Internasjonal politikk

Urovekkende prioriteringer for Forsvaret

Urovekkende prioriteringer for Forsvaret

Et forsvar basert på spesialstyrker, kampfly og marinefartøy alene er på ingen måte i stand til å forsvare Norge med mindre vi får bistand på bakken av våre allierte.

"I Klassekampen mandag 29. august kunne vi lese om hvordan forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ikke fikk pengene hun opprinnelig ønsket til langtidsplanen for Forsvaret. Seinest i februar advarte hun om at det ville innebære «et brudd med det som har vært norsk forsvarspolitikk siden vi gikk inn i NATO i 1949» om hun ikke fikk de 206 milliardene hun trengte over de neste 20 årene. Den endelige prislappen det er lagt opp til i langtidsplanen endte på 165 milliarder, altså hele 40 milliarder mindre enn det forsvarsministeren anså som nødvendig. Forsvarsministeren frarådet også regjeringen å satse på såkalte «strategiske kapasiteter», altså kampfly, ubåter og spesialstyrker. Kort sagt – det meste av det den endelige langtidsplanen legger opp til.

Selv om forsvarsministeren og departementet i dag avfeier disse innvendingene og understreker at langtidsplanen representerer «et historisk løft for Forsvaret», er det grunn for oss andre til å være bekymret. De «strategiske kapasitetene», nemlig spesialstyrker, kampfly og marinefartøy, som har vunnet fram i budsjettkampen er også kapasiteter som gjør oss mer avhengige av NATO-allierte i en krigssituasjon. Et forsvar basert på dette alene er på ingen måte i stand til å forsvare Norge med mindre vi får bistand på bakken av våre allierte, " skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr blant annet.

Les mer under "les mer."

Stein Ørnhøi: En ny verdensorden?

Stein Ørnhøi: En ny verdensorden?

Krystallklar beskjed fra Stein Ørnhøi om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk:"Det skjer enorme forandringer; økonomisk, teknologisk, geografisk og kulturelt. Og forandringene skjer dramatisk fort mens tenkning og politikk fortsatt går med gårsdagens hastighet. En beskjeftiger seg stort sett med verden av i går. For det er dessverre en dyp sannhet at det meste av forsvars- og sikkerhetspolitikken i alle land handler om å hindre forrige krig. Men kriger kommer som kjent sjelden i reprise. Heldigvis.

Norsk sikkerhetspolitikk virker uforanderlig. Når nye kriser kommer, blir det ropt på mer av det gamle. Evig og alltid er Russland den store trussel. Slik var det før Tyskland invaderte Norge i 1940, slik var det under den kalde krigen og slik er det også i våre dager. Om Russland kan en si mye. Men det har aldri stått en russisk soldat på norsk territorium med det klare unntak at Russland jaget Tyskland ut av Finnmark og Nord-Troms i 1944/45 for så straks å trekke seg tilbake til eget territorium.

Vi knytter oss mer og mer til USA til tross for at en verden med USA som totalt dominerende stormakt, ikke eksisterer lenger. USA som stormakt er inne i sin solefallsperiode. Ikke bare fordi de ikke er like økonomisk dominerende som de en gang var. Hovedutfordringen for USA, for Norge og resten av verden er at det politiske systemet i USA ikke fungerer lenger.

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er havnet i et dramatisk uføre. Vi har gjort vedtak og investeringer som er i direkte strid med de moderne utfordringene vi står overfor. Et avsindig flykjøp som er helt uten kostnadskontroll er ett eksempel. Vi har 5 fregatter til 5 milliarder pr. stk., hvorav 4 stort sett ligger i bøyene. Vi har nemlig bare folk og ressurser til å drifte ett eller i beste fall to av gangen. På toppen av det hele har vi lagt ned Olavsvern i Tromsø som base, nå som nesten alle utfordringene ligger i nord. Det som trengs i norsk sikkerhetspolitikk er at noen igjen begynner å snakke med utestemme, slik at meningsløshetene blir hørt og sett. Det er ingen grunn til å tro at norske offiserer mangler fysisk mot. Men vi trenger både sersjanter og generaler som har sivilt mot nok til å si fra om at nå er norsk forsvar og norsk sikkerhet truet hvis vi ikke tar tak i de reelle problemene. Å rope på mer penger gir ikke bedre forsvar og større sikkerhet. Først må vi bli enige om hva som tjener norsk sikkerhet – om hvilken vei vi skal rette kanonene."

