Internasjonal politikk

EU: En modell for konkurranseevne som gjør livet hardere for de fattige?

EU: En modell for konkurranseevne som gjør livet hardere for de fattige?

"Europa er fortsatt den delen av verden som strever med å komme ut av den krisa som var på sitt verste mellom 2008 og 2013. I årsoversikten for 2019 sammenfatter EUs eget forskningsinstitutt (Eurofound) situasjonen slik:

• EU kan se tilbake på et tiår med kraftig økonomisk uro. Bank- og fiskalkrisa førte til den djupeste nedgangstida siden krisa på 1930-tallet. Store deler av Europa opplevde et tiår med høy arbeidsløshet og økende fattigdom.

• Sjøl om arbeidsløsheten er kommet ned på samme nivå som i 2016, har nedgangstida satt vonde spor etter seg, ikke minst når det gjelder langtidsarbeidsløsheten. Flere enn før 2007 jobber dessuten ufrivillig deltid, særlig i land med høy arbeidsløshet.

• Sett i forhold til kjernemålene til det europeiske integrasjonsprosjektet – økonomisk vekst og bedre levekår for alle – framstår de ti åra etter 2007 som et tapt tiår.

• Europa er plaga av ulike former for politisk ekstremisme, og euro-skeptiske holdninger er fortsatt utbredt.

Forskning i land etter land har vist at markedsliberalismen til EU fremmer privatisering, svekker standarder i arbeidslivet, øker sosiale forskjeller og utvikler nye former for fattigdom. Tragisk nok er alt dette spikra fast av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle de 27 EU-regjeringene er enige om det," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

 

EU: En modell for konkurranseevne som gjør livet hardere for de fattige?

Av Dag Seierstad

Europa er fortsatt den delen av verden som strever med å komme ut av den krisa som var på sitt verste mellom 2008 og 2013. I årsoversikten for 2019 sammenfatter EUs eget forskningsinstitutt (Eurofound) situasjonen slik:

• EU kan se tilbake på et tiår med kraftig økonomisk uro. Bank- og fiskalkrisa førte til den djupeste nedgangstida siden krisa på 1930-tallet. Store deler av Europa opplevde et tiår med høy arbeidsløshet og økende fattigdom.

• Sjøl om arbeidsløsheten er kommet ned på samme nivå som i 2016, har nedgangstida satt vonde spor etter seg, ikke minst når det gjelder langtidsarbeidsløsheten. Flere enn før 2007 jobber dessuten ufrivillig deltid, særlig i land med høy arbeidsløshet.

• Sett i forhold til kjernemålene til det europeiske integrasjonsprosjektet – økonomisk vekst og bedre levekår for alle – framstår de ti åra etter 2007 som et tapt tiår.

• Europa er plaga av ulike former for politisk ekstremisme, og euro-skeptiske holdninger er fortsatt utbredt.

Eurofound, som egentlig bærer det lange navnet «The European Foundation for the Improvement of Living and Working Conditions», har hovedkontoret sitt i Dublin. Instituttet er kjernen i arbeidslivsforskningen til EU og har en stab på nærmere 100 personer. De følger utviklingen både på EU-nivå, i de enkele EU-land og i enkeltbransjer.

Eurofound kan nok rette søkelyset mot utviklingstrekk som ikke er som de skal være. Men det er grenser for hva Eurofound kan kaste seg over. Det blir tydelig når en ser hva ETUI, forskningsavdelingen til Den europeiske faglige samorganisasjon (ETUC), advarer mot i de siste årsoversiktene sine («Benchmarking Working Europe»)

I 2016 var hovedbudskapet: «Utsiktene er i beste fall dystre, med et splitta Europa i en stagnerende omverden.»

Arbeidsløsheten er «uakseptabelt høy» og investeringene «alarmerende lave». «Det er et desperat behov for ny politikk.» var konklusjonen i 2017.

I 2018 var budskapet at «utjamning oppover – både mellom øst og vest i EU og mellom sør og nord kan ikke overlates til markedene»: Når de herskende tankene tviholder på at «lavtlønte tjener for godt og fagforeningene har for mye å si», er EU fortsatt i krise.

