt i Arbeiderpartiet, bør ønske den utfordringen velkommen.

(publisert i Klassekampen 28. sept. 2020)

 

Anniken Huitfeldts svar

Nato og atomnedrustning

SVs Frode Ersfjord forsøker å møte mine argumenter med moralsk fordømmelse. Det er det ikke grunnlag for. Det er heller ingen nyhet at SV og Ap er uenige om norsk Nato-medlemskap.

Arbeiderpartiet vil at Norge skal være en brobygger i nedrustingspolitikken. Vi vil kombinere Nato-medlemskapet med å være en pådriver for rustningskontroll og nedrustning. Vår linje har vært preget av denne balansen fra Einar Gerhardsens nei til atomvåpen på norsk jord, via Gro Harlem Brundtlands arbeid mot utplassering av mellomdistanseraketter i Europa til Jonas Gahr Støres humanitære initiativ for atomnedrustning.

Med Arbeiderpartiet i regjering tok utenriksminister Jonas Gahr Støre det humanitære initiativet for å få framgang i det internasjonale nedrustningsarbeidet. Hensikten var å skape nytt grunnlag for reell atomnedrustning ved å dokumentere atomvåpnenes katastrofale konsekvenser for menneskeliv og helse.

I 2010 fikk vi også gjennomslag i Nato for å knesette målet om en atomvåpenfri verden i alliansens strategiske konsept. Men etter regjeringsskiftet i 2013 avsluttet høyreregjeringen Norges rolle i det humanitære initiativet. Som Nato-land hadde vi spilt en nøkkelrolle som brobygger.

Land som Sverige og Nederland deltok i FN-forhandlingene som fulgte. Men avtaleteksten fra 2017 er så rigid at det ble politisk umulig for Nato-land å slutte seg til. Vi deler likevel intensjonen om at målet må være et forbud, fordi bruk av atomvåpen vil ha katastrofale konsekvenser.

Én utfordring med avtalen er at artikkel 16 slår fast at ingen forbehold er tillatt, for eksempel om balansert nedrustning. Skal et land signere, må man ta hele pakka.

Nederland forsøkte å forhandle inn forbehold, men endte med å måtte stå utenfor. Det samme gjelder vårt naboland Sverige. Den svenske rødgrønne regjeringens egen utredning slår fast at avtaleteksten ikke bare er uforenlig med Nato-medlemskap, men også ville gjort det svært vanskelig for Sverige å fortsette dagens samarbeid med Nato.

En av verdens største ansamlinger atomvåpen befinner seg bare noen kilometer fra Norges grense i nordøst. På Kolahalvøya har Russland flere hundre kjernefysiske stridshoder – og ruster opp og moderniserer nå sine atomvåpen.

I Europa har tre land atomvåpen: Frankrike, Storbritannia og Russland. I forbudsavtalen står det svart på hvitt, i artikkel 4, at land som undertegner, må kvitte seg med alle sine atomvåpen. Ensidig nedrustning. Så om Storbritannia og Frankrike slutter seg til, må de kvitte seg med alle sine atomvåpen, uten en eneste forsikring om hva som skjer på russisk side.

Da jeg meldte meg inn i AUF og Arbeiderpartiet, var kampen mot atomvåpentrusselen den viktigste årsaken til mitt politiske engasjement. Jeg var med på å stifte Ungdom mot atomvåpen da atomarsenalene i verden var på sitt største, med 70.000 stridshoder. Siden er antallet redusert til 14.000.

Men nå opplever vi at viktige nedrustningsavtaler bryter sammen. Mest farlig for Europa er det at INF-avtalen om mellomdistanseraketter er sagt opp. I dag er det reell fare for et nytt rustningskappløp med utplassering av mellomdistanseraketter i Europa, hvor også Norge kan bli truet. START-avtalen mellom USA og Russland har bidratt til reell destruksjon av tusenvis av atomstridshoder, men står nå i alvorlig fare for å opphøre i februar 2021.

Vi støtter målene i forbudsavtalen. Selv om avtaleteksten rent formelt ikke bryter juridisk med Nato-pakten, er teksten slik den er i dag, politisk uforenlig med vårt Nato-medlemskap.

Nupi-forsker Sverre Lodgaard har helt rett i at vi trenger et oppgjør med vanetenkningen i nedrustningspolitikken. Vi må bygge bro mellom atommaktene og de som har underskrevet avtalen. Det bør være Norges rolle.

Veien til en atomvåpenfri verden går gjennom balansert og gjensidig nedrustning. Ensidig nedrusting bryter fundamentalt med Norges nedrustingstradisjoner.

(publisert i Klassekampen 3. okt. 2020)

 

Misforståelser fra Huitfeldt om atomvåpenavtalen

Av Cecilie Hellestveit, konflikt- og folkerettsforsker, Folkerettsinstituttet

I Klassekampen den 3. oktober omtaler lederen av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Anniken Huitfeldt, Forbudstraktaten mot atomvåpen fra 2017 (TPNW) som en avtale som legger opp til «ensidig nedrustning». Inntrykket komite-lederen etterlater er at en atommakt som ratifiserer forbudsavtalen må betingelsesløst oppgi alle sine atomvåpen, uten at andre atomstater berøres.

