Internasjonal politikk

Demokratisk blindsone?

Demokratisk blindsone?

"Hvorfor må Stortinget informeres bak lukkede dører når amerikanske bombefly skal øve med det norske luftforsvaret på Ørlandet? Hvorfor er de åpne trusselvurderingene fra etterretningstjenesten så blottet for analyse? Og hvorfor ender leserne av Forsvarsdepartementets langtidsplan for Forsvaret opp med flere spørsmål enn svar? For eksempel om hvorfor forsvaret av landet endres fra verneplikt og totalforsvar til bilaterale forsvarsavtaler med USA?

Eller hvorfor får vi mer og ikke mindre sikkerhet når antall amerikanske støttepunkter i norske lokalsamfunn øker?

I en av verdens høyest utdannede befolkninger er ikke dette nerdete spørsmål. Snarere er de uttrykk for en allmenn undring som viser at sikkerhets- og forsvarspolitikken ikke er som andre politikkområder. For akkurat dette området berører sikkerheten til hver og en av oss. Dermed er det paradoksalt at stadig mer av politikken her forsvinner inn bak lukkede dører samtidig som befolkningen eksponeres mer og mer for stormaktsrivalisering i nord," spør Tormod Heier, oberstløytnant og professor ved Forsvarets høgskole, i Klassekampen.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

 

Demokratisk blindsone?

Av Tormod Heier, oberstløytnant og professor ved Forsvarets høgskole

Hvorfor må Stortinget informeres bak lukkede dører når amerikanske bombefly skal øve med det norske luftforsvaret på Ørlandet? Hvorfor er de åpne trusselvurderingene fra etterretningstjenesten så blottet for analyse? Og hvorfor ender leserne av Forsvarsdepartementets langtidsplan for Forsvaret opp med flere spørsmål enn svar? For eksempel om hvorfor forsvaret av landet endres fra verneplikt og totalforsvar til bilaterale forsvarsavtaler med USA?

Eller hvorfor får vi mer og ikke mindre sikkerhet når antall amerikanske støttepunkter i norske lokalsamfunn øker?

I en av verdens høyest utdannede befolkninger er ikke dette nerdete spørsmål. Snarere er de uttrykk for en allmenn undring som viser at sikkerhets- og forsvarspolitikken ikke er som andre politikkområder. For akkurat dette området berører sikkerheten til hver og en av oss. Dermed er det paradoksalt at stadig mer av politikken her forsvinner inn bak lukkede dører samtidig som befolkningen eksponeres mer og mer for stormaktsrivalisering i nord.

Utad kommuniserer myndighetene med vage ord og intetsigende uttrykk, forsikringer som vanskelig lar seg fylle med konkret innhold. Som at vestlig opptrapping bare er svar på russisk opptrapping, og at norsk politikk er åpen og forutsigbar. Men all bruk og planlegging med militære styrker, enten de er norske eller allierte, er kontroversielle former for politisk kommunikasjon. Overfor USA og Nato i vest, og overfor Russland i øst. Og overfor en norsk sivilbefolkning som opplever at egne nærområder blir stadig viktigere. Ikke minst som springbrett for amerikanske styrker, som på vegne av norske myndigheter skal sørge for at Nord-Norge ikke ender opp bak russiske forsvarslinjer om det verste skulle skje.

Kanskje er det en klok strategi. Kanskje er den uklok. Kanskje har myndighetene ikke annet valg siden politikerne nekter å bruke mer penger på et norsk forsvar som kunne gjort mer av jobben selv.

Manglende åpenhet rundt allianseintegrasjon med USA og Nato kan imidlertid bli innenrikspolitisk vanskelig. Dette er fordi samfunnets forventning om innsyn og kontroll med hva som skjer bak de lukkede dørene, skjerpes. Årsaken til sivilsamfunnets årvåkenhet er enkel: det finnes ikke andre politiske virkemidler enn militære styrker som er bedre egnet til å framkalle frykt, engstelse og usikkerhet. Ikke minst i en sivilbefolkning som i økende grad eksponeres for amerikanske bombefly og russiske missiløvelser utenfor Finnmarkskysten. Dermed er det heller ingen andre politikkområder hvor det er viktigere med mer åpenhet og mer folkelig forankring enn i sikkerhets- og forsvarspolitikken.

Men åpenhet rundt statens mest dramatiske virkemidler er under press. Først og fremst fra et innenrikspolitisk landskap der konsensustradisjonen mellom de to styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, står sterkt. På vegne av nasjonen søker de to partiene stabilitet og forutsigbarhet. Å skape ro rundt en norsk strategi som balanserer mellom amerikanske og russiske sikkerhetshensyn, har vært selve merkevaren i forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Følgelig sitter det langt inne å risikere opprivende debatter om hvordan de lange linjene i norsk sikkerhetspolitikk skal praktiseres. Mellom det å være en god alliert i vest, og en god nabo i øst. Det må nemlig ikke skapes tvil om norske standpunkter – for dette vil kunne utløse motreaksjoner i så vel Washington D.C., som i Moskva og i Brussel. Å avgrense uenigheten til mindre viktige spørsmål blir derfor en viktig kommunikasjonsstrategi. Som at Hæren trenger flere helikoptre, eller at antall teknikere i Luftforsvaret må økes.

Dette gir politikerne pusterom fordi de strategisk viktige spørsmålene blir lagt i bero. Avvikende meningsytringer og debattutspill om hvorvidt USA og Nato brukes på måter som gir mer eller mindre sikkerhet, kan nemlig få konsekvenser. USA og Russland vil raskt tolke bevegelsene i den norske debatten på eget vis, og eventuelt følge opp med korrigerende tiltak.

