Miljø og kollektivtrafikk

Knut Kjeldstadli: Penga eller livet!

Knut Kjeldstadli: Penga eller livet!Det er fire dominerende løsningsforslag i miljødebatten: teknologi, kvoter, avgifter og endring i privatforbruk. Det er umulig å løse miljøkrisene innafor rammene av dagens markedsøkonomi, som enten må vokse på en måte som er økologisk uforsvarlig, eller råke ut i kriser som er økonomisk og sosialt ødeleggende. Det som trengs er en miljøpolitikk som peker ut over kapitalistisk ekspansjon, med løsninger som skaper bærekraft, og bygger på sosiale klasser og global rettferdighet, konkluderer Knut Kjeldstadli i en debattbok som utgis i disse dager.

I  morgen (2. april) er det debattmøte på Mono, Pløensgt.  4, kl. 18.30 om oljeboring i nord hvor Heikki Holmås møter Erik Karlstrøm (adm.dir. i North Energy) til debatt. Arrangør: Klassekampen i samarbeid med Forlaget Manifest og SVs idédebatt Verden til Venstre.


Knut Kjeldstadli :

Penga eller livet!

(et kapittel fra boka "Kan hende det gjelder å redde vår jord. Om venstresida og miljøpolitikken."  Forlaget Manifest 2009)

Hvis vi vil sikre et miljø som gir menneskeheten levelige vilkår, møter vi fire trusler: Biosfæren varmes opp, ressurser som ikke lar seg fornye, brukes opp, jord, luft og vann forurenses og mangfoldet av arter reduseres. Alle truslene springer ut av konflikten mellom et livsmiljø som er begrenset, og en vekst som truer med å fylle og sprenge dette miljøet. 

Jeg mener den systematiske tvangen til vekst springer ut av den innerste kjernen av dagens dominerende økonomiske system. De vanlige forslagene til løsning som vanligvis settes fram i debatten – teknologi, kvoter, avgifter og endring i privatforbruk – duger ikke. De endrer ikke på noen måte systemtvangen til akkumulasjon og økonomisk vekst.  Det trengs et brudd med den kapitalistiske markedsøkonomien.

Kapitalistisk markedsøkonomi må vokse

Kapitalistisk, fortjenesteorientert markedsøkonomi er et system som ikke kan være i likevekt; det må enten vokse eller råke ut i kriser. «Akkumuler eller dø, det er Moses og profetene,» skreiv Karl Marx (1818–1883). Historisk kan en mene at industrikapitalismen var et framskritt; den økte produktiviteten og den økonomiske veksten har hevet breie lag av folket ut av regelrett armod. Men den samme veksten er i dag blitt en trussel mot naturgrunnlaget på et globalt nivå, slik veksten alt på Marx’ tid var en trussel regionalt og nasjonalt:

"Og ethvert framskritt i det kapitalistiske landbruket er ikke bare et framskritt i kunsten å plyndre arbeideren, men like mye i kunsten å utplyndre jorda. Hvert framskritt som øker jordas fruktbarhet for en kort periode, er samtidig et framskritt i å ødelegge de varige kildene til denne fruktbarheten. Jo mer et land som for eksempel Nord-Amerikas Forente stater utgår fra storindustrien som grunnlaget for sin utvikling, desto raskere forløper denne prosessen. Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknikken og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene i det den samtidig undergraver de kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren." (Karl Marx:Kapitalen, bind 1, kapittel 13, Forlaget Oktober 2005)

Dagens globale miljøtrussel skyldes både at det har vært en fortsatt vekst i nord, og at store land i sør som Kina eller India går gjennom samme prosessen.

Det rår i dette systemet en tvang til vekst, til ekspansjon, til akkumulasjon av kapital. Dette er en objektiv tvang i systemet – ikke først og fremst en subjektiv trang til vekst hos deltakerne. Det er minst seks årsaker til denne tvangen:

 1. Dersom en godtar den marxistiske tanken om at varenes verdi i markedet, og dermed bytteforholdet mellom dem, i siste instans reguleres av den mengde levende arbeid som nedlegges i produksjonen av varer og tjenester, ligger det en veksttvang i følgende forhold: Hvis det ikke finnes profitt utover den profitten som går til å erstatte nedslitt og foreldet utstyr (kapitalslit), gir ikke kapitalen avkastning, og kapitalistene sitter igjen uten fortjeneste. For at kapitalen skal eksistere som en verdi som øker fra den ene produksjonssyklusen til den andre, må den tilføres levende arbeid: Lønnsarbeidet skaper merverdi for kapitalen, fordi verdien skapt ved arbeiderens arbeid er høyere enn verdien og prisen på varen arbeidskraft som kapitalisten betaler arbeideren for. Uten profitt måtte kapitalistene «leve av luft», som Marx sa. Og er det profitt, er det også vekst. Alternativet er økonomiske kriser, som gjør at de som overlever, får nye vekstmuligheter i neste omgang.