Les hele hans bidrag i boka ""Sikkerhetspolitiske veivalg - Skjebnefellesskap med USA og NATO?" nedenfor, under "les mer."

TISA = Enveisbillett til Blåmyra

TISA = Enveisbillett til Blåmyra

Uavhengig av hva slags tvisteløsning som blir valgt er TISA det groveste angrepet på folkestyre og sjølråderett vi har sett siden EØS-avtalen ble signert. TISA må stoppes for enhver pris.

TISA-avtalen er en udemokratisk avtale vi ikke ønsker Norge skal være en del av. Avtalen bygger ned nasjonale reguleringer og åpner for store private selskaper. TISA omfatter alt av tjenester, som utgjør 70 % av verdensøkonomien. Dette dreier seg om den delen av vårt samfunn som vi kaller velferdsstaten. Om skole, sykehus, vann, energi – alle tjenester som gjør at samfunnet tar ansvar for fellesskapet.

Les artikkel av Martin Austad, styreleder i Folkeaksjonen mot TISA, under "les mer."

Fredsrådsinnspill til SV-utkast til arbeidsprogram: Mer penger til Forsvaret gjør oss ikke tryggere, eller verden fredeligere

Fredsrådsinnspill til SV-utkast til arbeidsprogram: Mer penger til Forsvaret gjør oss ikke tryggere, eller verden fredeligere

"For Norges Fredsråd er det aller viktigst å understreke at langtidsplanen for Forsvaret slik den foreligger tar store steg i en aggressiv retning, inn mot utenlandsoperasjoner, og er for ensidig rettet mot avskrekking. En av konsekvensene er at Norges reelle forsvarsevne svekkes, som flere fagmilitære kilder har påpekt. Det skjer i en tid hvor Norge får tydelige signaler om at terskelen for at våre allierte vil komme oss til unnsetning blir høyere.

Vi er på vei fra et personellintensivt til et utstyrsintensivt forsvar. Omstillingen av forsvaret har pågått siden 1999, men det er først nå vi egentlig tar diskusjonen. Norges higen etter å nå NATO-målet om å bruke 2% av bruttonasjonalprodukt på militæret gjør oss ikke nødvendigvis tryggere, og den gjør ikke verden fredeligere," skriver leder for Norges Fredsråd Hedda Bryn Langemyr blant annet når jeg utfordrer Fredsrådet til synspunkter på utkastet til nytt arbeidsprogram for SV.

Og hun minner også om at "det trengs partier og stemmer som minner oss på at veivalgene vi tar, både i form av ressursbruk og deltagelse i utenlandsoperasjoner, slett ikke er naturlover. Det er politikk - og den kan endres."

Les hele innspillet nedenfor.

Uskarp EU-debatt

Uskarp EU-debatt

Hva er vi uenige om på den norske venstresida når vi er uenige om EU?

"Mitt eget utgangspunkt i denne debatten er dette: Det er viktigere – også for oss i Norge – å endre EU enn å endre Norge. Men det er enklere å endre Norge enn å endre EU.

Det spenningsforholdet kunne være et felles utgangspunkt for EU-debatten på venstresida. Vi skiller lag av to grunner:

* Fordi vi er uenige om virkningene av et norsk EU-medlemskap ville være gode eller dårlige, og i tillegg om hvor uopprettelige de uheldige virkningene ville være.

* Og fordi vi er uenige om hvor vi med størst virkning kan bidra til å endre EU til det bedre – utafor eller innafor EU.

Sjøl ser jeg det slik: Med én prosent av EUs folketall, er det utafor EU vi har best muligheter for å påvirke utviklingen i EU – under forutsetning av at vi løser viktige samfunnsutfordringer på en bedre måte enn EU får til," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans tekst nedenfor.