Russland vil for eksempel kunne øke presset mot norske myndigheter, blant annet gjennom forsøk på å trenge en kile inn i det nære samarbeidet med USA og Nato. De sovjetiske forsøkene på å oppnå et norsk-russisk felleseie på Svalbard og i Barentshavet på 1940- og 50-tallet er eksempler på dette.

USA på sin side vil kunne stille spørsmål om Norges vilje til fortsatt å stå med rak rygg i forsvaret av den vestlige verdensorden. Og i spørsmålet om å være Nato i nord. Dermed kan presset på Norge øke fordi randstaten i nord må holdes inne i USA-folden slik at Alliansen står samlet bak avskrekkingen av Russland. Slik hindres uforutsigbare appeacement-strategier med brubygging og lavspenning på Natos nordflanke, vil mange mene.

Men også statsforvaltningen har egeninteresser i hemmelighold.

Ikke minst ettersom stormaktsrivaliseringen tiltar og Norges strategiske tomteverdi øker for både USA og Russland. Riksrevisjonen fant for noen få år tilbake klare bevis på en mer uformell saksbehandling i embetsverket «med siktemål å unngå offentlighet». Riksrevisoren selv, Per-Kristian Foss, hevdet at det hadde utviklet seg «en redselskultur for åpenhet». Dette gjaldt særlig i måten reglene for arkivering av offentlige dokumenter ble praktisert på. For som han sa: «Når dokumentene ikke blir arkivert, blir de heller ikke journalført, og muligheten for innsyn blir ikke reell». Dermed forsvinner også muligheten til et opplyst, nyansert og meningsfullt ordskifte blant innbyggerne. Ikke minst på saksfelt som berører oss alle ettersom tomteverdien stiger, og lokalsamfunn langs kysten blir viktigere brikker i amerikansk og russisk forsvarsplanlegging.

Dermed svekkes også muligheten til føre kontroll med myndighetenes vurderinger. Dette gjelder særlig i de vanskelige spørsmålene om hva som egentlig er norske interesser i nord. Og enda vanskeligere: hvordan disse interessene kan sikres når den nye kalde krigen tiltar i styrke. Er det gjennom mer avskrekking av Russland, eller kanskje gjennom mer beroligelse? Kanskje gjennom mer invitasjon av amerikanske styrker, eller gjennom mer avskjerming av allierte bombefly og ubåter?

I 2017 viste Riksrevisjonen uansett at en tredel av avslagene på offentlighetens dokumentinnsyn manglet et «rettslig holdbart grunnlag». Sammen med Justis- og beredskapsdepartementet var det Forsvarsdepartementet som var verst i klassen; her unntok embetsverket nærmere halvparten av sine journalførte dokumenter fra offentlig innsyn på forhånd.

Hemmeligholdet slår dessverre inn i folkevalgte organer, og bidrar paradoksalt nok til å undergrave de demokratiske verdiene vi selv går i bresjen for når Russland kritiseres. Regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget praktiseres på en strengere måte. Ifølge tidligere Venstre-leder, Trine Skei Grande, har det utviklet seg en praksis der det kun er partilederne i utenriks- og forsvarskomiteen som informeres. Dette er uheldig all den tid det egentlig var hele Stortinget som skulle vært til stede. Ingen taper mer på slike demokratiske blindsoner enn myndighetene selv, som dermed mister muligheten til å forankre egen politikk i et folk som både er opplyste og velutdannede. Og som forstår hvor skoen trykker når det strammer seg til, og landet utsettes for fare. Åpenhet skaper tillit, og tillit skaper samhold.

Dette er det beste forsvaret i en ny kald krig der informasjon og våpen går hånd i hånd.

(publisert i Klassekampen)

 

 

Kommentarer   

#1 Helge Jenssen, Bodø 15-03-2021 20:33
Det er bra at vi får frem i lyset disse alvorlige problemstilling er rundt forsvaret, og norsk sikkerhetspolit ikk.
Når vi tenker på hva krigsutbrudd og krigstilstander kan innebære av forferdelige inngrep i menneskers liv og deres livsvilkår, så bør denne debatten i mye større grad blitt satt på dagsorden. Hvor er våre politikere, akademikere, forskere, sentrale journalister - og sjølstendige tenkere fra alle lag av folket?? De glimrer stort sett med sitt fravær. Det er et svært dårlig tegn.
Sannsynligvis er det en stor andel av befolkningen som er kritisk til å forebygge krig med å ruste opp, og legge vårt fredelige land åpent for den største militærmakt i verden. Den enkle og entydige psykologi - forteller oss at dersom du ønsker å kunne samarbeide og komme overens med din nabo....som de fleste av oss gjerne vil......., så bygger du ikke opp murer og et forsvar rundt deg. Dette blir som regel oppfattet dithen, at denne naboen stoler ikke på meg, vil ikke ha med meg å gjøre, eller faktisk er usikker på hva jeg kommer til å foreta meg. Blir du så forhindret å få til dialog eller overenskomster "over muren", så skapes det et grunnlag for en ond sirkel. Og jeg må også bygge opp et forsvarsverk og gå i "skyttergrava"f or å verne meg mot det som kan komme fra min mistenkelige nabo.
Det er direkte tragisk når en slik mentalitet blir satt i system, og "institusjonali seres", og landets innbyggere tror at dette er normalt og slik må det være!
På makroplan blir den tragiske konsekvens såkalte freds- og demokratiskapen de kriger - med bomber og granater (noen som husker krigen/interven sjonen "Enduring freedom"?), - Kosovo,Afghanis tan,Irak, Libya,Syria,Jem en mv mv.
Det er mulig å bryte med denne overleverte og forgangne mentalitet, men det krever et større oppgjør med den "institusjonali serte tenkning".
Hvis ikke risikerer vi, menneskebarn, at vår
mentalitet blir vår skjebne

You have no rights to post comments