Nå er det mange som ikke vil akseptere at verdi henger sammen med arbeid; de vil i stedet oppfatte verdi som en størrelse bestemt av hvor mye noen er villig til å betale for en vare. Dette standpunktet innebærer at dersom jeg er villig til å betale en overpris på en leilighet jeg absolutt vil ha, så bidrar jeg til økt verdiskaping i boligsektoren. Det er sjølsagt meningsløst. Dette innlegget er imidlertid ikke stedet for å diskutere gyldigheten av marxistisk arbeidsverditeori mot mainstream, såkalt nyklassisk økonomisk teori. Uansett kan tvangen til vekst forstås ut fra et annet økonomisk forhold:

 2. I en konkurranseøkonomi slåss firmaene om å holde eller vinne andeler av markedet. Det er alltid et press for å holde konkurrentene stangen. For å overleve må firmaene bli større. Dette skyldes såkalte stordriftfordeler – ved lange serier i produksjonen kan prisene på produktene settes ned. Størrelse er dessuten avgjørende for å ha et apparat for å distribuere produktene, ja styre tilgangen til markedet. Derfor ser en ofte at små oppfinnsomme firmaer nok kommer opp med nye ideer, men også regelmessig blir kjøpt opp av de større.

 3. I tillegg søker de store konsernene å plassere seg slik at de ikke bare overlever nå, men også kan foregripe framtida. Å bli større gir en strategisk fordel – ved planlegging og blokkering av mulige konkurrenter. De kjøper opp andre foretak for å legge dem ned slik at de er kvitt en ubehagelig konkurrent; også om foretaket går med overskudd, slik det har skjedd med flere norske industribedrifter. Men dette krever store midler og er en av grunnene til at konsernene ikke nøyer seg med bare å gå med fortjeneste – det kreves superprofitter på både ti, 15, ja opptil 20 prosent av investeringene i et foretak. 

 4.  Slik den kjente norsk-amerikanske samfunnsforskeren Torstein Veblen (1857–1929) så det, må eiere og ledelse tjene så mye at luksusforbruket deres demonstrerer hvor imponerende sterkt konsernet er. Dette fenomenet kalte han «conspicuous consumption», iøynefallende forbruk. Det samme gjelder for eksempel prangende kontorbygninger – det er nødvendige «triks» tvunget fram av konkurransen for å skape tillit hos businesspartnere og kunder.

5. Tvangen til vekst ligger altså i sjølve systemet; kapitalisten må følge de spillereglene som økonomien byr, ellers er han ute av dansen. I tillegg kan det komme en personlig grådighet og griskhet. Den typen folk finnes, bevares. Det er nok av økonomiske landssvikere som skifter hjemsted utelukkende for å slippe skatt. Det er nok av vanvittige hyttepalasser også. Men en opphever ikke vekstproblemet ved å appellere til kapitalistenes ansvar og moral eller skjenne på deres umoral. Den kapitalistiske veksttvangen springer ikke ut av kapitaleiernes griskhet, men omvendt: Kapitaleiernes grådighet er et nødvendig psykologisk utslag av akkumulasjonstvangen. Og denne grådighetspsykologien kan da spre seg ut over de etablerte kapitaleiernes rekker, til alle som vil opp og fram i klatresamfunnet ved å vise fram rikdommen sin i form av «conspicuous consumption». Selv om henvisning til de griske kan fungere som gode pedagogiske eksempler, er faren at slike pekefingrer aleine kan få folk til å tro at feilen ligger hos noen slemme gutter som må ta seg sammen, ikke i det økonomiske systemet. Men sjøl den grønneste, mest idealistiske nikkerskapitalist kan ikke heve seg over konkurransen på markedet.

6. Den siste årsaka til tvangen til stadig ekspansjon ligger i den – forholdsvis – demokratiske sida ved kapitalismen, som gjør at atskillig flere søker mot stadig mer. Under det føydale systemet var det i grunnen bare et nokså fåtallig aristokrati som var rikt. Når de var nokså få, så kunne et økologisk farbart system godt kombineres med ekstreme forskjeller i levestandard. Men i dag blir det kapitaleiende borgerskapet også et forbilde. Gjennom iøynefallende forbruk og medienes dyrking av de rike, er de blitt rollemodeller som andre ønsker å kopiere. En tenker: «Når den rikingen gjør det, hvorfor skulle ikke jeg også ha rett til det?» Målet blir å strekke seg i retning av det forbruket en ser hos de rike. Dermed er de inntekts- og formuesforskjellene som springer ut av marked og konkurranse i seg sjøl også vekstdrivende. Og de som nyter mest godt av ulikheten vil også slåss for å beholde den.

