Internasjonal politikk

TV-innsamlinger til kampfly?

TV-innsamlinger til kampfly?

Forleden dag la jeg ut denne plansjen på Facebook-profilen min: «Hva med å bruke 254 milliarder til humanitære formål – og så arrangere en TV-innsamling til nye kampfly?»  Dette er Forsvarsdepartementets offisielle tall (261,3 milliarder i 2016-verdier), men de fleste av oss vet at de reelle kostnadene til kampfly blir vesentlig høyere. Budskapet fikk en sterk støtte på Facebook.  Flere tusen likes og deling.

Budskapet må ikke tas helt bokstavelig, men det setter fokus på et viktig perspektiv: Krigsmaskineret skattefinansieres av Staten. Men krigens og bombeflyenes skadevirkninger finansieres ofte gjennom TV-innsamlinger og de frivillige organisasjoner, for eksempel gjennom bøsseinnsamlinger.

Det er mulig å tenke helt alternativt.

Hvorfor er det slik at Israel kan bombe palestinske boligområder og helt grunnleggende infrastruktur sønder og sammen, mens det er andre land - og ikke minst frivillige organisasjoner - som skal skaffe penger til oppbyggingen?

Hvorfor er det slik at Norge og andre NATO-land kunne bombe Libya og i betydelig grad ramme sivilbefolkningen, men så trekke seg ut og – i all hovedsak - overlate dem til seg selv?

Forurenser skal betale, er det et begrep som heter. Hvorfor gjelder ikke dette i krigens etiske verden?

Det fleste land har redusert sin bestilling av F-35. Tenk om Norge for eksempel sa: vi kutter med 10 kampfly. Det får holde med 42. Norge ville da spart minst 50 milliarder kroner. Hva ville ikke en slik enorm sum kunne skape av alternative tiltak av humanitær og fredsbyggende karakter i Norge eller utenfor landets grenser? Eller enda bedre: At vi sa full stopp. Norge skal ikke ha et eneste kampfly til ut over det som allerede er bestilt.

Hvilke norske interesser? Hvor lenge skal vi tillate regjeringen å definere hva som er våre interesser?

Hvilke norske interesser? Hvor lenge skal vi tillate regjeringen å definere hva som er våre interesser?

"Til nå har TiSA-debatten handlet om vårt eget, enten det er «norske interesser» eller beskyttelse av offentlig sektor. Men dersom vi virkelig vil riste i grunnmuren til TiSA-avtalen, trengs et større internasjonalt perspektiv. I TiSA-avtalen skal markedet erstatte mange av de politiske virkemidlene vi har brukt til å bygge opp vår egen tjenestesektor. Det blir ekstra ubekvemt å tenke på at utviklingsland fikk stoppet tjenesteavtalen i WTO, og at Norge ble med utbrytergruppen i WTO for å lage TiSA på tross av utviklingslandenes seier.

På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 førte Norge imidlertid en annen linje. På et plenumsmøte trakk vi alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett. Kanskje fordi vi ville bremse markedsrettingen av samfunnet? Fordi vi mente at utviklingsland skal ta i bruk de samme virkemidlene som oss, som det har stått i regjeringserklæringen både til Ap, Sv, Sp, Frp og Høyre? Eller er det fordi vi innså at vi ikke kan klare å opprettholde en skjermet offentlig sektor i Norge, hvis vi krevde at alle land rundt oss markedsretter den? Et politisk system overlever som kjent aldri alene.

KrF-leder Knut Arild Hareide sier det svært treffende i debatten om den nevnte stortingsmeldingen:  «Internasjonale regelverk bør ta vare på viktige verdiar og omsyn som gjeld meir enn våre nasjonale eigeninteresser. Omsyn til demokrati og menneskerettar samt vilkåra til arbeidstakarar er eksempel på det – omsyn til klima og natur òg. Me har ikkje berre interesse av ein open økonomi, men òg av ein rettferdig og berekraftig økonomi.»

