Offentlig styring

Harstad-saken og likelønn

Jeg fikk fullt gjennomslag i KS sitt hovedstyre i dag på at KS skal ha en klar og offensiv vilje til lik lønn for arbeid av lik verdi. Enstemmig samlet hovedstyret seg om følgende vedtak:

"KS stiller seg bak Harstad kommunes klage til nemnda for likestillings- og diskrimineringssaker. Uavhengig av om man er enig eller uenig i Ombudets avgjørelse mener KS at den er av  en slik prinsipiell betydning og har slike konsekvenser at det tilsier nemndsbehandling. KS legger til grunn at klagen utformes med en klar og offensiv vilje til å ha lik lønn for arbeid av lik verdi."

"Hovedstyret ber om å få seg forelagt – samtidig med høringsutkast til likelønnskommisjonens innstilling - en konkret tiltaksplan for hvordan KS og kommunesektoren kan forsere arbeidet for å realisere målsettingen om likelønn."

Harstad-saken reiser et prinsipielt spørsmål om forholdet mellom markedshensyn og likestillingshensyn, og det kan være viktig at nemnda for likestillings- og diskrimineringssaker avklarer dette forhold.

I saksforberelsen for Hovedstyrets behandling har KS sin administrasjon uttalt at likelønn for kvinner og menn i dag ikke først og fremst er et spørsmål om lik lønn for likt arbeid, men mer et spørsmål om systematiske forskjeller i kvinner og menns valg av tilknytning til et arbeidsliv der ulikt arbeid lønnes ulikt. Den største likelønnsutfordringen i dag ligger i slike strukturelle forhold, og det er nettopp i slike tilfeller likestillingsloven § 5 kommer til anvendelse. Loven gir anvisning på et videre sammenligningsgrunnlag enn det KS-administrasjonen synes å legge til grunn, når den gir anvisning på at kvinner og menn skal ha lik lønn for også for arbeid av lik verdi. Det er dette som kalles verdsettingsdiskriminering. Det kan synes som om KS-administrasjonen begrenser anvendelsen av likestillingsloven § 5.

KS-administrasjonen har også argumentert med at Ombudets uttalelser i Harstad saken som en trussel mot den frie forhandlingsretten. Partenes forhandlingsrett har alltid vært begrenset, for eksempel på grunn av norsk og internasjonal lovgivning. Dette er rammevilkår partene alltid må forholde seg til i forhandlinger og er ikke noen ny problemstilling som har oppstått gjennom Harstad-saken. Partene har et felles ansvar for å følge likestillingsloven for å oppnå likelønn. Likelønnskommisjonen har jo forøvrig uttalet at forhandlingsmodellen, inkludert frontfagsmodellen, er med på å reprodusere eksisterende lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, så det kan godt være at denne forhandlingsmodellen bør endres.

- Jeg er svært fornøyd med Hovedstyrets behandling, og ser at dette gir et godt grunnlag for KS sitt videre arbeid med likelønns-saken.