Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Miljø og kollektivtrafikk

Publisert onsdag 04. desember 2013 03:52

«Odd» er en 12 år gammel gutt med Downs syndrom. Han er samtidig er sterkt hørselshemmet.  Fordi han er hørselshemmet ble han avvist, og fikk ikke begynne i det tilrettelagte aktivitetstilbudet som ellers hadde passet veldig bra i bostedsbydelen. De hadde ikke erfaring med hørselshemmede, og ønsket ikke at støttekontakten kunne være med inn å hjelpe med oversettelse til tegn.

Gutten ønsket seg selv aller mest å begynne med boksing. Det er ikke mange bokseklubber som vil ta inn en hørselshemmet gutt med Downs, men via Norsk Bokseforbund fant hun en bokseklubb på Kolbotn. Dette har ført til 2 ½ års meget vellykket inkludering i en i utgangspunktet ”normal” klubb.  Han har blant annet tatt et ferdighetsmerke. Gutten trener seg svett – det trenger en med Downs for å holde seg frisk og rask. Men «Odds» problem er at det svært velfungerende fritidstiltaket ligger noen få kilometer utenfor kommunegrensa og da kan han ikke bruke TT-kortet. Slik er reglene. Dette selv om han er langt fra å bruke opp sine tildelte TT-reiser.

Ved bystyrets behandling av budsjett 2014 har vi fra SV side foreslått: «Byrådet bes i forbindelse med ny forskrift for TT-tjenesten komme med forslag til hvordan en bedre kan legge til rette for å kunne bruke TT-tjenesten mellom Oslo og de nærmeste nabokommunene i Akershus. I påvente av en slik sak gis bydelene i særskilte tilfeller adgang til helt unntaksvis å praktisere dette der sterke helse- eller sosialmessige grunner tilsier dette.»  Ap og Rødt støtter forslaget, mens Fr.P og byrådspartiene sier nei. Av menneskelige hensyn bør de tenke seg om en gang til.

Les Odd sin mor beskrive problemstillingen under "les mer."

FLEKSIBEL TT-ORDNING KAN LØSE PROBLEMER

Mindre byråkrati – bedre livskvalitet

Sønnen min, jeg kaller ham ”Odd” er i dag 12 år. Denne historien begynte da han var 10, og hadde fått støttekontakt. Jeg skulle finne en aktivitet de to kunne gjøre sammen. Odd har Down syndrom. I tillegg har han et stort hørselstap. Han bruker høreapparat og en del tegnspråk som støtte. 

Odd går i såkalt normalskole, siden moren hans tror at et inkluderende samfunn er mulig. Og fordi tilgjengelig forskning da han begynte på skolen, viste at barn med Down syndrom lærer mye mer på skolen dersom de er inkludert i ordinære klasser.

De siste årene har det gått veldig bra, og Odd trives, lærer og har det bra på skolen. Likevel tenkte jeg at det kunne være godt for han å ha et miljø av andre med utviklingshemming, etter hvert som han ble eldre. Så vi har forsøkt å finne et passende såkalt tilrettelagt fritidstilbud. Kommunen hadde spesielt anbefalt et tilrettelagt opplegg for fysisk robuste gutter med lett funksjonshemming i bydelen der vi bor. Men der vegret de seg for å ta ham imot da de hørte han var hørselshemmet. De hadde ikke erfaring med hørselshemming sa de, og ønsket ikke at støttekontakten ble med inn for å oversette og hjelpe med kommunikasjonen.

Jeg kan med ganske stor sikkerhet si at ikke noe tilbud i mils omkrets er ”tilrettelagt” for en som er utviklingshemmet og samtidig sterkt tunghørt, men som også er oppvakt, har lærelyst og stor sans for humor.  Vi endte med å la gutten velge etter sine egne interesser, og så tilrettelegge som best vi kunne med det utgangspunktet.

