Internasjonal politikk

Tormod Heier: En trøblete avtale

Tormod Heier: En trøblete avtale

I Oslo selges den militære tilleggsavtalen med USA som en sikkerhetspolitisk gevinst. Men er den det? spør Tormod Heier.

"Når avtalen stortingsbehandles til høsten, kan det derfor være greit å ha følgende spørsmål in mente: Vil avtalens ordlyd om «nært samarbeid og løpende konsultasjoner mellom norske og amerikanske myndigheter» fungere om krisa kommer til nordområdene? Vil amerikansk krisehåndtering i norsk-russiske grenseområder gjøres nennsomt, slik at spenningen ikke eskalerer og kommer ut av kontroll? (USA kan jo bare forlate området når krisa er over, mens Norge ligger fast.)

Med andre ord: Vil amerikanske og norske myndigheter alltid ha sammenfallende syn og interesser i måten krisa blir løst på? Og får i så fall norske myndigheter innsyn, kontroll og innflytelse på den praktiske utøvelsen av regelverket? For eksempel dersom norske områder blir utgangspunkt for amerikanske operasjoner ut i Barentshavet, noe som kanskje skyldes en krise med opphav et annet sted på kloden?

Dette er vanskelige spørsmål, men de er nødvendige. For det første fordi regjeringen mest sannsynlig må konsultere Stortinget om krisa oppstår og støttepunktene tas i bruk. Hvorvidt partigruppene på Stortinget har god nok situasjonsforståelse og god nok kunnskap til å sparre med regjeringen, er tvilsomt. Dermed blir det vanskelig å ta kloke og veloverveide valg med brei tverrpolitisk forankring," skriver Tormod Heier i Klassekampen.

Les hele hans artikkel nedenfor, under "les mer".

 

Tormod Heier:

En trøblete avtale

Selv verdens største militærmakt kan ikke være overalt, alltid. USA står riktignok for mer enn 40 prosent av verdens militære utgifter. Men styrkene kan ikke føre krig på to steder samtidig, mot Kina i sør og Russland i nord. Til det er rivalene for sterke etter flere år med militær modernisering og opprustning.

Kanskje er det slik vi må forstå den militære tilleggsavtalen fra april i år, mellom USA og Norge (Supplementary Defence Cooperation Agreement).

Siden 2018 har Pentagon framforhandlet eksklusive baserettigheter med Nato-land. Ikke med stormaktene Tyskland, Frankrike og Storbritannia, men med de russiske randstatene, fra Norge i nord til Romania i sør. Med amerikanske flåtestyrker i Nord-Atlanteren og i Svartehavet kan USA fortsatt demme opp for russiske framstøt. Ikke ved å utplassere hundretusenvis av soldater, tanks og artillerienheter i Europa, som under den kalde krigen. Men ved å legge til rette for hurtige overføringer av mindre styrker: avdelinger som på kort varsel kan skyte ned russiske missiler og slå ut kommandosystemer i St. Petersburg og Severomorsk.

Det er dette, ifølge USAs forsvarsstrategi fra 2018, som skal avskrekke Russland og Kina: et uforutsigbart mønster av militær synlighet og tilstedeværelse langs rivalenes yttergrenser. I Washington D.C. kalles det «strategically predictable, but operationally unpredictable».

Med færre, men dyrere og mer avanserte styrker er det bedre å komme innom en gang iblant. For å trene og for å vise styrke. Men også for å løse kriser og vinne kriger.

I Oslo selges avtalen inn som en sikkerhetspolitisk gevinst. Kanskje er det riktig? Nå kan amerikanske styrker raskere og mer effektivt komme Norge til unnsetning. Ikke minst om landet står i fare for å bli stengt inne. Dels fra russiske ubåter i Østersjøen, som sniker seg gjennom Kattegat fra sør. Og dels fra ubåtene på Kolahalvøya, som sniker seg langsetter Norskerenna fra nord.

Marerittet er å ende opp i et fait accompli bak russiske linjer uten at USA kommer tidsnok fram. Da vil krigen være over før den har begynt – noe som gjør at russerne kan forhandle «from a position of strength».

Men avtalen kan også gjøre det vanskeligere å berolige russerne gjennom åpenhet og forutsigbarhet i nord. Poenget med eksklusiv tilgang til Rygge, Sola, Evenes og Ramsund er jo – sett med amerikanske øyne – å komme overraskende på. Det er dét som visstnok skal avskrekke russerne.

Men da oppstår et enda større problem: Vil myndighetene ha kontroll med hvordan USA bruker norsk territorium om krisa oppstår?

På den ene siden står hensynet til norsk suverenitet. På den annen står hensynet til USAs militære effektivitet. Hvor strengt kan Norge praktisere tilleggsavtalen før amerikanske styrker mister alt handlingsrom? Tvetydighet er til å ta og føle på: Ifølge avtalen har USA «en forpliktelse til å følge norsk regelverk». Men i samme setning følger en vanskelig bisetning: Regelverket kan tilsidesettes om «det ikke er forenlig med amerikanske tjenstlige behov».