Feilslått krisepolitikk etter finanskrisa i 2008 førte til en unødvendig høy arbeidsløshet, lave investeringer, lav vekst i arbeidsproduktiviteten og sprikende lønnsutvikling rundt om i EU var de store bokstavene i 2019,

Den mest grunnleggende endringen av EU kom med gjennomføringen av det indre markedet fra 1986. I flest mulig sektorer og bransjer skulle konkurransen slippes fri – ikke bare mellom bedrifter, men også mellom mennesker på jakt etter arbeid. Dette liberaliseringsprosjektet på bortimot 300 lovendringer tok vekk det meste av den nasjonale styringa over nærings- og arbeidslivet i Vest-Europa og ble i det vesentlige gjennomført i løpet av seks–sju år.

Overalt i EU skulle det indre markedet «sikre alle EU-land markedsadgang» til det store vesteuropeiske markedet. Det var akkurat det som ble problemet. Det betydde alles kamp mot alle i stadig skarpere konkurranse om markedsandeler. Den som vant, kunne bare vinne på bekostning av andre.

EU-kommisjonen oppsummerte resultatet slik: «Jobbtryggheten har avtatt i så godt som alle sektorer av økonomien, og selv svært store, etablerte selskap finner det nå vanskelig – om ikke umulig – å garantere stabile ansettelsesforhold.» (Employment in Europe, 1993)

EU-systemet «bygger et indre marked uten hindringer for kapitalen», mens det glemmes «at konkurransekreftene må ha sosiale og økologiske rammer som kan holde dem vekk fra nådeløs konkurranse, sosial dumping, miljøkatastrofer og rovdrift på naturkapitalen».

Så krast ble situasjonen i EU beskrevet – halvannet år før krisa slo til i 2007 – i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa: fra ETUC (Euro-LO), fra Social Platform, paraplyorganisasjonen for organisasjoner innen sosialsektoren og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner.

Ett av EUs grunnproblem er at den stadig mer gjennomgripende markedsliberalismen produserer sosiale påkjenninger som overbelaster velferdspolitikken i alle medlemsland. EAPN (European anti-poverty network), paraplyorganisasjonen for dem som arbeider med fattigdomsspørsmål i Europa, har fastslått at EU driver fram «en særlig modell for konkurranseevne som på mange måter øker fattigdommen og gjør livet hardere for de fattige».

Mange andre forskningsmiljøer kaster også lys over de utfordringene som europeisk fagbevegelse står overfor. Det gjelder store institutter og forskningsmiljøer fra mange land og mange enkeltforskere rundt om i Europa. Her er noen karakteristiske konklusjoner:

• «Den avregulering og liberalisering som fulgte opp dannelsen av det indre markedet og utvidelsene østover og sørover, har oppmuntra markedsdeltakerne til å satse på sosial dumping som strategi.»

• «Avreguleringen av arbeidslivslovgivning over en stor skala har ført til en eksplosiv vekst i ulikhet og utrygghet i arbeidslivet»

• «Katastrofale tall på antall arbeidsløse og en økonomisk vekst som uteblir, viser at et avregulert arbeidsliv ikke er veien ut av krisa.»

Til og med forskere knytta til internasjonale maktorgan som FN-organisasjonene ILO og Unctad, OECD og IMF slipper til med tanker som langt på vei var illegale for femten år sia.

Forskning i land etter land har vist at markedsliberalismen til EU fremmer privatisering, svekker standarder i arbeidslivet, øker sosiale forskjeller og utvikler nye former for fattigdom. Tragisk nok er alt dette spikra fast av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle de 27 EU-regjeringene er enige om det.

Viktigste kilder:

• «Benchmarking Working Europe», ETUI, 2019, 2018 2017, 2016

• «Industrial relations: Developments 2015–2019», Eurofound 2020

(Artikkelen er publisert i Klassekampen)


Kommentarer   

+1 #1 Jarle 10-01-2021 10:24
Dette er en rent kapitalistisk syn,som bygger på ideoligiske grunnverdier.so m igjen avspeiler EU sin skjulte Agenda.

Legg til kommentar