Miljø og kollektivtrafikk
Dag Seierstad: Fra Katowice – hvor hen?
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Miljø og kollektivtrafikk
- Publisert søndag 13. januar 2019 04:49
Tålegrensa er ikke en oppvarming på 2 grader, men 1,5 grader. Men er den uoppnåelig? spør Dag Seierstad.
"Hvis vi skal unngå at klimakonsekvensene løper løpsk rundt om i verden, må den globale oppvarminga begrenses til 1,5 grader. For at det skal skje, må utslippene av klimagasser ned med 40–50 prosent allerede innen 2030. Det er konklusjonen til FNs klimapanel (IPCC) i en spesialapport som ble lagt fram i oktober. Det betyr at vi har tolv år på oss til å halvere de globale utslippene av klimagasser. Det krever en omstilling av politisk handling og levemåter som sprenger fatteevnen.
Denne «1,5-rapporten» slo ned som ei bombe med sine dramatiske budskap:
En oppvarming på 1,5 grader har konsekvenser som er langt mer alvorlige enn en har vært klar over. Kraftige klimatiltak trengs for å unngå at en oppvarming på 1,5 grader fører til mangel på vann og mat mange steder på kloden, til at mange arter utryddes og til stigende havnivå.
Likevel er det en betydelig og til dels dramatisk forskjell på en oppvarming på 2 grader sammenlikna med en oppvarming på 1,5 grader. Her er to av en lang rekke av eksempler:
• Isen i Antarktis og på Grønland vil kunne bli uopprettelig ustabil også ved en oppvarming på 1,5 grader, men faren er langt større ved en oppvarming på 2 grader.
• 70-90 prosent av verdens korallrev vil forsvinne ved en oppvarming på 1,5 grader. Men mer enn 99 prosent vil forsvinne ved en oppvarming på 2 grader.
Det gjør ikke situasjonen bedre at det ennå ikke er for seint å begrense oppvarminga til halvannen grad, men det krever enorm innsats fra alle land om å sette effektive og omfattende klimatiltak raskt nok ut i livet," skriver Dag Seierstad blant annet.
Les hele hans artikkel nedenfor.
Fra Katowice – hvor hen?
Av Dag Seierstad
Tålegrensa er ikke en oppvarming på 2 grader, men 1,5 grader. Men er den uoppnåelig?
Hvis vi skal unngå at klimakonsekvensene løper løpsk rundt om i verden, må den globale oppvarminga begrenses til 1,5 grader. For at det skal skje, må utslippene av klimagasser ned med 40–50 prosent allerede innen 2030. Det er konklusjonen til FNs klimapanel (IPCC) i en spesialapport som ble lagt fram i oktober.
Det betyr at vi har tolv år på oss til å halvere de globale utslippene av klimagasser. Det krever en omstilling av politisk handling og levemåter som sprenger fatteevnen. Denne «1,5-rapporten» slo ned som ei bombe med sine dramatiske budskap:
En oppvarming på 1,5 grader har konsekvenser som er langt mer alvorlige enn en har vært klar over. Kraftige klimatiltak trengs for å unngå at en oppvarming på 1,5 grader fører til mangel på vann og mat mange steder på kloden, til at mange arter utryddes og til stigende havnivå. Likevel er det en betydelig og til dels dramatisk forskjell på en oppvarming på 2 grader sammenlikna med en oppvarming på 1,5 grader.
Her er to av en lang rekke av eksempler:
• Isen i Antarktis og på Grønland vil kunne bli uopprettelig ustabil også ved en oppvarming på 1,5 grader, men faren er langt større ved en oppvarming på 2 grader.
• 70-90 prosent av verdens korallrev vil forsvinne ved en oppvarming på 1,5 grader.
Men mer enn 99 prosent vil forsvinne ved en oppvarming på 2 grader. Det gjør ikke situasjonen bedre at det ennå ikke er for seint å begrense oppvarminga til halvannen grad, men det krever enorm innsats fra alle land om å sette effektive og omfattende klimatiltak raskt nok ut i livet. For tiåret 2006–2015 var den globale oppvarminga i snitt 0,87 grader over det før-industrielle temperaturnivået. Den globale temperaturen øker nå i snitt med 0,2 grader i tiåret, slik at vi er i ferd med å passere en oppvarming på én grad. Det betyr at det bare er en halv grad igjen fram til 1,5-graders oppvarming.