Så langt gjelder argumentene kapitalismen allment. I tillegg kommer det spesielle forholdet at den klassiske industrikapitalismen i nord har nådd en grense. Denne formen for kapitalisme vokser ikke her, det skjer en delvis avindustrialisering blant annet i Norge. Etterspørselen etter mange masseproduserte forbruksvarer har nådd en grense; hver og en kjøper ikke så mange elektriske tannbørster. Og dessuten lønner det seg ikke å lage slike børster i Norge, de lages billigere på Taiwan.
 
Hvor kan kapitalismen vokse?

Om det er riktig at kapitalismen må ekspandere, blir det avgjørende å finne områder å ekspandere på – spørsmålet er hvor. Den kapitalistiske ekspansjonen er siden 1980-tallet blitt hjulpet fram av et frislepp av reguleringer. Dette har fått en del til å mene at problemet er en «overdreven», uregulert form for kapitalisme, gjerne kalt «turbokapitalisme» eller «kasinoøkonomi», som de da skiller fra den «ansvarlige» kapitalismen. Men nyliberalisme er ikke det som skaper veksttvangen, tvangen ligger i enhver form for kapitalisme. De nye avreguleringene gjør bare veksten enklere for kapitalen. Så: Hvor kan kapitalismen vokse?

Konsernene må for det første søke å trenge inn i geografiske områder der de tidligere ikke opererte. Det betyr etablering i nye land og inn i markeder i sør, i form av en ny imperialisme. Philip Morris – eier av Kraft Foods, som igjen eier Freia – har aleine større omsetning enn 144 stater. Den økonomiske globaliseringen, det voksende og tettere sammenvevde verdensmarkedet, springer ut av denne tvangen til ekspansjon. 

Et annet vekstområde har vært utgiftene til rustningsindustrien. I et land som USA har militær opprustning i den kalde krigens dager og i «krigen mot terroren» vært et felt der det har vært mulig å bli enige om å bruke stadig mer av folks skattepenger. Økonomisk sett kunne de samme beløpene vært investert i velferd, men dette var politisk umulig. Våpenindustrien spiller ikke helt den samme store rollen her hjemme, men vi skal ikke glemme at Norge er en av verdens større eksportører av våpen, om en regner per innbygger.

En tredje utvei til vekst finnes ved å trenge inn i nye områder i livene våre, i den private sfæren, der kjøp og salg ikke rådde tidligere. At vi kan kjøpe ferdigmat i stedet for å lage fra råvarer, kan en jo forstå. Men at rikfolk hyrer inn «coacher» for å organisere livene sine? Eller at det fins firmaer som tar seg av innkjøpet av dine barns julepresanger?

I land som Norge betyr ekspansjonen ikke minst at kapitalen søker å vokse inn i samfunnsområder som tidligere var organisert av fellesskapet. Presset for privatisering av offentlige velferdstjenester henger sammen med den typen informasjons- og tjenestekapitalisme som nå dominerer i nord. Før kunne en ekspandere ved å reise ny industri. Den muligheten er altså blitt mindre. Et gode som vann, som en skulle mene var den djupeste menneskerett fordi det er absolutt nødvendig for å leve, blir dermed flere steder gjort til vare, som i Cochabamba i Bolivia hvor den kommunale vannforsyningen i 1999 ble overtatt for 40 år av et konsortium, kontrollert av det amerikanske konsernet Bechtel. Prisen på vann steig brått, noe som førte til folkelig oppstand og et skritt på den veien som førte dagens venstreorienterte president Evo Morales til makta i Bolivia. Det franske Vivendi, som også opererer i norske kommuners vannverk, er møtt på samme måten i Sør-Korea.

Nå veit vi også følgende: Verdenshistorisk har kurven for CO2-utslipp fulgt kurven for vekst. Til nå har ingen vist at det er mulig med en økonomisk vekst som ikke bruker større mengder energi, som ikke forbruker knappe råvarer, som ikke etterlater seg avfall. Og som nevnt: Sjøl om forurensingsprosenten, andelen, skulle gå ned, hjelper ikke det, dersom totalen øker mer. Det må den altså gjøre etter kapitalistisk logikk.

