Miljø og kollektivtrafikk

Dag Seierstad: Har vi forstått?

Dag Seierstad: Har vi forstått?

"Hva skjer om entusiasmen til de unge demonstrantene faller på steingrunn?

Fra landsende til landsende har de unge vist hva de ønsker, hva de forventer, ja, hva de krever. Fra Agder til Finnmark har budskapet vært det samme: Vi vil leve på en klode som ikke ødelegges av måten vi lever på.

Nå blir det avgjørende hva vi voksne gjør. Hva skjer om entusiasmen fra mønstringene 22. mars faller på steingrunn? Hva skjer hvis vi voksne ikke skjønner hva som har skjedd – med dem og med oss?

Titusenvis av barn og ungdom har gitt oss sjansen til å snakke sammen om forhold som få av oss – kanskje ingen – hadde som del av nyttårsforsettene: Hvordan skal vi redde livet på denne kloden fra varmedøden?" spør Dag Seierstad blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

 

Har vi forstått?

Av Dag Seierstad

Hva skjer om entusiasmen til de unge demonstrantene faller på steingrunn?

Fra landsende til landsende har de unge vist hva de ønsker, hva de forventer, ja, hva de krever. Fra Agder til Finnmark har budskapet vært det samme: Vi vil leve på en klode som ikke ødelegges av måten vi lever på.

Nå blir det avgjørende hva vi voksne gjør. Hva skjer om entusiasmen fra mønstringene 22. mars faller på steingrunn? Hva skjer hvis vi voksne ikke skjønner hva som har skjedd – med dem og med oss?

Titusenvis av barn og ungdom har gitt oss sjansen til å snakke sammen om forhold som få av oss – kanskje ingen – hadde som del av nyttårsforsettene: Hvordan skal vi redde livet på denne kloden fra varmedøden?

Foreløpig er det Paris-avtalen vi har å holde oss til. Den ble vedtatt av 190 land i desember 2015 og underskrevet av 175 land i april 2016. Avtalen inneholdt to hovedmål:

• Å sikre at den globale oppvarmingen kommer lengst mulig ned mot halvannen grad.

• Kloden skal være klimanøytral seinest 2050. Da skal det ikke slippes ut mere klimagasser enn det som tas tilbake fra atmosfæren.

For å nå disse måla, skal hovedgrepet være slik: Til Paris-møtet stilte alle delegasjonene med en oversikt over hva de kunne tilby som forpliktende utslippskutt. Det viste seg at kutta summerte seg til en oppvarming som ville bli langt over to grader – og som like gjerne kunne ende på fire grader som på tre. Derfor skal regjeringene hvert femte år avlegge regnskap over hvor store utslippskutt de har fått til – og deretter sette seg strammere mål for neste femårsperiode.

I oktober 2018 la FNs klimapanel (IPCC) fram en spesialrapport som dramatiserte sitasjonen. Den fastslo at en oppvarming på 1,5 grader har konsekvenser som er langt mer alvorlige enn en har vært klar over.

En oppvarming på 1,5 grader fører for eksempel til mangel på vann og mat mange steder på kloden, til at mange arter utryddes og til stigende havnivå. Derfor må utslippene av klimagasser ned med 40-50 prosent allerede innen 2030 for å nå målet om en utslippsfri klode i 2050. Det betyr at vi har elleve år på oss til å halvere de globale utslippene av klimagasser.

Da er det ytterst betenkelig at de globale utslippene ikke er på vei nedover. De var stabile fra 2014 til 2016, tre år på rad. Håpet var at toppen var nådd. Men så økte utslippene igjen – med 1,7 prosent i 2017 og med 2,7 prosent i 2018. Da ser det ikke lovende ut når målet for Paris-avtalen er å halvere utslippene innen 2030. (Cicero 7.12.2018)

Verdens meteorologi-organisasjon gir ut en årlig oversikt om mengden klimagasser i atmosfæren. Rapporten for 2018 fastslår at konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren er kommet opp i 405,5 ppm (deler per million). Så høy konsentrasjon av CO2 har det ikke vært på tre millioner år. I Arktis øker temperaturene dobbelt så raskt som den globale gjennomsnittstemperaturen. Rundt 2050 er det sannsynlig at Arktis vil være isfri om sommeren.

Den samme rapporten anslår at økonomien til USA-samfunnet vil bli påført enorme økonomiske tap hvis temperaturen øker med mer enn to grader, kanskje så store tap som en tidel av bruttonasjonalproduktet. Det tror riktig nok USAs president Donald Trump ikke noe på. (Cicero 30.11.2018)

Tas Paris-avtalen på alvor, blir det meningsløst å leite etter nye fossile energiressurser. En klimaavtale som halverer utslippene av klimagasser på elleve år, vil gjøre det ulønnsomt å investere i nye olje- og gassfelt. Det ville få aksjekursene i olje- og gass-selskapene til å falle, og de største aksjeeierne ville være blant dem som raskest kaster aksjene sine ut på billigsalg.

Det norske oljefondet har fortsatt aksjer for 26 milliarder i Exxonmobil og 46 milliarder i Shell, to energiselskap som i 30 år har vært blant de mest aktive motstanderne av en ansvarlig offentlig klimapolitikk.

Store energiselskap har helt til det siste hatt en tydelig profil i klimadebatten: De starta helt tilbake på 1980-tallet med å benekte at det fantes menneskeskapte klimaproblem. De var særlig aktive i USA der de finansierte konferanser, tenketanker, klimaskeptisk forskning, stifta NGO-er og sto bak framdriften av kampanjeorganisasjoner. Nå har de havna i et dilemma: De veit ikke om det er en effektiv klimaavtale eller en bråvåkning til fossilkonkurs som vil ramme dem mest.

I Norge har Equinor, det tidligere Statoil, vært den sterkeste pådriveren for en olje- og gassutvinning som øker klimaproblemene. Ledelsen i Equinor veit at isen i Arktis smelter fordi det brennes opp alt for mye olje og gass rundt om i verden. Og den veit at når isen smelter, blir enda mer olje og gass tilgjengelig for utvinning. Brennes også den oljen og gassen opp, smelter isen enda raskere.

Likevel planlegger Equinor å øke produksjonen av olje og gass med en femtedel fra 2019 til 2025. Det er det samme som å si at hvis det er opp til oss, skal den globale oppvarmingen løpe løpsk.

Uten en statlig styrt klimapolitikk kan energimarkedene ikke løse klimautfordringene. ExxonMobil og Equinor oppnår ennå en stund større profitt ved å produsere olje og gass enn ved å satse på de fornybare alternativene. Det tyngste ansvaret ligger derfor på regjeringene og parlamentene – og ikke på energiprodusenter med kortsiktig profitt som mål.

Bare en næringspolitikk som kombinerer fornybar energi, energieffektiv produksjon og en økologisk bærekraftig ombygging av hele samfunnet, er det som på sikt kan hindre det fossile energisammenbruddet.

Samtidig er det en god og framtidsretta næringspolitikk å ligge i forkant med å satse på fornybar energi. Bedrifter som skaffer seg et miljøteknologisk forsprang, får et konkurransefortrinn i det globale produksjonskappløpet der få varer og produksjonsprosesser er helt de samme som året før. Det er dokumentert i rapport etter rapport fra tunge miljøer som OECD, FNs utviklingsorganisasjon UNDP, Verdensbanken og EU-kommisjonen.

(publisert i Klassekampen)


Kommentarer   

0 #1 Jens Petter Homleid 21-04-2019 09:46
Kort oppsummert: Spenningen ligger, relativt uavhengig an de streikende, om når de og alle andre vil walk the talk.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode