Hvordan er ledertettheten (antallet årsverk og antallet ansatte det enkelte årsverk har lederansvar for) i omsorgstjenesten, sammenlignet med grunnskolen? Pleie- og omsorgstjenesten er en døgnkontinuerlig tjeneste, og betydelig mer kompleks som tjeneste og organisasjon enn grunnskolen. Ut fra dette hadde det vært rimelig å forvente at omsorgssektoren hadde større ledertetthet enn grunnskolen.
"Ressurssenter for omstilling i kommunene" (RO) har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet undersøkt dette. Resultatet er overraskende. I de 17 kommunene som er undersøkt har et lederårsverk i grunnskolen ca. 17 ansatte å være leder for, mens leder i omsorgssektoren har vel 36 personer å lede. Kostra-tall kan tyde på ennå større forskjeller. Omsorgssektoren er en turnustjeneste og har en relativ stor gruppe ansatte uten relevant utdanning. Dette stiller større krav til ledelse. Alt tyder derfor på at lederfunksjoner i pleie- og omsorgssektoren prioriteres for lavt, og at dette kan gå ut over både tjenestens kvalitet og effektiv ressursbruk.
SV er enig med de andre partier i Oslo bystyre om at Oslo som landets hovedstad har helt spesielle funksjoner og utfordringer man ikke finner i andre av landets kommuner eller fylker. Men det blir for defensivt å si at Oslo er så sær at regionstenkning ikke passer for oss. Vi tror de borgere som bor i denne byen, de mange tusener fra nabokommunene som daglig pendler inn for arbeid eller de som bruker kulturtilbudene er tjent med større regioner, og mer helhetstenkning, skriver Ivar Johansen i Kommunal Rapport.
Regionsløsning – også for Oslo
Av Ivar Johansen, bystyremedlem i Oslo (SV) og sentralstyremedlem i KS
SV har i KS gått inn for 3 sterke, folkevalgte forvaltningsnivåer; kommune, region og stat. Kommunenes styrke er kjennskap til innbyggerne og den lokale forankring. Staten gjennom statlig styring. Regionene ved å samordne oppgaver som går ut over kommunegrensene, men som det ikke er naturlig at Staten tar seg av.
Dette i motsetning til Høyres alternativ: større kommuner og en sterkere stat. Gradvis ser vi at Høyre (men med støtte fra andre partier) flytter sentrale velferdsoppgaver som sykehus, barnevern og rusomsorg ut av lokalt folkevalgt nivå og opp til Staten, for så å flytte det ut i statsforetak med begrenset politisk innflytelse. Dette er et avdemokratiseringstiltak.
Jeg merker meg at en enstemmig programkomite i Arbeiderpartiet går inn for å flytte makt fra staten til nye, større regioner. Programkomiteen vil at dagens fylkeskommuner skal erstattes av større regioner som styres av et direkte valgt regionting. Komiteen går inn for at det regionale nivået må få nye oppgaver innenfor blant annet samferdsel, kulturpolitikk og næringspolitikk.
Det er riktig å få sterke regioner i andre deler av landet til erstatning for dagens fylkeskommuner som ivaretar sentrale regionoppgaver som samferdsel, kulturpolitikk, næringspolitikk og sykehus. Dette behovet for koordinering på et bredere geografisk område enn dagens fylkeskommunegrenser er kanskje ennå større i Oslo, enn i mange andre deler av landet.
Flertallspartiene i Oslo bystyre sier at dagens organisering ved at Oslo både er kommune og fylkeskommune gir en effektiv og hensiktsmessig oppgaveløsning. Ja, men ikke godt nok. Dagens fylkesgrenser er til hinder for å skape gode tjenester for innbyggerne i Oslo-området. Vi så det ende ut i ren parodi når Oslo Sporveier stanset Kolsåstrikken ved fylkesgrensa. Vi ville få betydelig bedre grunnlag for så vel kulturinstitusjoner som næringspolitikk med regionorganisering. Vi så at kommunegrensa ble for snever for å få til en god utnyttelse av sykehusressursene, ved at det ikke var mulig å få til god samordning med sykehusene like over grensa til Akershus. Staten grep inn ved selv å overta ansvaret.