I tillegg veit vi at en økning av CO2 betyr oppvarming, smelting, havstigning, ørkenlegging. Om Himalayas ismasser smelter, vil først Ganges og Brahmaputra gå i en flom ingen har sett maken til, deretter vil deltaet tørke ut og bli en ørken ingen tidligere har sett. 1,5 milliarder mennesker vil bli berørt – og tvunget til å flytte på seg. Historias store folkevandringer vil da telle noen håndfuller til sammenlikning. Det går sjølsagt an å si med franskekongen Ludvig 15. før revolusjonen, at «etter oss kommer syndfloden». Men unger og barnebarn blir neppe spesielt glade for å bade i den flommen. Den kapitalistiske akkumulasjonen truer altså naturgrunnlaget.

Hva skjer hvis veksten stanser opp? Jo, som økonomiprofessor Kalle Moene formulerer det i Morgenbladet 6.11.2008: «Det kapitalistiske samfunn må enten løpe eller falle; det er et problem i miljøperspektiv.» Alternativet til vekst innenfor dette systemet er økonomiske kriser. Slike kriser har fulgt dette systemet siden det oppstod. Den forrige verdensomspennende krisa kom fra 1929 og utover på 1930-tallet. Etter den har det vært djupe kriser i enkelte land, som i Argentina 1999–2002, og i hele regioner i verden, som i Sørøst-Asia 1997–1999. Finanskrisa vi opplever nå, gjelder ikke bare amerikansk økonomi. Hvor djup og langvarig den vil bli, er vanskelig å si. Noen forklarer finanskrisa ved å legge vekt på tilfeldige årsaker – en midlertidig uforsiktighet i amerikanske banker til å gi usikre boliglån, et valg om ikke å redde banken Lehman Brothers, som så utløste ringvirkninger. Spørsmålet er om ikke låneinstitusjonenes pushing av lån er et strukturtrekk. Igjen synes det å dreie seg om akkumulasjonsimperativet, som presser fram en jakt på nye områder for vekst. I tillegg til de områdene som er nevnt, har også det å «satse på framtida» vært en mulighet – lånene til bolig i USA har vært gitt på et premiss om at boligene vil stige i verdi og dermed kan betale for renter og avdrag, en gang i framtida. Store deler av finanskapitalismen – omsetning av aksjer, opsjoner, såkalte derivater og så videre – hviler på dette premisset, at verdiene stadig vil stige. Når veksten stanser, skapes en spiral som går nedover.

 Noen vil argumentere for at en slik krise først og fremst vil ramme systemet og kapitalistene. Men de rike pleier å klare seg. Et sammenbrudd vil ha ødeleggende ringvirkninger i alle land, virkninger som blir veltet over på den vanlige befolkningen i form av arbeidsløshet, gjeld og problemer med å betale, kutt i sosial velferd. I tillegg kan den økonomiske krisa føre til at alle miljøhensyn feies til side. Krav om begrensninger på utslipp frafalles. Myndighetene oppfordrer til å kjøpe mer til jul.

 Så dette er min påstand om kapitalismen: Enten vokser den på en måte som er økologisk uforsvarlig, eller den råker ut i kriser, som er økonomisk og sosialt ødeleggende.

Men i dagens debatt er det mange som ikke tenker slik. Det gjelder de som benekter miljøproblemet, slik politikere fra Fremskrittspartiet lenge gjorde. Men det gjelder også folk som er seriøst opptatt av miljøproblemene, som min motdebattant i denne boka, Andreas Tjernshaugen. Han ser for seg at løsningene på miljøproblemene ligger i den kapitalistiske markedsøkonomien. I stedet for en grunnleggende og nødvendig systemkritikk blir det fra dette holdet lansert fire andre strategier for å håndtere problemene: Ny teknologi, kvoteordninger, «grønne» avgifter og endringer i det private forbruket. De er alle tenkt å skulle løse miljøkrisene innafor rammene av dagens markedsøkonomi. La oss se nærmere på hva disse framgangsmåtene innebærer og hvor langt de rekker.

Ny teknologi?

Historisk har kapitalismen skapt enorm vekst. Om en ser bakover på teknikkens og naturvitenskapenes utvikling, kan en bli optimistisk med hensyn til hvilke muligheter som byr seg. Hvem på tidlig 1700-tall hadde forestilt seg dynamoen eller eksplosjonsmotoren eller spaltingen av atomet? For mange konkrete problemer er det funnet tekniske løsninger: Det har vært mulig å pakke ned den forurensete fjordbunnen i Sørfjorden ved Odda med en plastmembran og grus, slik at tang, kråkeboller og fisk etter hvert har kommet tilbake. Det er mulig å samle solenergi i paneler. Det er også sant at slikt som renseutstyr og renseteknologi kan bli viktige salgbare produkter. Det er noe sterkt forlokkende i teknologiske løsninger, et håp om at problemene kan løses så å si uten at vi merker noe til det. Likevel, tendensen i debatten til å forutsette at teknologi kommer til å håndtere utfordringene, hviler på sviktende premisser. 