Norges oppsiktsvekkende avgjørelse i Hong Kong i 2005 framstår som bemerkelsesverdig global, fordi vi ønsker andre land et politisk handlingsrom. Det er langt mer progressivt enn den nasjonale vinklingen TiSA-debatten har hatt i Norge, som Attac også har vært medskyldig i. Framover bør vi gjøre en innsats for å gjøre TiSA-avtalen til noe mer enn et nasjonalt spørsmål – selv om det internasjonale ikke engasjerer like mye. Ikke fordi det nasjonale ikke er viktig, men fordi vi glemmer den mest grunnleggende kritikken av denne type avtaler.

Bare med den globale vinklingen måten kan vi vise TiSA-tilhengerne at de er de som er nasjonalt orienterte, mens det er vi som anerkjenner at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn, med alt det fører med seg. Fordi det også er i Norges interesse å ha en rettferdig og bærekraftig økonomi," skriver Petter Slaatrem Titland, leder for Attac Norge, blant annet.

Les hele artikkelen under "les mer."

Marie Lovise Widnes: Du vesle vakre jente

Marie Lovise Widnes: Du vesle vakre jente

Et dikt av lyrikeren Marie Lovise Widnes på 85 år.

 

Du vesle vakre jente, du vart berre fire år,

for ei bombe råka huset og tok livet ditt i går.

Vi fekk sjå ein haug ruiner, der du var då bomba fall,

og den barneglade låtten din, han tagna då det small

 

Slik går det, vesle jente, når dei hjernevaska menn,

ser på krig som lovleg handling, og når hat og makthug brenn,

Når dei sender landets ungdom ut i blod og skrik og gru

og uskuldige lyt ofrast, men det visste ikkje du.

 

Du var vel kanskje heldig, når vi veit at far og mor,

måtte fylgje deg i døden. men du har ein liten bror

som fekk begge beina krasa. Alt var berre blod og skrik,

då dei grov han fram frå røysa mellom krusebrot og lik.

 

Du skulle hatt ei framtid, dansa glad og sorglaust fram,

men i staden vart du utpeikt som eit uskulds offerlam.

For det finst så mange bomber, og på sterke makters vis,

ser dei magre , svoltne ungar, som ein bra og naudsynt pris.

 

Det korte vesle livet og kvar draum du skulle drøymt,

dei vart borte liksom støvet, og for alltid gøymt og gløymt

Utan makt er våre tårer ,sorga grenselaus og sår.

Vi vert fattige, når barneblod skal dogge jorda vår.

 

Å vesle, døde jente, om det finst ein himmel til

med ein Allah eller Jahve, som på rett og rangt ser skil,

må du bede for dei styrande i alle verdens land,

at dei byter våre våpen i mot kjærleik og forstand.

EU bedre enn Thatcher?

EU bedre enn Thatcher?

«Det var valgseieren til Margaret Thatcher i 1979 som ble det store vendepunktet, både for samfunnsutviklingen i Storbritannia og i holdningene til medlemskap i EU" skriver Dag Seierstad.

"Noen medlemmer i Oslo Nei til EU reiste nylig for å gjøre seg kjent med den britiske EU-kampen foran en mulig folkeavstemning om medlemskap i EU. Jeg var med på deler av programmet for turen.

Vi traff blant annet to fagforbund, Transportarbeiderforbundet RMT som vil ut av EU – og det store forbundet Unite (med 1,4 millioner medlemmer) som vil holde på medlemskapet i EU.

Det påfallende var at de to forbunda har forbausende lik profil i den faglige kampen innad i Storbritannia – og langt på vei samme vurdering av hva EU står for: De to forbunda fører an i kampen mot privatisering og mot svekkelsen av velferdsordningene. Og de er enige om at EU er et nyliberalt maskineri som undergraver fagbevegelsen i hele EU og kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet og fattigdom.

Hvorfor konkluderer de da ulikt i spørsmålet om medlemskap i EU?" spør Dag Seierstad. Les hans artikkel.

Veterantelefon - også for personell fra humanitære og sivile organisasjoner

Veterantelefon - også for personell for huminitære og sivile organisasjoner

Oslo kommune har opprettet en veterantelefon. Dette er «Oslo kommunes krise- og rådgivingstelefon for forsvarsveteraner og personell fra humanitære og sivile organisasjoner som har deltatt i internasjonale operasjoner og oppdrag.» Tjenesten er åpen hele døgnet for bosatte i Oslo kommune, og de omtaler selv tilbudet slik:

- akutt psykososial assistanse

- råd og veiledning om riktig instans for videre behandling og oppfølging

- i spesielle krisesituasjoner kan vi også møte deg for en samtale

Det var ikke selvfølgelig at også «personell fra humanitære og sivile organisasjoner» skulle omfattes av kommunens innsats for personer som har deltatt i internasjonale operasjoner. Fra det daværende borgerlige byrådets side var saken «Oslo kommunes innsats for å hedre veteraner etter internasjonale operasjoner» kun forbeholdt de som har deltatt i militære operasjoner.

Da vi behandlet saken i bystyret understreket jeg at «SV ønsker å styrke oppfølging og ivaretakelse av personell fra internasjonal tjeneste for Norge, før, under og etter tjeneste. Uavhengig av hvorvidt dette skjer i regi av Forsvaret, ikke-militære statlige organer eller de sivile hjelpeorganisasjoner. Ikke minst behovet for velferds og helsemessig oppfølging etter hjemkomst kan være den samme enten personellet er sendt ut i krigssoner som militære eller som helsepersonell fra sivile hjelpeorganisasjoner.»

Disse synspunktene fikk bred støtte i bystyret, og dette ser vi resultatet av når Veterantelefonen nå annonseres i media.

 

Lys i mørket?

Lys i mørket?

Spørsmålet stilles av fredsforsker Nils Petter Gleditsch.

"Vi skal ikke på noen måte undervurdere de mange problemene rundt om i verden. Men vi må også kunne ta inn over oss de positive nyhetene – spesielt for å lære hva vi har gjort riktig, så vi kan gjøre mer av det," sier han, og framhever blant annet:

"Tallet på ikkevoldelige konflikter stiger sterkere enn tallet på væpnede konflikter. Når autoritære regimer blir utfordret med ikkevoldelige midler, er det større sannsynlighet for at en regimeendring går i en demokratisk retning og mindre sannsynlighet for borgerkrig.

Og i samme gate: Dialogkvartetten i Tunisia – både for det den oppnådde og fordi arbeidet ble anerkjent av Nobelkomiteen.

Den internasjonale klimaavtalen representerer et klart skritt framover mot at statene påtar seg en felles forpliktelse for å begrense den globale oppvarmingen.

Sluttrapporten for tusenårsmålene slår fast at den ekstreme fattigdommen i verden er kraftig redusert og at barnedødeligheten er halvert siden 1990."

Les hele hans gjesteblogginnlegg nedenfor.

En fredskultur for fremtiden

En fredskultur for fremtiden

Kan verdens kvinner endre kulturen og henvise krig til historiens skraphaug? spør Trine Eklund i Bestemødre for fred.

"Det verden trenger, er å bygge fred. Og fred bygger man med skolegang, menneskerettigheter, helse, mat og rent vann til alle. FNs tusenårsmål 2015– 2030 har da også dette som mål i sine 17 punkter. Dessverre mangler pengene. Når krig er i emning, mangler det sjelden penger, og avtaler gjøres gjerne over telefon for rask gjennomføring. Humanitære tiltak, derimot, tar lang tid – og oftest blir det hverken enighet eller penger.

Kvinner verden over er sinte, frustrerte og oppgitte over at krig fortsatt skal være middelet verdens maktmennesker tyr til for å løse konflikter. Dette vil mange kvinner – og menn – ha slutt på.