Så var det at denne gutten ønsket seg mest av alt å begynne med boksing. Han hadde fått TV spillet wee-sports til jul det året. Og av alle absurde ting, syntes jeg den gangen, var det boksing som virkelig slo an. Min sønn er en fredelig, konfliktsky og litt sjenert gutt. Så dette framstod nokså absurd for meg. Jeg så heller ikke for meg hvordan det kunne være mulig å inkludere han i en vanlig bokseklubb.

Men etter en to dagers ringerunde til ulike lag og foreninger, andre foreldre, Ups & Downs nettverket med mer, hadde jeg gitt opp uansett. Så jeg tenkte at jeg kunne i alle fall sende en epost til norsk bokseforbund. Som antatt, var de mildt fortørnet over henvendelsen. Det var tydelig at de ikke ønsket å avvise noen på grunn av Down syndrom eller døvhet, men jeg måtte kanskje forstå… og det gjorde jeg selvsagt. Bokseforbundet skulle til å legge på røret, men så sa han plutselig at han kjente en kar ute på Kolbotn som var litt spesiell. Han skulle be han om å ringe meg.

Kolbotn bokseklubb er hverken tilrettelagt Downs eller hørselshemming. Men trener Harald møtte oss med holdningen:  ”jasså – så gutten har lyst å bokse? Ja, da er han velkommen!”.

Og allerede da vi kom inn i rommet første gang, merket jeg en annerledes stemning enn det jeg var vant til: Her var det ingen issue at gutten hadde Downs. Dette hadde de tydeligvis snakket om.

Nå er Odd snart 13 år, ferdig med 5. semesteret som guttebokser i Kolbotn bokseklubb. Han har tatt et ferdighetsmerke, og han er godt likt selv om han til tider har litt rar oppførsel.

Han har hatt med støttekontakten på boksetrening, og jeg har dermed fått en ”frikveld” og kunne gjøre noe jeg lenge hadde drømt om: Å melde meg inn i Sosialistisk kor.

Støttekontakten har bil, og har fått kjøregodtgjørelse. Det tar bare 20 minutter, og det er bare noen hundre meter utenfor bygrensen. Men da støttekontaktens bil brøt sammen i fjor høst, ble det plutselig umulig: TT-kortet kunne ikke brukes til dette, siden det bare gjelder til kommunegrensen.

Nå har jeg det siste året kjørt selv for det meste, og i løpet av året brukt anslagsvis 3 dagsverk og 40-50 brevark på søknader og anker til kommunen om å få dekket denne reisestubben utenfor bygrensen mot taxikvittering. Hvilken bruk av tid og krefter!

Det hadde vært en så enkel og kurant løsning om TT-kortet kunne gjelde. Gutten er nå straks 13 år. Det blir viktigere og viktigere å kunne operere litt på egenhånd sammen med støttekontakt. Tror noen at mennesker som trenger TT-transport ”lystkjører” så langt som mulig i taxi i mangel av andre ting å fylle tiden med? Noen er 100% avhengige av biltransport for å komme seg til butikken. For vår del tar vi buss og T-bane eller sykler på tandem så ofte vi kan. Vi føler oss mer ”normale” og miljøvennlige da, og det er fin trening for gutten. Men for å kunne leve mest mulig normalt mht til valg av interesser og venner, er vi avhengige av fleksible tiltak som TT-kortet og ideen bak kortet virkelig er! Dersom det kunne gjelde utenfor grensene til nabokommunen, ville det først og fremst være veldig hensiktsmessig for de som bor i nærheten av kommunegrensen – og som dermed har kortere vei til nabokommunen. Og det ville være til hjelp for de som ”faller mellom alle stoler” som min sønn – som er klar for utfordringer og vet hva han vil, men som ikke uten videre finner aktiviteter og folk i nærmiljøet, som synes det går an å ta ham med på laget.  Skal livet bli godt for liten og stor, er valgfrihet - som faktisk er nedfelt i FNs barnerettigheter- viktig. Det må ikke bare bli ord, men reelle muligheter.

PS: Og selvsagt må alle taxiselskapene ha samme rutine for hvordan kortet skal benyttes i bilen.