 For det første er det overhodet ikke gitt at fordi oppfinnelser er kommet og oppgaver er løst tidligere, vil de nødvendige oppgavene også bli løst i framtida. Teknologihistorien rommer nok av eksempler på problemer der en ikke fant noen utvei. I tillegg har mange av forslagene til nye løsninger vist seg å ha ulemper, som når satsing på biobrensel både utarmer jordsmonn, fortrenger matvareproduksjon og driver matprisene opp. Det finnes ingen indre lovmessighet som bestemmer at en fortsatt teknologisk utvikling vil drives fram. Spørsmålet må anses åpent. Å knytte forventninger til framtidige teknologiske gjennombrudd, kan vise seg naivt og risikabelt, enten en håper de skal føre til miljøforsvarlige løsninger eller til ny økonomisk vekst.

Det er i tillegg slik at en stor del av renseteknologien ikke har til hensikt å avskaffe sjølve kilden til forurensing, men sikter til å senke prosentandelen som forurenser. Det er vel og bra, men har bare begrenset virkning dersom totalvirksomheten øker. Om nye bilmotorer reduserer forurensingen med 40 prosent, stiger forurensingen likevel om bilparken øker med 50 prosent.

For det tredje er teknologi ingen entydig styrende kraft; det er ikke teknologien i seg sjøl som bestemmer hvordan ulike sosiale og politiske løsninger utformes. En grunnteknologi formes sosialt. Et gjennombrudd for en ny teknologi gir et «mulighetsrom». Men hvordan dette rommet utformes og brukes, er resultat av sosial og økonomisk makt, av hva som er lønnsomt, av kamp, av forhandlinger og tautrekkinger. Hvorfor ble sykkelen først gjort brukbar for menn? Hvorfor blir ikke rustfrie biler produsert? Hvorfor lages ikke raknefrie nylonstrømper, når det er mulig?

Det er ikke informasjonsteknologien i seg sjøl som fjerner arbeidsplasser. Men den gir en mulighet som så brukes, eller som de kapitalistiske enhetene oppfatter at de må bruke for å kutte kostnader og overleve i konkurransen. Trådløs telefoni via satellitter og elektronisk databehandling anvendes av dem som driver med aksje- og valutasalg. Men når børsene faller, skyldes det ikke teknologien, men profittkalkyler. Det er de kapitalistiske aktørene som reagerer, ikke det mediet de formidlet reaksjonen gjennom.

 For miljøspørsmålene betyr det at ikke hele «mulighetsrommet» vil bli tatt i bruk, gitt den eksisterende sosiale og økonomiske ordenen. Når det økonomiske systemet styres, ikke bare av krav til overskudd, men til betydelig fortjeneste, legger det en rekke muligheter døde. Teknisk ville det ha vært mulig med et flomvern som kunne ha hindret de ødeleggende virkningene av orkanen Katarina i New Orleans. Men muligheten ble ikke brukt, og synes heller ikke å bli fullt brukt etterpå. Løsninger som en kunne ha funnet, om vitenskapelige og teknologiske ressurser fra ulike land ble kombinert i samarbeid, blokkeres av konkurransen og kravet til rentabilitet. Mon ikke verden ville hatt en fungerende AIDS-medisin om legemiddelfirmaene hadde slått kunnskapene sine sammen? Da blir det besynderlig når Andreas Tjernshaugen mener at «kapitalismens vekstimpuls» skal klare brasene, at nettopp markedskonkurransen skal gjøre at en finner fram til en energiteknologi som gir nok og rein energi.

Det er besynderlig at for eksempel Norges Forskningsråd prioriterer ned forskning på andre energikilder enn fossilt brensel, som vindkraft. Kanskje har det å gjøre med Statoil/Hydros ekstremt sterke stilling, at selskapet har økonomiske interesser i at etterspørselen etter og prisen på gass, olje og oljeskifer holdes oppe. La oss for all del satse på forskning og utvikling, for alle fire typer miljøproblemer. Men la oss være teknologirealister, ikke prinsipielle og naive optimister.

Kvoteordninger?

Kvoteordninger har vært sett som en hovedvei av mange politikere, ikke minst av Jens Stoltenberg som faktisk lanserte ideen i 1991, på et møte mellom miljøvernministrene i industrilandenes organisasjon OECD. «Trusselen om globale klimaendringer krever en ny generasjon internasjonale miljøavtaler, som gjør det mulig å bruke pengene der miljøgevinsten er størst,» sa Stoltenberg. «Internasjonal handel med CO2-kvoter kan være et effektivt system for å redusere utslippene av klimagasser.» Kvotesystemet hviler på internasjonale avtaler. Det har vært mest utviklet i forbindelse med utslipp av CO2. Kvoter for utslipp er fordelt til de enkelte landene med utgangspunkt i et totaltall. Ideen er dobbel – dels at et land skal begrense egne utslipp, dels at en kan handle med kvotene. Ved at for eksempel Norge kjøper en kvote fra Kina, skal Kina avstå fra å slippe ut tilsvarende mengde CO2. Slik kan et land på papiret redusere sine utslipp, til og med slik at det ikke må endre noe ved produksjons- og forbruksmønsteret innenlands.