SV er enig med de andre partier i Oslo bystyre om at Oslo som landets hovedstad har helt spesielle funksjoner og utfordringer man ikke finner i andre av landets kommuner eller fylker. Men det blir for defensivt å si at Oslo er så sær at regionstenkning ikke passer for oss. Vi tror de borgere som bor i denne byen, de mange tusener fra nabokommunene som daglig pendler inn for arbeid eller de som bruker kulturtilbudene er tjent med større regioner, og mer helhetstenkning.
Trolig bør vi da gå i 2 retninger; ytterligere desentralisering av oppgaver ned til bydelene, mens et sterkt regionalt nivå overtar oppgaver fra Staten (herunder sykehusene) og sentrale oppgaver fra fylkeskommunen. Særlig innenfor sykehus, samferdsel, kultur og næringspolitikk. Det betyr overføring av makt fra dette bystyret til et regionalt nivå som omfatter Oslo og et eller flere av våre nabofylker. Dette vil være god samfunnsøkonomi. Det vil gi sterkere folkevalgt styring. Og det vil tjene innbyggere og brukere av byen.
Bærum kommune har forsøkt en ny type skiftordning hentet fra pleie- og omsorgssektoren i Sverige. Strålende resultater, også økonomiske, betyr at de ansatte fortsatt kan regne med å jobbe 80 prosent, men med 100 prosent lønn.
En av landets rikeste kommuner, Bærum, vil ha frivillige til å overta oppgavene til ansatte ved flere av bibliotekene. Kommunen har vedtatt å kutte i budsjettet, og for å unngå nedleggelse av tre bibliotek er de avhengig av frivillig innsats. Det kan da være nyttig med en oppsummering av et tilsvarende forsøk i Oslo. Bibliotekets frivillige venneforening var entusiatiske, men styret måtte resignere og oppsummere: "Vi opplever det som svært vanskelig å få folk til å stille opp for å gjøre faste basistjenester. Folk er ikke villige til å bruke av sin fritid for å gjøre andres arbeid eller det de finner rimelig at er kommunens arbeid." og videre i brevet lyder det: .."Folk er fra før nedtynget av frivillig arbeid. I en travel hverdag er det vanskelig å få folk til å binde seg...."
En rapport fra Agenda Utredning og Utvikling AS slår til lyd for å avlaste periferikommunene for enkelte kompetansekrevende oppgaver.
Rapporten «Bør kommunene ha forskjellige oppgaver? Generalistkommuneprinsippet og differensiert oppgavefordeling» er skrevet på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet. Rapporten er en del av departementets evalueringsoppdrag om forsøkene med differensiert oppgavefordeling og enhetsfylke. Ifølge Agenda kan dagens kommunesystem, som er basert på generalistkommuneprinsippet, gjøre det vanskeligere å møte utfordringene i offentlig sektor.
Det har brutt ut politisk telefonkrig om det nye sentralbordet i Oslo. Grunn: Bydelene må betale «bot» hvis ansatte går på do uten å si ifra. - Hvis en hele tiden skal plotte inn når en forlater pulten sin, for å unngå gebyr, får vi fa.. ikke gjort noe annet. Gud vet hvor mye arbeidstid som vil gå tapt hvis man skal logge seg ut og inn hele tiden. Dette går over i det absurde. Det er en markedstenkning som må stanses, sier Rune Gerhardsen til VG, og tar opp saken i bystyret sammen med Venstres Ola Elvestuen og SVs Ivar Johansen. Ivar Johansen tar opp saken på første møte i bystyrets finanskomite og krever dokumentasjon på klokskapen i nyorganiseringen.