For mange innebærer begrepet fredskultur å mekle i konflikter. Fagfolk og ambassadører er dyktige meklere, men da er allerede konflikten i gang, og har ofte vart lenge. Fredskultur er så mye mer enn konfliktmekling! UNESCO utarbeidet på 1990-tallet under Federico Mayor Zaragoza et fredskulturkonsept som blant annet viste til at krig begynner i menneskesinnet, og at det dermed også er i menneskesinnet man må bygge opp ideer om fred.

Fredskultur er et felles begrep for alle som arbeider med nedrustning, likestilling, ikkevold og fredsundervisning, og brukes mye på grasrotnivå av verdens frivillige organisasjoner i dag. Hvis vi kunne få fredsbygging og ikkevold på den internasjonale agendaen for fred, miljø og utvikling, og inn i FNs tusenårsmål, hadde det vært et langt steg videre. Fredelig kommunikasjon og ikkevoldsmetoder i skoleutdannelsen og i dagliglivet vil også kunne være viktige steg for å stoppe vold, og for å fremme fredelige løsninger på konflikt og uenighet," skriver Trine Eklund i Bestemødre for fred blant annet. Les mer nedenfor.

Verdens lyspunkter: Ikke-vold

Verdens lyspunkter: Ikke-vold

Fredsforsker Kristan Berg Harpviken mener ikke-vold er i framgang.

- I en tid da volden ser ut til å vinne fram som virkemiddel, der stadig flere mister livet i terror eller væpnet konflikt, er det oppmuntrende å høre på forskerkolleger som kan dokumentere at ikkevolden faktisk er på fremmarsj, at andelen politiske konflikter der ikkevoldelig protest får forrang er stadig økende, sier Kristian Berg Harpviken til Dagsavisen.

- Når forskningen samtidig viser at ikke-voldelig protest over tid gir dobbelt så stor mulighet for å få sine krav innfridd, så er det all grunn til å feire dette. Og enda viktigere: fordi oppmerksomheten er stor om vold og grusomheter, men langt mindre om de stille og fredelige omveltningene, er det grunn til å minne oss selv om dette, mener Harpviken.

- Et godt eksempel i 2015 er de fredelige masseprotestene i Guatemala som startet i april i år, og som har ført til at president og visepresident nå sitter arrestert, med korrupsjonsanklager rettet mot seg, sier Harpviken.

Ottar Brox: Hva må gjøres?

Ottar Brox: Hva må gjøres?

"Klasseforskjeller er et sikkert middel til å sikre generalene kanonføde, som det alltid har vært. Lordene jagde leilendingene bort fra den jorda som de hadde stjålet fra de egalitære skotske klanene, slik at det var lett å verve ungdom til de «skotske» regimentene, som f.eks. kunne settes til undertrykkingsoppgaver i koloniene.

De som eier det meste av USA, der 1 prosent tjener 20 % av dollarene, sørger for å skape så mye ulikhet som mulig – nå særlig gjennom skolevesenet og sosial dumping. Utdannelse koster så mye at arbeiderungdom må verve seg for å kunne studere. De heldigste har måttet gjøre tjeneste i Afganistan i flere livsfarlige perioder, men mange har kommet heim i rullestol, i svarte plastposer eller psykologisk ødelagt. Det er bra for helsa å sørge for å ha velstående foreldre, slik at en slipper å risikere livet.

Slik vil det nødvendigvis bli når vi avskaffer verneplikta: Det er farlig å leve i et samfunn uten verneplikt, der makthaverne kan begynne eller risikere krig uten å risikere sine egne barns liv og lemmer.

Og en stat som avskaffer obligatorisk verneplikt har gjort en irreversibel beslutning, som ikke kan gjøres om igjen i et samfunn som Norge i dag. Noen vil stemme mot verneplikt fordi de er for en profesjonell hær, mens alle vi andre vil stemme mot fordi tida «på moen» er et brudd i utdannelsen, fravær fra kjæresten eller for mye fysisk aktivitet," skriver Ottar Brox blant annet.