 Kvoteordninger blir diskutert andre steder i denne boka. Her skal det bare pekes på noen svakheter:

1. Den reduserende virkningen av kvotehandel er helt avhengig av at taket, totalmengden, er satt slik at det ikke kan romme noen øking, og ideelt sett skulle det måtte bety at det må kuttes ned på virksomhet. Men per i dag virker ikke taket slik. Handel med kvoter gir ikke en tilstrekkelig reduksjon til å kunne hindre oppvarming. Alle land må redusere sine utslipp, ellers ville halvparten av verden måtte kjøpe kvoter tilsvarende 180 prosent av utslippene fra den andre halvparten. Det er umulig, sjølsagt.

 2. Det er ikke slik at ved kjøp av en kvote, så blir mengden utslipp automatisk redusert. Dersom landet det kjøpes fra, har overkapasitet på kvoter, kan det ta imot pengene og likevel ikke måtte gjøre noe. En kan si at landet i beste fall avstår fra en framtidig bruk av kvoten. Men skal et slikt kjøp og salg kunne sies å representere en reduksjon, må det være garantert at det forurensende tiltaket ville blitt realisert dersom kvoten ikke hadde blitt solgt.

3. Det tredje argumentet mot kvotehandel ville kanskje ikke være avgjørende hvis kvotekjøpet i utlandet virkelig monnet. Men når det ikke gjør det, må en jo spørre om ikke land som Norge med meget høy CO2-produksjon per innbygger (sjøl om vi ikke er så mange), har en sterk forpliktelse til sjøl å senke utslippene. Deler av kvotekjøpene fungerer mest som en slags avlat – de som har råd og vilje, betaler et tillegg i flybilletten, men flyet forurenser jo akkurat like mye.

 4. Og endelig – hvis kvotesystemet setter et tak som reelt virker, vil det bremse, ja på et tidspunkt stanse vekst. Og dermed reiser spørsmålet om kriser seg. Aftenposten 5.12.2008 meldte at EU innen 2020 skal redusere utslipp av CO2 med 20 prosent. Men samtidig skal kvoter auksjoneres bort, og det skal gis frikvoter for gratis utslipp. Som avisa kommenterer: «Gratiskvoter setter miljøsatsing i fare. EU-toppmøtet må velge mellom klima og økonomi.»

«Grønne» avgifter?

Formålet med såkalte «grønne» avgifter er som kjent at forurensende og ressursforbrukende virksomhet skal belastes med avgifter, slik at virksomheten blir så kostbar at forbrukerne endrer atferd. Det kan dreie seg om miljøavgifter for å fly, avgifter for å kjøre bil inn til byene i rushtida eller høyere avgifter på bensinslukende biler. Ideen har vært særlig populær i partiet Venstre, men også funnet fotfeste i andre partier, som SV. Deler av miljøbevegelsen har også argumentert for at det er gunstig med høye strømpriser, for å redusere husstandenes forbruk av energi.

 Det finnes noen argumenter for en slik ordning: Avgifter er forholdsvis lett å innkreve, slik tilfellet også er med merverdiavgift. Alternativene, som rasjonering til den enkelte, er mer omstendelig å administrere, og kan skape et svart marked, slik det skjedde både under første og andre verdenskrig. Men svakhetene ved slike avgifter er også klare. De fungerer åpenbart usosialt. Folk med dårlig råd vil i noen grad bruke mindre, rike vil fortsatt ha råd og trenger ikke å forandre sin praksis. En kunne unngå dette sosiale problemet ved å innføre en kombinasjon av en kvote til alle til rimelig pris, og så raskt stigende avgifter på økt forbruk. Teknisk sett ville det være nokså enkelt når det gjelder goder som elektrisitet eller ferskvann til husholdningene. Lenge etter krigen var det vanlig med en «vippe», som viste når en gikk over den grunnmengden strøm en hadde abonnert på, slik at prisen begynte å stige. Det har også eksistert en egen ordning for kraft til industriformål.