Sammenlikna med disse utfordringene, er innsatsen i klimapolitikken foreløpig bare puslerier. Det er ingen klar tendens til at utslippene av klimagasser er på vei nedover. I år ser de globale utslippene ut til å øke med 2 prosent etter at de i tre år var nesten stabile. Utslippene var størst i Kina som sto for 27 prosent av de globale utslippene. Andre store utslipp var USA (15 prosent), EU (10 prosent) og India (7 prosent) ansvarlige for.
Da er det liten trøst i at snublesteinene i kampen mot klimautslippene er mange. Som Guri Bang skriver på www.cicero.no: «EU sliter med intern uenighet, Kinas utslipp fortsetter å øke, Brasil har valgt en klimaskeptiker til president, og USA har inntatt en bremseklossrolle."
Over 190 nasjonale delegasjoner møttes nylig til FNs 24. klimatoppmøte (COD24) i kullgruvebyen Katowice i Polen. De møttes for å bli enige om hvordan vi skulle hindre økte utslipp av klimagasser. Et grunnlag for dette samarbeidet ble lagt i Paris på COP21 i 2015. Da ble det enighet om en avtale som skulle begrense den globale oppvarminga til to grader over det før-industrielle nivået. Paris-avtalen var ikke noen overnasjonal avtale. Det som kunne vedtas, var det som alle land var enige om. Ingen regjering kunne pålegges noe den ikke var enig i.
I Paris ble løsningen en «ambisjonsmekanisme»: Hvert femte år skal statene vurdere om de kan kutte utslippene sine mer eller raskere enn hva de forplikta seg til i Paris i 2015.
Den første anledningen til å prøve ut denne mekanismen, er vinteren 2020. Da skal alle land melde inn nye og helst rausere forpliktelser til å kutte utslipp. Det er få tegn til at denne dugnadsprosessen er i gang. Alle regjeringer vokter på hva andre gjør, og det mest avgjørende er hva de store utslippslanda gjør. Da er det bekymringsfullt at de største blant de store, USA og mange andre store utslippsland, er baktroppen når det gjelder innsats mot klimautslipp.
Rapporten til klimapanelet var ment som en sentral del av beslutningsgrunnlaget for toppmøtet i Katowice. I stedet splitta den toppmøtet. Delegasjonene fra USA, Russland, Saudi-Arabis og Kuwait ville ikke være med på å «hilse rapporten velkommen». De ville bare «notere seg» at den forelå. Dette betyr at det er opp til oss alle – som velgere og medlemmer av partier og organisasjoner – å delta aktivt i denne enorme globale dugnaden.
Et opplagt krav må være at olje- og gass-staten Norge ikke vrir seg unna innenlandske klimakutt ved kjøp av klimakvoter i andre land. Mange andre debatter måtte også avklares på klimatoppmøtet i Katowice. Et viktig mål for klimaarbeidet er å gjøre statene bedre i stand til å tilpasse seg de klimaendringene som alt har skjedd eller som kommer til å skje.
Like viktig er det å sikre at fattige land kan få økonomisk hjelp til å mestre de omstillingene som klimaendringer utsetter dem for. For å få alt dette på plass, har det vært jobba med ei «regelbok» for gjennomføringa av Paris-avtalen. Denne regelboka har det vært forhandla om i alle de tre åra som er gått siden klimatoppmøtet i Paris.
Vedtaket skulle gjøres i Katowice. Det var særlig stor uenighet på ett punkt: Skulle det være felles regler for rike og fattige land? De fleste u-land, blant dem både Kina, India og Saudi-Arabia, ville ha bindende krav for rike land og frivillige krav for fattige land. Felles og bindende regler ble vedtatt, men likevel med en viss fleksibilitet for fattige land. Finansiell hjelp til fattige land endte også med til dels uklare kompromisser. Det mest tvilsomme er at også private lån kan sidestilles med direkte offentlig støtte. Mange u-land frykter at klimakrisa i tillegg kan ende med gjeldskrise som ekstra belastning.
Blant kildene:
• Erlend A.T. Hermansen og Bård Lahn: «Verktøykassa klar». Cicero. 20. desember 2018
• Steffen Kaldbekken: «Konflikter til tross: Overraskende stor enighet i Katowice», Cicero 20. desember 2018«
Global Warming of 1,5 degrees C. Summary for Policymakers», IPCC oktober 2018
(Publisert i Klassekampen)