Formålene med regnskap i offentlig sektor er å vise velgerne hvilke samfunnsmessige behov som de folkevalgte har dekket. Da graden av behovsdekning ikke kan måles direkte, skjer dette indirekte ved å vise utgiftsanvendelsen. Regnskap i privat sektor har andre formål. Hensynet til finanspolitikken tilsier at kontantprinsippet benyttes, slik at offentlige utgifter gir uttrykk for faktisk realøkonomisk ressursforbruk og ikke på mer eller mindre vurderingsbaserte regnskapsstørrelser. I internasjonale sammenligninger av nasjonalregnskap ser man derfor på brutto nasjonalprodukt og ikke på netto nasjonalprodukt fordi sistnevnte begrep inneholder fradrag for kapitalslit, dvs ”avskrivninger”, og således i større grad er en vurderingsbasert størrelse, skriver dosent Stein Østre i en kommentar til hvorvidt offentlig sektor bør gå over til å føre sine regnskaper etter regnskapsloven.
Maktutredningen og Lokaldemokratikommisjonen tegner er bilde av et svekket kommunalt folkestyre, der rommet for lokale prioriteringer er begrenset av sosiale rettighetslover og statlig kontroll med kommunenes inntekter. Mange hevder at større lokal selvråderett, både i hva innbyggerne tibys og hvordan ressursene fremskaffes, vil øke interessen for kommunen som politisk beslutningssystem, skriver BI-professor Kåre Hagen.
Bydelene og etatene i Oslo kommune betaler over 11 millioner kroner i året for å få satt over telefonen fra sentralbordet. Bydelene betaler åtte kroner for hver telefon de får via kommunens sentralbord. En ny ordning med ett nummer for enkelhetens skyld fungerer stikk i strid med intensjonen. Det er ingen tilfeldighet at bydelene har blitt gode på å oppgi direktenumre på sine nettsteder og brevpapir. - Vi gjør ikke dette bare for å få ned kostnadene, men også for at publikum skal ha en mest mulig direkte vei til oss, sier Per Johannesen, bydelsdirektør i bydel Bjerke til ComputerWorld. - Vi oppgir nå direktenummer på brevarkene fordi da kan de slå nummeret direkte til saksbehandler uten å gå verken gjennom 02180 eller andre mellomledd, sier han.
"Denne uka har jeg vært innkalt til møte med nominasjonskomiteen i Oslo SV, på linje med de 9 andre av SVs nåværende bystyrerepresentanter som har sagt ja til gjenvalg. Det jeg understreket i min samtale med nominasjonskomiteen var særlig å understreke at en sosialist i folkevalgtrollen ikke bare skal representere en annen politikk, men også ha en annen arbeidsform, ikke minst i balansepunktet mellom parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid.
Jeg ser at bystyregruppa har vært gode på den grønne delen av vår parole, men at vi ikke har vært like gode på rettferdighetsdelen. Ikke har hatt god nok kompetanse og hatt tilstrekkelig høyt nok fokus på kampen mot fattigdom, endre levekårsforskjeller og kampen mot forskjells-Oslo. Jeg håper inderlig nominasjonsprosessen sikrer oss en valgliste som vektlegger dette hensyn", skriver jeg i en kommentar på bloggen. Les notatet jeg leverte til nominasjonskomiteen under.
Huseiernes Landsforbund (HL) har gjennomført sin årlige undersøkelse av kommunale gebyrer innenfor områdene vann, kloakk, renovasjon og feiing. Det legges opp til et Norges-mesterskap på hvilken kommune som har de laveste gebyrene. Molde vant, mens Vestre Toten er på jumboplass kan jeg lese i VG 2. juli.
Men som huseier – og innbygger – er ikke jeg primært opptatt av lavest mulig kommunale gebyrer. Hvis hovedmålet er å redusere kostnader kjenner vi i alle fall en metode for å oppnå det: nedlegg deler av tilbudet eller demp på kravet til kvalitet Jeg er først og fremst opptatt av å få kvalitativt gode, og tilstrekkelige, offentlige tjenester. Det er bra at Huseiernes Landsforbund har fokus på kostnadsnivå i offentlig sektor, men uten å se på sammenhengen mellom pris og kvalitet blir undersøkelsen fra forbundet helt uten mening, skriver Ivar Johansen bl.a. i en artikkel i VG.