 Men trolig må avgiftene være svært høye for at de virkelig skal føre til en redusert bruk av for eksempel bil og fly som monner. Og skulle avgiftene føre til en drastisk reduksjon av bruken, er det gledelig økologisk, men problematisk markedsøkonomisk sett. Igjen melder problemet om vekst og krise seg. Spørsmålet er om det er mulig å få aksept for effektive avgifter, dersom de ikke er båret fram gjennom en bevissthet om alvoret i miljøproblemene. Til nå er avgifter imidlertid blitt framstilt som en «easy fix» av problemene, slik at en ellers kan fortsette med «business as usual». Den fem øres økingen av bensinavgiften som den rødgrønne regjeringen innførte sommeren 2008, var så liten at den ikke kunne være et seriøst miljøtiltak. Kritikerne fra høyre, som sa at dette mer var en skattlegging enn et miljøtiltak, hadde i grunnen et poeng.

Avgiftspolitikk kan altså være et bidrag til å dempe forurensing. Vilkåret må være at en får ordninger som ikke fungerer urettferdig. Men avgifter som skulle være så høye at de monner, vil igjen føre til en stans i veksten og dermed til omfattende omlegginger av det økonomiske systemet.
 
Endringer i det private forbruket?

Én retning innen miljødebatten har konsentrert sin argumentasjon om å minske og endre forbruket i husholdningene. Fremtiden i våre hender (FIVH) er blant de som har målbåret dette synet. Det dreier seg om å få oss til å bli mer bevisste forbrukere – ved å kjøpe tjenester og produkter som ikke forurenser (til forskjell fra plast, som etter bruk brytes ned til minipartikler og kan gå inn i levende organismer) eller som ikke ødelegger endelige ressurser (som sjeldne tresorter fra regnskoger). Det oppfordres også til å sortere avfall, kompostere og så videre. I tillegg har det ikke minst vært argumentert for minsket forbruk.

 Igjen er det innsikter å hente her. Det private forbruket må endres. I noen situasjoner er det mulig å erstatte et problem, som omfattende bruk av privatbil i tettsteder, med et like godt alternativ, som et tett utbygd og rimelig tilbud på kollektiv transport. I andre situasjoner kan det være mulig å se at forbruket kommer som en erstatning, en kompensasjon, for andre forhold, som når forbruket av beroligende midler har steget raskt. Da kan det være mulig å få tatt tak i de underliggende problemene. I atter andre situasjoner synes det klart at totalforbruket er for høyt, som bruken av halvtomme fly som svir av store mengder flybensin. Da kreves det en reduksjon – gjennom avgifter, eventuelt kvoter eller forbud, i de mest drastiske tilfellene. Fornuftige endringer i mønsteret og omfanget av forbruk kan altså ha en sivilisatorisk side ved seg. Men denne politiske linja byr også på store vansker om en oppfatter den som en hovedstrategi.

 For det første er det ikke enkelt å organisere mange forbrukeres spredte enkeltbeslutninger om hva de kjøper, til å bli én sterk og samlet kraft. En strategi for endre den enkeltes kjøpevaner kan lett bli litt privatisert og tilfeldig. Det er bedre grunnlag for å organisere mennesker til kollektiv handling via arbeidet og arbeidsplasser. Skal forbruket organiseres, bør en kanskje vurdere om det er mulig å revitalisere forbrukerkooperasjonen. Kanskje kan Norges Kooperative Landsforbund vokse og få et nytt økologisk orientert innhold?

I tillegg er det en stor politisk utfordring å nå gjennom med budskapet om endret og minsket forbruk, uten å være i dårlig forstand moralistisk, uten å framstå som lyseslukker og refser av andres livsførsel. Da dukker det fort opp en arroganse fra utdanningsmiddelklassen overfor forbruk og livsstil i arbeiderklassen. Foruten at slik arroganse er ganske motbydelig, virker den mot sin hensikt. En annen side ved dette er at folk ikke vil være «suckers», som de sier på engelsk, de tullingene som sitter igjen med regningen etter at de andre har spist og gått fra bordet. 

 Skal det skje en endring, må den inneholde en økonomisk omfordeling til dem som har minst, også innenfor Norge. Hvis verden ikke kan produsere stadig mer og mer, presser spørsmålet om radikal omfordeling seg på med ny tyngde. Det er jo ikke slik at grenser for vekst setter til side klassiske sosialistiske idealer om rettferdighet og likhet. Tvert imot. De som har mest, må belastes hardest, slik at de på midten som har noe mer enn nok, også vil yte sitt. Overklassen må bekjempes om en miljøkamp skal vinne fram: Overklassen forbruker ekstremt mye; den legitimerer et overforbruk også i solid middelklasse; den har ikke minst den økonomiske makta til å fatte beslutninger om investeringer som gjør at den livstruende veksten fortsetter. Miljøspørsmålene må tenkes sammen med klasse og fordeling. Min motdebattant Andreas Tjernshaugen synes at klassetenking har lite for seg, og er redd for at miljøpolitikken skal «bli gissel for fordelingspolitikken». Men det vil aldri skapes politisk aksept for en effektiv miljøkamp dersom ikke folk oppfatter tiltakene som rettferdige. Derfor er den klassebenektende tenkingen farlig – også i et miljøperspektiv. 