Arbeiderpartiets flyktningeproblem

Arbeiderpartiets flyktningeproblem

Libya: Vi bør lære av våre feil slik at kriteriene for intervensjon blir mer gjennomtenkt og skjerpa i fremtiden.

"Det er pinlig at Arbeiderpartiet bryter med opposisjonen og blokkerer både en evaluering av det norske krigsbidraget i Libya og opposisjonens forslag om å gjøre evalueringen til fast praksis. Fem år etter at Norge brøt mandatet fra FN og bombet Gaddafis residens, gikk de sammen med regjeringspartiene og sa nei til en ekstern evaluering av det norske krigsbidraget i Libya i 2011. Noen vil rett og slett ikke lære av egne feil.

Fredsrådet mener at det er viktig at all informasjon om intervensjonen kommer ut i offentligheten, slik at fremtidens beslutningsprosesser vil skje på en mer åpen og demokratisk måte. Den NATO-ledede intervensjonen i Libya i 2011 har etterlatt landet radbrukket og fragmentert. To rivaliserende regjeringer kjemper i dag om makten, og mens flere hundre tusen libyere har lagt ut på flukt har landet blitt et arnested for terrorister.

Det er et ubestridt faktum at en økt flyktningstrøm er en del av etterspillet etter intervensjonen i Libya. Å ikke se sammenhengen mellom bombingen og de langtrekkende konsekvensene av dette landets sammenbrudd er ikke bare naivt, det er uærlig.Vi bør lære av våre feil slik at kriteriene for intervensjon blir mer gjennomtenkt og skjerpa i fremtiden.

Vi uthuler demokratiet vårt når vi unngår å ta grundige oppgjør med hvilke motiver, prioriteringer og målsettinger som har ligget til grunn for at Norge har deltatt i krig. I tilfellet Libya, med intensive bombebidrag, er det åpenbart ekstra prekært. Å skygge unna det ansvaret er flaut for Arbeiderpartiet," skriver Hedda Bryn Langemyr i Norges Fredsråd. Les hele artikkelen under "les mer."

Norsk våpeneksport styrker regimers muligheter for overgrep, menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser

Norsk våpeneksport styrker regimers muligheter for overgrep, menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser

Dette er den tydelige appellen fra en rekke organisasjoner, lest opp foran Stortinget i dag.

"Vi, ledere og representanter for humanitære, menneskerettighets- og fredsorganisasjoner og trossamfunn, er samlet i dag for å gi en tydelig beskjed til våre folkevalgte. Beskjeden er denne: Eksport av norsk militært utstyr er deres ansvar. I 2014 solgte Norge militærutstyr til blant annet Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar, Oman, og Kuwait. Dette er land som har begått mange og grove brudd på menneskerettighetene i en årrekke. Tusenvis av mennesker sitter fengslet – og mange tortureres – for å kreve grunnleggende friheter. Etter at den Saudi-ledede koalisjonen intervenerte i Jemen i 2014, er det godt dokumentert at koalisjonen har begått flere krigsforbrytelser der. I 2011 sendte Emiratene og Saudi-Arabia soldater til Bahrain for å slå ned på fredelige demonstranter som krevde demokrati. Faren for at det norske militærutstyret brukes og har blitt brukt til undertrykking og krigsforbrytelser er reell.

I dag eksporteres det militært utstyr fra Norge og av norskeide bedrifter i utlandet til disse landene som aktivt motarbeider menneskerettighetene gjennom sin praksis. Landene begrenser grunnleggende friheter og rettigheter for sine innbyggere. Politiske aktivister, journalister, religionskritikere, nettaktivister, arbeidere som organiserer seg, og andre som ønsker å kritisere eller forandre sine politiske systemer eller arbeidsvilkår, må være svært forsiktige med hvordan de uttaler seg for å unngå arrestasjon, tortur, eller i verste fall dødsstraff.

Ved å eksportere militært utstyr til disse landene, tjener Norge penger på å styrke regimenes muligheter til å begå overgrep, grove menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser. Det er Stortingets ansvar å stanse denne eksporten. Ikke hjelp undertrykkerne."