Dermed er vi ved kjernen i Grunnlovens paragraf 25: Det er norske myndigheter, ikke amerikanske, som skal ha kontroll med militær aktivitet inn og ut fra norsk territorium. 

Når avtalen stortingsbehandles til høsten, kan det derfor være greit å ha følgende spørsmål in mente: Vil avtalens ordlyd om «nært samarbeid og løpende konsultasjoner mellom norske og amerikanske myndigheter» fungere om krisa kommer til nordområdene? Vil amerikansk krisehåndtering i norsk-russiske grenseområder gjøres nennsomt, slik at spenningen ikke eskalerer og kommer ut av kontroll? (USA kan jo bare forlate området når krisa er over, mens Norge ligger fast.)

Med andre ord: Vil amerikanske og norske myndigheter alltid ha sammenfallende syn og interesser i måten krisa blir løst på? Og får i så fall norske myndigheter innsyn, kontroll og innflytelse på den praktiske utøvelsen av regelverket? For eksempel dersom norske områder blir utgangspunkt for amerikanske operasjoner ut i Barentshavet, noe som kanskje skyldes en krise med opphav et annet sted på kloden?

Dette er vanskelige spørsmål, men de er nødvendige. For det første fordi regjeringen mest sannsynlig må konsultere Stortinget om krisa oppstår og støttepunktene tas i bruk. Hvorvidt partigruppene på Stortinget har god nok situasjonsforståelse og god nok kunnskap til å sparre med regjeringen, er tvilsomt. Dermed blir det vanskelig å ta kloke og veloverveide valg med brei tverrpolitisk forankring.

Erfaringene er nemlig dårlige. Ifølge Riksrevisjonen er det tendenser til hemmelighold og uformell saksbehandling fra embetsverkets side, blant annet for å unngå offentlighet. I tillegg har Riksrevisjonen avdekket mange avslag på ønsker om dokumentinnsyn som mangler rettslig grunnlag. En åpen og velinformert konsultasjon kan fort bli vanskelig.

For det andre lider Forsvaret selv under store mangler, ikke minst når kontroll med allierte styrker skal håndheves på vegne av storting og regjering. Allerede i dag er stabskrafta i kommandokjeden på bristepunktet. Om krisa inntreffer, vil kapasiteten mest sannsynlig bli sprengt. Dette vil igjen kunne svekke Norges innsyn og kontroll med amerikanske planer og operasjoner i landet.

Kompetansen er heller ikke til stede. Norske offiserer har grunnutdannelsen på laveste taktiske nivå. Innsyn og kontroll høyere oppe i kommandokjeden, der amerikanske beslutninger tas, er sånt sett mangelvare. Da svekkes også det personlige tillitsforholdet og den felles situasjonsforståelsen mellom norske militære og deres amerikanske kollegaer. Ikke minst gjelder dette i spørsmålet om hva som tolkes som en russisk trussel, og hvordan trusselen best kan håndteres i tråd med norske interesser.

Til sist: Norsk kontroll forutsetter også at amerikanske styrker har orden i egne sysaker. Med dette menes at de amerikanske styrkene må operere innenfor en kjent, trimmet og velordnet kommandokjede, som også norske myndigheter på sivil og militær side kjenner.

Men i dag er varslingstida kort, og styrkene må ofte «komme som de er». Da kan situasjonen raskt komme ut av kontroll, slik den gjorde under de første dagene av Libya-krigen i 2011: med en operativ ledelse som verken fikk klare politiske føringer, trente mannskaper med solid nærområdekunnskap eller kjennskap til hvordan motparten tolket USAs militære tilstedeværelse.

De tre forholdene er selve oppskriften på dårlig krisehåndtering. For når kontrollmekanismene svikter, forvitrer også kanalene for konsultasjon og samarbeid. Dermed blir det vanskelig å få gjennomslag for særnorske syn og interesser. Ikke minst i måten USA eventuelt vil velge å løse en krise i de norsk-russiske grenseområdene på.

Ingen taper mer på dette enn Norge: en allianseavhengig småstat som på den ene siden trenger tilgang på amerikanske forsterkningsstyrker i vest, men som også trenger et tillitsbasert naboskap med sin store nabo i øst.

I kjernen av den norsk-amerikanske samarbeidsavtalen ligger derfor det store spørsmålet: Vil myndighetene ha kontroll med utviklingen når spenningen stiger? Svaret er antakelig nei. Fagre ord om «dialog og konsultasjon» overlever sjelden det første møtet med en kaotisk virkelighet. Da er det makta som rår, ikke de gode intensjonene som ble framforhandlet under triveligere kår i USA og Norge.

(publisert i Klassekampen)