Miljø og kollektivtrafikk

Storfolkets statuskamp

En konsument kjøper for å fortelle hvem hun er. Samtidig forbrukes det i et tempo og omfang som uroer mange fordi forbruket kan ha konsekvenser for miljøet. Hvordan skal vi forstå mikromotivene for og makrokonsekvensene av identitetsskapende og statusbegrunnet forbruk? Ønsker vi et samfunn der vi konkurrerer gjennom lommeboken? spør forsker Erling Røed Larsen i Statistisk Sentralbyrå.


Storfolkets statuskamp

Av Erling Røed Larsen


Erling Røed Larsen er forsker ved Statistisk sentralbyrå, men arbeider for tiden som Visiting Research Scholar ved Institute of Industrial Relations i Berkeley, der han forsker på forbruksmønstre.

På kjøretøyet skal storfolk kjennes, sa Ibsen, og er evig aktuell. Porsche og Ferrari etterspørres av pengesterke nordmenn. Mobiltelefoner selger i stadig nye versjoner. Vi ønsker nye skinnjakker fordi de fra i fjor har gal farge. Folks behov for å signalisere sosial posisjon, referansegruppe og stammetilhørighet er tema for nye samfunnsøkonomiske modeller. I det moderne samfunn går slik signalisering ofte gjennom forbruksmønsteret. En konsument kjøper for å fortelle hvem hun er. Samtidig forbrukes det i et tempo og omfang som uroer mange fordi forbruket kan ha konsekvenser for miljøet.Hvordan skal vi forstå mikromotivene for og makrokonsekvensene av identitetsskapende og statusbegrunnet forbruk?

Konsumenter har ulike grunner for kjøp. Noen varer gir glede uavhengig av hva andre forbrukere gjør. Men visse varer kjøpes inn fordi de signaliserer til omgivelsene hvilken sosial gruppe forbrukeren beveger seg i. Disse varene har sosiale attributter: De er ettertraktede, dyre og moteriktige. Forbrukerne ønsker at andre skal se dem bruke slike varer: En Armanidrakt viser sosial rang. En Rolex oser status. En Audi A8 forteller naboen noe om volumet på lommeboken din. Mennesket har en fundamental trang til å posisjonere seg i forhold til sin referansegruppe, og forbruksutgiftene spiller en nøkkelrolle i kampen om rang

Urgammelt behov

Dette er intet nytt i seg selv. Egypterne brukte smykker til å vise seg, romerne markerte status med flotte boliger og inkaene brukte klær som et mål påsamfunnsmessig posisjon. Mennesket har et urgammelt behov for å plassere seg i forhold til sin referansegruppe. Mens man i tidligere tider brukte fysiske ferdigheter, adelsposisjoner og makt, spiller forbruksvanene i dag en rolle som signalement for rang. Graden av signalkonsum kan være tiltakende fordi vi ser andre personer oftere via fjernsyn, internett, blader og på reiser. I 1999 utga den amerikanske professoren Robert Frank en bok med tittelen «Luxury Fever». Der diskuterer han opphavet til og konsekvensene av et slikt forbrukskappløp.

Han stiller opp en modell som likner på våpenkappløpet. Hovedideen er bygget på at det som er smart for èn, kan være dumt for alle. En forbruker må bytte ut sin gamle mobiltelefon for å henge med i kampen om sosial posisjon. Klær skiftes ut, biler oppgraderes og dyre klokker kjøpes. Hvis ikke, taper forbrukeren terreng i forsøket om høy status i omgangskretsen. Formålet med terrengbiler er ikke bare kjørekvalitet og ytelse; de brukes også for å vise inntektsnivå og gruppetilhørighet. Frank peker på at en persons innkjøp av en statusvare, kan føre til at andre må gjøre det samme.

Modellen likner på den vi alle har erfart på fotballtribunen: Når en person reiser seg, må alle andre også reise seg. Men hvis alle reiser seg, har ingen tjent på det; snarere tvert imot. Spillet om status er på samme måte: Hvis man er alene om å bruke penger på status, vil man kunne forbedre sin posisjon. Likevel: Hvis alle gjør det, er ressurser gått tapt uten at noen har endret posisjon. Mens våpenkappløpet hadde sin terrorbalanse, har forbrukskappløpet sin statusbalanse.

Ikke etisk galt


Hvordan arter kappløpet seg? Folk kjøper luksusvarer. Riktig luksus er forbeholdt de få, og vil derfor være en måte å signalisere status på. Typiske varer er store biler med mange hestekrefter, klokker av bestemte merker, designerklær, flotte sko, toppleiligheter med svømmebasseng, årgangsviner, hytter ved skiheisen, båter med leiligheter, parfyme, privatskoler, feriecruise, overdimensjonerte gassgriller og rådyre espressomaskiner. Disse varene er bedre enn alternativene også på kvalitet og ytelse, så de er kanskje verdt prisen. Imidlertid er et fellestrekk at de er dyre, og at kun noen få personer har råd til å anskaffe seg dem. De velstående blir moteskapere og lager trender.

  Poenget er ikke at dette er etisk galt. Det er en diskusjon som tilhører et annet forum. Poenget her er at samfunnet kan komme til å feildisponere ressurser. Markedet koordinerer nytte- og kostnadsinformasjon effektivt når kun selger og kjøper berøres av transaksjonen. Men markedsløsningen ikke effektiv dersom det er en forskjell på privat pris og samfunnspris. I et forbrukskappløp tar ikke en forbruker hensyn til effekten på andres konsum når hun selv kjøper en vare, og det kan oppstå en kile mellom privat og sosial kostnad. Kampen om rang kan innebære at for mye ressurser settes av til yachter og fete stereoanlegg mens sykehus og undervisning mangler midler.

Status


Hvorfor slåss folk om status? Professor Frank forteller at biologer og psykologer hevder at menneskets motivasjon i et evolusjonsperspektiv har hatt som oppgave å maksimere overlevelsesgrad og plassering av egne gener. Et individ måtte yte godt i hard konkurranse med andre. Kamp om rang har hatt en utviklingshistorisk rolle. I vår tid utkjempes kampen om sosial posisjon med kredittkort av platina. Vår tids biceps er kredittkortet. Under et konsumkappløp vil markeringsvarer bli stadig mer etterspurt.

Samfunnet kan gripe inn og korrigere markedsmekanismen når den ikke genererer effektive løsninger. Naturen er sårbar, ressurser er knappe og det er mange gode formål som lider under ressursmangel. Historisk har økonomer og filosofer kritisert mennesket for dets ønske om å posisjonere seg. En slik kritikk kan lett fortone seg som naiv og utopisk. Mer hensiktsmessig er det å stille opp gode incentiver, og ta hensyn til hvordan mennesker faktisk oppfører seg når man konstruerer samfunnets institusjoner. Det er mulig å gripe inn i belønningsmekanismene, og korrigere for uheldige utslag. Frank foreslår en progressiv skatt på konsum. Om det er veien å gå, er usikkert.

Det er uansett interessante tanker. Men det er alltid vanskelig å tukle med prismekanismer. Økonomer har for liten kunnskap til å drive samfunnsøkonomisk kirurgi. Likevel må vi som samfunn ha våre ønskers mot. Vi må tenke over hva vi vil og hva vi kan, og hva som er forskjellen mellom de to. Det avgjørende spørsmålet er: Ønsker vi et samfunn der vi konkurrerer gjennom lommeboken?

(Klassekampen 4. nov. 2002)

You have no rights to post comments