Huitfeldt tar avstand fra slik ensidig nedrustning, eller sagt med andre ord: kapitulasjon uten foranledning. Huitfeldt har rett i at det er en dårlig idé, og neppe lar seg gjøre i den virkelige verden. Derfor er heller ikke forbudstraktaten TPNW slik.

TPNW er en standard multilateral avtale. Alle internasjonale avtaler som ikke er bilaterale, undertegnes ensidig i den forstand at hvert land signerer for seg. Artikkel 4 i TPNW klargjør hva hver statspart med atomvåpen på sitt territorium forplikter seg til, helt i tråd med traktater flest. Det er ikke et krav at alle atomvåpenstater skal slutte seg til samtidig. Også dette er standard praksis i alle nedrustningsavtaler.

At det ikke er et krav, avskjærer imidlertid ikke at rivaliserende stater kan avtale å tilslutte seg samtidig. USA og Russland ville neppe ha signert Biovåpenkonvensjonen på 1970-tallet eller Kjemivåpenkonvensjonen tidlig på 1990-tallet uten enighet seg imellom – faktisk har de to landene signert samtlige globale avtaler om masseødeleggelsesvåpen (kjemi, biologi, atom) på samme dag, og to av dem (Ikkespredningsavtalen og Biovåpenkonvensjonen) har de også ratifisert samtidig.

På samme måte ligger det i sakens natur at verken Frankrike, Storbritannia eller Russland vil signere TPNW alene eller ruste ned ensidig. De kan imidlertid potensielt en gang i framtiden velge å signere sammen. Det er nettopp dette TPNW legger opp til.

TPNW er en humanitærrettslig avtale som utdyper prinsippene om hva slags krigsmidler som skal være tillatt eller forbudt i krig. I tillegg er det en avtale som trekker opp et rammeverk for hvordan atomvåpenstater kan slutte seg til og ruste ned. TPNW er laget for å romme alle tenkelige måter å oppnå tilslutning (altså forbud) på. Ensidig, bilateralt (for eksempel India/Pakistan) eller for større grupper av stater (som Russland, Frankrike og Storbritannia).

Atomvåpenstater som slutter seg til TPNW kan fremforhandle avtaler om nedrustning som kan vedtas som protokoller til TPNW. Disse protokollene kan selvfølgelig gjelde to, flere eller alle atomvåpenstater.

Atomvåpenstater kan også fremforhandle bilaterale eller multilaterale nedrustningsavtaler ved siden av TPNW før de slutter seg til forbudstraktaten. Atomvåpenstatene vil slutte seg til avtalen når de er klare. TPNW er ikke en prosessuell hindring på veien mot en verden uten atomvåpen.

Huitfeldt reagerer også på at atomvåpentraktaten i artikkel 16 ikke tillater reservasjoner eller unntak. Wienkonvensjonen om traktatrett åpner for at enkeltstater eller grupper av stater kan reservere seg mot visse deler av en traktats innhold eller effekter, med mindre noe annet er avtalt. I alle traktatene som forbyr våpen eller regulerer våpenbruk, er det avtalt at man ikke skal kunne ta reservasjoner. Artikkel 16 i forbudstraktaten er altså uttrykk for fast praksis innen folkeretten på våpenområdet.

Her er normalt mistilliten mellom statsparter høy og man søker derfor å unngå unntak gjennom reservasjoner. Slike traktater er nettopp ment å virke helt likt for alle avtaleparter. Fremgang på nedrustningsfeltet – unilateralt, bilateralt, multilateralt – avhenger av at verden bygger en sterkere norm mot atomvåpen. Togskinnene (TPNW) er klargjort for det øyeblikket toget (altså atomvåpenmaktene) velger å forlate stasjonen. Spørsmålet er hva ikke-atomvåpenmakten Norge bør gjøre i mellomtiden.

(Klassekampen 7. okt. 2020)

Kommentarer   

#1 Terje Enger 04-10-2020 11:21
Arbeiderpartiet s resonnement er nøyaktig grunnen til at Russland - Sovjetunionen har så mange atomvåpen. USA hadde og brukte dem så det
måtte de ha også. Dessuten er den måten å tenke på, en evig underdanighet.
#2 Ulrich Abildgaard 08-10-2020 06:54
00000000i 000000
I Klassekampen for 7.10.20 har Cecilie Hellestveit imøtegått Anniken Huitfeldts ide om at forbudsavtalen legger opp til ensidig avrustning. Dette debattinnlegget bør gjengis her.
#3 Ivar J 09-10-2020 08:09
Da er Cecilie Hellestveit på plass.
#4 Ulrich Abildgaard# 02.11.2020 02-11-2020 10:14
Det er usannsynlig at noen stat med egne atomvåpen vil tiltre forbudsavtalen. Forbudsavtalen er i tråd med NPT (ikkesprednings avtalen som har fullstendig atomavrustning som endelig mål. Denne og andre avtaler som reduserer risikoen for atomkrig er ikke støttet av Trumps regjering i USA. Utfallet av presidentvalget i morgen vil få stor innflytelse på risiko for atomkrig. Gjensidig avskrekking mellom NATO og Russland innebærer økende risiko for en global katastrofal kjernekrig som vil ramme milliarder i sivilbefolkning er. Forbudsavtalen øker presset mot avskrekking.

You have no rights to post comments