Internasjonal politikk

Det fragmenterte forsvaret

Det fragmenterte forsvaret

Norske styrker sendes utenlands, mens vi får mer amerikansk tilstedeværelse på hjemmebane. Er det lurt , spør Torgeir Heier og Geir Ulfstein i Klassekampen.

"Norske interesser i utenriks- og sikkerhetspolitikken ligger først og fremst i nordområdene. Når myndighetene likevel velger å lage en permanent base i Jordan må dette forstås som en del av et bredere geopolitisk spill. Å bruke selve «kronjuvelen» i det norske forsvarets militære verktøykasse er, sett med regjeringens øyne, en god sikkerhetsinvestering.

Norske spesialstyrker i utlandet synliggjør en stadig sterkere trend i norsk sikkerhetspolitikk: å knytte seg tettere opp til det eneste landet i verden som kan gi landet troverdige sikkerhetsgarantier i nord. Dermed forsterkes en paradoksal utvikling. For jo mer norske styrker sendes ut av landet for å bistå amerikanske styrker i Midtøsten, desto mer fragmenterer den nasjonale forsvarsevnen på hjemmebane.

Samtidighetsproblematikken hjemme og i Jordan og andre steder, bidrar med dette til et overforbruk av en knapp forsvarsressurs. Følgelig må det kompenseres med mer amerikansk tilstedeværelse i norske nærområder. Ingen taper mer på dette enn Norge, som dermed må forholde seg til et stadig mer provosert Russland, samtidig som Norge selv sender betydelige mengder spesialstyrker, helikoptre, stridskjøretøyer og støttepersonell ut av landet," skriver de blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

 

Det fragmenterte forsvaret

Av Tormod Heier og Geir Ulfstein

Planene om en permanent tilstedeværelse av norske militærstyrker i Jordan innebærer forsvarspolitiske dilemmaer, men reiser også folkerettslige og demokratiske spørsmål. Cecilie Hellestveit berører noen av disse i Klassekampen 16. oktober, men treffer ikke helt når hun tror at norske styrker først og fremst skal støtte Jordan. I dette lille landet har USA en av verdens syv største ambassader og en rekke forsvarsanlegg. Ikke utelukkende for å beskytte Jordan, men for å opprettholde den politiske og militære innflytelsen i regionen.

Norske spesialstyrker er en svært ettertraktet militær styrke i amerikanske forsvarskretser. Disse styrkene har siden krigen mot terror startet i 2001 gradvis blitt tettere integrert i et bredere internasjonalt spesialstyrkenettverk med USA i sin midte.

Med permanent norsk tilstedeværelse sentralt i Midtøsten kan norske spesialstyrker raskere kunne komme en nær alliert til unnsetning. Ikke nødvendigvis i Jordan, men nær sagt hvor som helst i en av verdens mest urolige regioner.

Men norske interesser i utenriks- og sikkerhetspolitikken ligger først og fremst i nordområdene. Når myndighetene likevel velger å lage en permanent base i Jordan må dette forstås som en del av et bredere geopolitisk spill. Å bruke selve «kronjuvelen» i det norske forsvarets militære verktøykasse er, sett med regjeringens øyne, en god sikkerhetsinvestering.

Norske spesialstyrker i utlandet synliggjør en stadig sterkere trend i norsk sikkerhetspolitikk: å knytte seg tettere opp til det eneste landet i verden som kan gi landet troverdige sikkerhetsgarantier i nord. Dermed forsterkes en paradoksal utvikling. For jo mer norske styrker sendes ut av landet for å bistå amerikanske styrker i Midtøsten, desto mer fragmenterer den nasjonale forsvarsevnen på hjemmebane.

Samtidighetsproblematikken hjemme og i Jordan og andre steder, bidrar med dette til et overforbruk av en knapp forsvarsressurs. Følgelig må det kompenseres med mer amerikansk tilstedeværelse i norske nærområder. Ingen taper mer på dette enn Norge, som dermed må forholde seg til et stadig mer provosert Russland, samtidig som Norge selv sender betydelige mengder spesialstyrker, helikoptre, stridskjøretøyer og støttepersonell ut av landet.

Nå kan det selvfølgelig være at en permanent tilstedeværelse i Jordan vil gi norske myndigheter en bedre situasjonsforståelse i tilfelle gisler skal frigjøres og ambassader beskyttes. Men den robuste og mekaniserte oppsetningen i Jordan gir snarere inntrykk av en styrke som skal bekjempe uregjerlige klan- og stammebaserte militser som USA måtte ha satt på terrorlisten – utenfor jordansk territorium.

En base i Jordan er i seg selv ikke folkerettslig problematisk. Problemene knytter seg snarere til bruken av styrken. I dagens politiske verden er det nærmest umulig å få et mandat fra FNs sikkerhetsråd til bruk av militær makt.

Alternativene er samtykke fra vedkommende stat eller at våpenmakten brukes i selvforsvar. Men begge disse folkerettslige grunnlagene kan reise problemer for norske myndigheter.

Foreligger det et utvetydig samtykke, eller er dette bare noe de krigførende partene påstår? Videre: Retten til selvforsvar mot terrorisme er omstridt. For det første kan slikt selvforsvar bare benyttes mot et «væpnet angrep», og ikke enhver terrorhandling. Hvor går grensen? Og selv hvor det foreligger et væpnet angrep kan selvforsvar bare anvendes når andre muligheter er uttømt. Dessuten må det sørges for at eventuelle partnere ikke er opptatt av regimeskifte istedenfor bekjempelse av terrorisme, og at de overholder den humanitære folkeretten.

Disse folkerettslige dilemmaene er godt beskrevet i utredningene fra Utenriksdepartementets rettsavdeling i 2016. Problemet er at ikke noe tyder på at det folkerettslige grunnlaget skal utredes før den permanente styrken settes inn i et skarpe oppdrag. Faren for brudd på folkeretten er dermed åpenbar.

Det siste problemet er av demokratisk karakter, og knytter seg til Stortingets manglende mulighet til styring, både når det gjelder generelle retningslinjer for bruken av kampstyrken og bruken i det enkelte tilfelle.

Stortinget bør fastsetter rammene for militære engasjementer etter en åpen behandling, som også gir grunnlag for en offentlig debatt. Det har ikke skjedd i dette tilfellet.

Hvorvidt norske styrker uforvarende vikles inn i kamphandlinger som det er vanskelig for Stortinget å kontrollere i ettertid, forblir et åpent spørsmål.

Én ting er i hvert fall sikkert: skulle det gå galt i Jordan vil konsensusen som har kjennetegnet Norges politiske landskap raskt settes på prøve.

(publisert i Klassekampen 17. okt 2020)


Kommentarer   

-1 #1 Rolf Andreas Eriksen 17-10-2020 15:33
Interessant,men mange ubesvarte spørsmål i hele bildet. I en konflikt østfra, vil hjelp være nødvendig. Men dagens forsvar er vel bygget ned. Så svakt forsvar vi har idag, er dårligere enn i 1940. Her trengs modige og handlekraftige politikere som er i stand til å bevilge nødvendige midler. Lite bruk for et oljefond om vi okkupere igjen.

Legg til kommentar