Og disse støtter appellen: Amnesty International Norway, Atlasalliansen, Forum for Utvikling og Miljø, Kirkens Nødhjelp, Kvekersamfunnet, Changemaker, Den norske kirke v/Mellomkirkelig råd, Kvekerhjelp, Frelsesarmeen, International Peace Bureau, Digni, Norges Fredslag, Norges Kristelige Studentforbund, KFUK-KFUM Global, Redd Barna, Norges Fredsråd, IFOR Norge, Den Norske Burmakomité, Fokus, Nordahl Grieg Fredsfond, Bestemødre for Fred, Caritas Norge, Care, Norges Kristne Råd, FIAN, Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, Holistisk Forbund, Raftostiftelsen, Nei til Nye NATO, Human-Etisk Forbund og Press.

Dronene kommer!

Dronene kommer!

Dronene mer enn et spennende og nytt leketøy for voksne menn?

"Dokumentaren «Dronen kommer» vises  igjen på NRK.  I filmen er ti-talls menn intervjuet og de fleste syns dronene er spennende - et nytt leketøy for voksne menn. Andre så mulige potensialer som å redde folk, spore opp forsvunnede dyr og mennesker ol. Mens andre var skeptiske  bla. for privatlivets fred , fare for kollisjoner etc. Ingen av mennene mente at droner er galskap.

Èn kvinnelig forsker ble intervjuet  - eneste kvinne som fikk uttale seg. Hun var 100% imot og mente at droneteknologien er galskap og at teknologien har løpt løpsk, at noen må stanse vanviddet før det er for sent. Vi er mange kvinner i dagens verden som mener som henne, ikke mist når vi ser hvordan droner brukes som våpen og dreper sivile i land langt, langt borte. Men vil politikerene høre på oss ? Er politikere og pengesterke guttaboys villig til å høre hva kvinner har å si til vanviddet ?

I 1980 årene gikk Nordiske kvinner fredsmarsjer i Europa, i USSR og USA mot Atomvåpen i Øst og Vest. Vi fikk masse publisitet for vi hadde mannlige journalister med oss. Men vi var ikke på samme marsj ! Vi omfavnet  de mange tusener russere som gikk med oss, omfavnet oss og gråt av glede fordi vi kom med fred ! Aldri hadde de opplevd at Vesten bragte fred og forsoning  – kun krig. Journalistene så etter det som var negativt – eller sensasjonelt  for  dem. I USA ble vi vist tommelen ned og usynliggjort.  Hjemme ble vi latterliggjort – og så glemt.

Tenk om politikere hadde lyttet til verdens kvinners den gang – og også i 1960 og -70 årene, mens det enda var tid til å stoppe atomvanviddet.  Da hadde mye frykt og ressurser blitt spart – og militærmilliardene kunne ha blitt brukt til mat og utdanning  for å gjøre noe med verdens fattigdom og dermed flyktnigenes situasjon vi  i dag sliter med.

Hvorfor er det så viktig for guttaboys å trumfe gjennom egen makt når de vet at de fremmer et vanvidd som ikke lar seg reversere ? Tenker de ikke på kommende generasjoner  og jordas fremtid ?

Den dagen en drone styres inn mot et atomkraftverk i nærheten av en europeisk eller/og en amerikansk storby, da er det kanskje ikke så gøy med droner lenger ? Det er ingen utopi, men ren virkelighet . Hatet mot Vesten eskalerer og konsekvensene opplever  vi stadig mer . Terror er hevnerens, de utestengte  og de fattiges våpen, og kan neppe stanses av avansert teknologi , bomber eller droner," skriver Trine Eklund.

Clinton eller Sanders?

Clinton eller Sanders?

Valgkampen i USA er annerledes denne gang. Den viktigste motsetningen går mellom Hillary Clinton og Bernie Sanders.

"Den dreier seg om grunnleggende uenigheter både om innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, men også om hvilke samfunnsgrupper og interesser som får gjennomslagskraft over politikken etter valget.

