Internasjonal politikk
Hvis det er til mitt eget beste ….
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert onsdag 19. mars 2008 17:15
Hvis det er til mitt eget beste ….
Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo for SV
Oslo bystyre behandlet forleden ”Strategi for Oslo kommunes internasjonale samarbeid”, og bystyrets borgerlige flertall vedtok at kommunens internasjonale virksomhet skal styres utfra følgende hovedmål: ”Oslo kommune skal ta aktivt del i internasjonalt samarbeid som bidrar til at kommunen bedre kan løse sine oppgaver, og som utvikler byen kulturelt og næringsmessig.”
Organisasjonen Fremtiden i våre hender kjørte i høst noen tankevekkende annonser i pressen. En litt fiktiv appell fra en kaffeplantasjearbeider et sted i Afrika. Overskriften på en av annonsene var ”Siv er mitt fadderbarn”. Ja, det dreier seg om Fr.P’s Siv Jensen. Jeg har lyst til å sitere litt av teksten: ”Siv er en kjekk jente. Hun bor i et kaldt land langt mot nord. Selv om hun lider av kronisk havesyke og er nedtrykt av skatt, har hun krefter til å gå rundt i landsbyen og fortelle alle hvor forferdelig de har det. Skolene faller sammen, det er lange køer på sykehusene og på Systembolaget i Strømstad. Maten er kjempedyr. Skal Siv få seg en sydentur, må hun jobbe flere timer, og når hun skal kjøpe vin må hun betale avgifter til Staten. For at menneskene i Nord skal få økt velferd er det viktig at alle bidrar. Vi er flere milliarder i Sør og dersom vi alle bidrar med noen kroner hver vil Siv og de andre i hennes land sikres et rikt liv.”
Virkeligheten kan oppfattes forskjellig avhengig av ståsted. Virkeligheten kan sees forskjellig for en som er fattig kaffeplantasjearbeider i Kenya med en dagslønn på 8 kroner, eller den som er kaffeimportør i Bergen og Høyres ordførerkandidat - og har en personlig inntekt pr. dag på 30.000 kroner. Vi sitter mitt i smørfatet i en av verdens rikeste land. Oslo har – samlet sett - nok ressurser til alle. Hovedproblemet er at rikdommen i byen er skjevt fordelt, og at andelen som har lite å rutte med øker.
Kr.F’s utenrikspolitiske program har noen utmerkede formuleringer i denne sammenheng: ”Individets frihet og ansvar er av grunnleggende betydning. Samtidig innebærer det kristne menneskesyn en dypt radikal nestekjærlighet. For oss som parti betyr det at vi går inn for en lokal, nasjonal og global solidaritet som både er økonomisk og politisk.”
Som Kr.F sier: solidaritetsholdningen skal gjennomsyre alt vi gjør, både lokalt, nasjonalt og globalt. Også lokalt har vi et ansvar for å ha solidaritetsperspektiv på det internasjonale arbeidet. Det kan vi ikke overlate til Staten.
Men i Oslo er det nå slik at hovedmålsettingen for kommunens internasjonale samarbeid skal preges av det motsatte av solidaritetsholdningen. Det heter at det internasjonale samarbeide skal bidra til at kommunen (altså Oslo selv) bedre kan løse sine oppgaver og utvikle byen kulturelt og næringsmessig.
Det er ganske sterkt; at hovedmålet med Oslos internasjonale samarbeid med Vilnius, med Tel Aviv eller områder i Sør-Afrika ikke skal være hva som tjener disse lokalsamfunnene. Heller ikke skal det være gjensidighet; at både Oslo og samarbeidspartnerne skal ha nytte av det. Alt Oslo gjør internasjonalt skal gjennomsyres av en retning; egeninteresse og egoisme.
Det argumentereres for at Oslo ikke skal drive en egen utenrikspolitikk, men støtte norsk utenrikspolitikk ”ved å overlate til de rette myndigheter å føre den..” Oslo skal konsentrere tid og ressurser på det kommunen har ansvaret for, sies det.
Dette blir riv ruskende galt. Hvis det er norsk utenrikspolitikk å bekjempe fattigdom og støtte opp under demokratiske krefter i andre deler av verden. Ja, da har vi alle – på hver vår måte - et moralsk ansvar for å bidra.
Som enkeltmennesker: Hvis alle mennesker i verden hadde samme forbruk som Oslobefolkningen, ville vi trengt fire jordkloder. Vi må redusere den enorme sløsingen, vi ikke minst så i de juletider vi har lagt bak oss.
Næringslivet må bidra, gjennom for eksempel å legge til grunn en etisk handel-perspektiv i sin innkjøpspolitikk. Ordføreren i Oslo kan bidra ved for eksempel å ta opp menneskerettighetsspørsmål når han på kommunens vegne besøker Shanghai. En viktig del av norsk bistands- og utenrikspolitikk er demokratioppbygging og utbygging av en demokratisk styrt forvaltning. Her besitter kommunen en særlig kompetanse.
En solidarisk kommune må tenke globalt og handle lokalt.
Jeg fremmet forslag om at hele saken skulle sendes tilbake til byrådet, og at bystyret fikk tilbake en sak hvor en vektlegger den kurs Kr.F. legger til grunn i sitt utenrikspolitiske program; at vi både lokalt, nasjonalt og globalt må ha et solidaritetsperspektiv. En ny sak burde derfor vektlagt hva hovedstaden i et av verdens rikeste land kan bidra til av varige bedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i noen få, utvalgte, geografiske områder i andre deler av verden. Dette forslaget fikk dessverre bare SV og RV’s stemmer.
”Først meg selv og så min neste, hvis det er til mitt eget beste!” Dette blir, selvsagt noe omskrevet, framover hovedmålsettingen for Oslo kommunes internasjonale samarbeid.
(trykket i Magasinet X nr. 1- 2003, som utgis av solidarietstorganisasjonene Fellesrådet for Afrika, Latin-Amerika Gruppene i Norge (LAG), Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) og Utviklingsfondet )