 Noen håper på en type økonomisk vekst som ikke skal forurense, bruke mer energi og så videre. Men denne drømmen om en grønn kunnskapsøkonomi og «avmaterialisering» av økonomien (Tjernshaugen) har sine grenser. For det første vil enhver substansiell produksjonsvekst trekke med seg økt energiforbruk, også om en fant mer energieffektive metoder. For det andre er det klart at sjøl om en person kjøper «grønt»; gjenstander som i ubetydelig grad forurenser eller forbruker ressurser, som la oss si en musikk-CD, så vil kjøpet skape inntekter hos dem som selger. Disse kan brukes til helt andre formål, det være seg til bensin til folkevogna eller til en 200 hesters cabincruiser. Med mindre «kjøp grønt»-praksisen blir allmenn, er det grenser for hva den kan endre. 

 Endelig – det er grunner til å mene at forbruket i husholdningene ikke er den djupere, bevegende krafta når det gjelder vekst. Sett fra privatkapitalistiske firmaers side er det avgjørende at noe blir solgt, ikke hva som blir solgt eller til hvem. Det er i prinsippet likegyldig. Hvis det finnes noen få meget kjøpesterke kunder, kan det å satse på luksusforbruk for de få være lønnsomt. Hvis militæret i inn- og utland vil kjøpe våpen og utstyr, kan en som nevnt tjene godt på det. Svært mange vil finne et marked ved å levere maskineri og innsatsvarer til annen industri. Og endelig er det offentlige en stor kunde i de fleste land. Forbruksvarer i husholdningene er én måte å tjene på, men er altså bare én av flere. Det vanlige privatforbruket er ikke den avgjørende motoren i veksten, men en «hjelpemotor», ikke uviktig, men ikke sentral på den måten en ofte hører i offentlig debatt. At et selskap kan tjene penger både i våpenindustri, i produksjon av kapitalvarer (maskineri), i varer for offentlig konsum likeså vel som i forbruksvareindustri, er ikke noe argument for at kapitalistisk økonomi kan løsrives fra økende forurensing og energi- og ressursforbruk, slik Tjernshaugen synes å håpe på. Alle disse produksjonsformålene krever bruk av energi og råstoffer. I stedet for å fokusere ensidig på etterspørselssida (kjøperen, forbruket) i økonomien må miljøkampen ta tak i tilbudssida (investeringene, produksjonen). I stedet for bare å regulere forbruk og å skattlegge inntekter, må oppmerksomheten rettes mot beslutninger om å investere, mot former for kapitalkontroll.
 
En bærekraftig økonomi etter kapitalismen?

Teknologi, kvoter, avgifter og endret forbruk kan altså gi bidrag til løsninger. Og, med det forbeholdet at usosiale slagsider må unngås, bør en energisk politikk føres for nye teknologier og for andre former for forbruk. Men aleine kan disse strategiene kun føre til overflatiske endringer. Ja, dagens debatt dekker over at den kapitalistiske vekstøkonomien må stagges og stanses. Denne dårlige innsikten i kapitalismen gjør at både miljørørsla og regjeringen ubegrunnet tror at problemene blir løst på teknisk vis. Vi har ikke tid eller råd til å stanse ved de marginale løsningene i miljøkampen; det haster med å gå til kjernen, til den kapitalistiske akkumulasjonstvangen. Konklusjonen på dette er ikke at vi skal vente til «etter revolusjonen». Alle fornuftige tiltak skal iverksettes og prøves. Men miljøpolitikken må ha en retning – vekk fra kapitalistisk ekspansjon og over til løsninger som kan skape en større bærekraft. 

 Miljøutfordringene blir ikke mindre av befolkningsveksten, fra drøye seks milliarder til den antas å flate ut på ti milliarder rundt 2050. Dersom det samtidig er sant at det er grenser for vekst, at problemene ikke lar seg løse ved en stadig voksende produksjon, da reiser spørsmålet om omfordeling seg på nytt – like radikalt som noen gang før. Den globale miljøkrisa skaper behov for en omfordeling mellom nord og sør, men også en omfordeling innad i landa, også i Norge. En politikk som ikke bygger på sosiale klasser og global rettferdighet, blir en trussel mot miljøet.

(et kapittel fra boka "Kan hende det gjelder å redde vår jord. Om venstresida og miljøpolitikken."  Forlaget Manifest 2009)