Kriget mot terrorn är ett större hot mot oss än själva terrorismen

Kriget mot terrorn är ett större hot mot oss än själva terrorismen

Terrordåden i Paris orsakade kollektiv galenskap bland politiker och myndigheter, som vill skydda demokratin genom att inskränka den. Men det stora hotet är mentalt, inte fysiskt, skriver forfatteren Jan Guillou.

"Fortfarande utgör risken att skada sig genom att halka i badkaret ett betydligt större fysiskt hot mot svenska folket än den islamistiska terrorismen. ­Likaså risken att sätta kycklingben i halsen. För att inte tala om trafiken.

Den islamistiska terrorismen har hittills skördat ett dödsoffer i Sverige, nämligen självsprängaren i Stockholm. Den vita rasistiska terrorismen har däremot skördat något ­dussin människoliv genom åren av ”krig mot terrorismen”. Jag är väl medveten om att dessa enkla påpekanden väcker raseri på sina håll, särskilt bland Sverige­demokrater. Men så här ser det rent faktiska läget ut och det går inte att prata bort.

Ändå utgör detta krig mot terrorismen det tveklöst största hotet mot Sverige i vår tid. Men således inte på det fysiska planet, utan på det mentala. Terroristerna har enastående framgångar när det gäller att framkalla galenskap bland våra myndigheter och politiker. Det ­undergräver vår demokrati.

Demokratins starkaste försvar ­borde vara demokratin, just den kraft som terroristerna inte kan ­skada eller komma åt. Det kan bara vi själva. Usama bin Ladin måtte, om han nu befinner sig i paradiset med 72 oskulder, skratta sig fördärvad åt vår självmordspolitik. För ­inte kan han väl ­någonsin ha föreställt sig att kriget mot demokratin gick att vinna med hjälp av våra egna politiker och säkerhets­poliser," skriver Jan Guillou blant annet.

Syria-krigen og folkeretten

Syria-krigen og folkeretten

Blir vi med på å bombe IS, vil vi støtte ikke-statlige aktører – og det vil skje uten FN-mandat i ryggen, skriver Cecilie Hellestveit,forsker ved International Law and Policy Institute.

"Det foregår en dragkamp mellom Nato og Russland i Syria. I Irak samarbeider Norge militært med krefter Russland har et nært forhold til. I Syria vil vi gå inn sammen med USA og krefter på motsatt side av Russland.

Det tredje konfliktnivået er stedfortrederkrigen mellom regionens stormakter. Iran har sine stedfortredere i Bagdad, Damaskus og kurderne i Syria. Tyrkia har sine blant islamist-grupper i Syria og kurderne i KRG. Norge bidrar allerede militært hos både Irans støttespillere i Bagdad og Tyrkias støttespillere i KRG. Den siste stormakten som er tungt inne er Saudi-Arabia. Dersom Norge går inn militært i Syria, er det USA og Saudi-Arabia sine militære aktører som primært vil få vår assistanse. Norge vil da delta med soldater i alle tre leire i regionale staters proxy-krig i Syria og Irak.

Mangelen på et klart folkerettslig grunnlag som identifiserer målsettinger, virkemidler og skranker for Norges militære bidrag representerer da en betydelig risiko. Norge har lang tradisjon for å være nøytrale i deler av vår utenrikspolitikk. Vi snakker med alle i engasjementspolitikken, og upartiskhet er en bærebjelke i humanitært arbeid så vel som i fred- og forsoningsarbeid. Militært engasjement er altså noe ganske annet.

Norge har liten kontroll med hvordan forholdet til Russland og russiske allierte utvikler seg diplomatisk og på bakken. Flere aktører i regionen har interesse nettopp i å øke spenningen mellom Nato og Russland i Syria. Å sende soldater til alle leire vil verken gjøre Norge til en upartisk militær aktør, eller bøte på manglende folkerettslig hjemmel," skriver Hellesnes blant annet. Les hele artikkelen nedenfor.