Bernie Sanders har gjort de mange krigene som det viktigste skillet i valgkampen for å bli Demokratenes presidentkandidat. Der har Hillary Clinton et svært så krigersk rulleblad.

Som president vil nok Hillary Clinton «sprenge glasstaket» for kvinner i Det hvite hus i Washington, men det er lite som tilsier at hun vil svekke gjennomslagskraften til det militærindustrielle komplekset i USA. Hun har vært med på å knuse det som var av meningsfullt samfunnsliv i Irak og Libya, sende klasebomber og droner over Jemen og støtte undertrykkende regimer både i Midtøsten og i Latin-Amerika. Alt dette har hatt Bernie Sanders som motstander," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Slik ser undergangen ut

Slik ser undergangen ut

Atomvåpen er vår tids største terrortrussel. Plutoniumet som trengs, får plass i en brusboks.

"Se for deg en europeisk storby, uten noe forvarsel, bli forvandlet til en askehaug fylt med radioaktivt nedfall. Se deretter for deg en melding fra en terrororganisasjon som påtar seg ansvaret for angrepet. Men verre: terroristene hevder å ha flere våpen, gjemt i andre storbyer, klare til å gå av. En verdensomfattende panikk oppstår.

Sjansen for at den nevnte situasjonen skal inntreffe ble beregnet i 2004 av den tidligere amerikanske forsvarsministeren William Perry til å være 50 prosent i løpet av det følgende tiåret. Perry tok, i likhet med andre analytikere, blant annet utgangspunkt i verdens lagre med spaltbart materiale som høyanriket uran og plutonium. Dette er de nødvendige råstoffene for å kunne produsere et kjernefysisk våpen. Kunnskapen for å kunne produsere simpele kjernevåpen av Hiroshimatypen er ikke eksklusiv for stater. Tvert imot er 90 prosent av veien mot et våpen tilbakelagt i det man har skaffet seg de nevnte og eksklusive tungmetallene.

I dag mangler vilje og mot til å gjennomføre det Ikkespredningsavtalen sier: full nedrustning av kjernefysiske arsenaler. 46 år etter at avtalen trådte i kraft, bør 2016 bli året for tyngre norske initiativer. Da kreves en mer realistisk beskrivelse av hva som er norske sikkerhetsutfordringer," skriver Frode Ersfjord, daglig leder i Nei til atomvåpen blant annet.

Les hele teksten under "les mer."

Aktivist på heltid

Aktivist på heltid

Frode Ersfjord leder en organisasjon som ikke er fornøyd før den er nedlagt.

Alt arbeid som Nei til atomvåpen driver med, mot politikere og opinion, har som sitt endelige mål å gjøre organisasjonen overflødig. Men den dagen verden nedrustes totalt, vil det fortsatt stå enormt mye arbeid igjen, mener Frode Ersfjord, daglig leder i Nei til atomvåpen.

– Når vi får en lov som forbyr atomvåpen, vil det ta et tiår å deaktivere alt. Det er 35 land i verden som har kjernefysisk teknologi med kapasitet til våpenproduksjon. Så vi vil for all framtid trenge kontroll. Her må det satses mer. Organisasjonen som i dag skal overvåke hele verdens kjernekraft, har nå et budsjett på størrelse med det til Oslo politidistrikt. Det sier mye, mener Ersfjord.

– Er du redd for at det kan komme ut av kontroll?

– Jeg må innrømme at jeg frykter uhell, eller at kjernefysisk materiale skal komme i gale hender. USAs tidligere forsvarsminister William Perry, som de siste årene har jobbet aktivt med nedrustning, sier at det er 50/50 sjanse for at terrorister kan få tak i det. Det er troverdige analyser, men jeg kan ikke gå rundt og være redd for dette hele tiden, sier han.

I stedet kanaliserer han energien over på å gjøre en så god jobb som overhodet mulig, og å utvikle Nei til atomvåpen. I dag er det kun Frode Ersfjord som er ansatt i organisasjonen. Han skulle gjerne hatt kolleger.

Les Handel og Kontors blad HK-nytt sitt portrettintervju med Nei til atomvåpens Frode Ersfjord.