Slik er det også i Trondheim. Sløsing og skolenedbygging parallelt.

Det er også et problem at mange kommuner ikke holder eiendommene sine vedlike. Slikt må inn i en plan, og gjøes jevnlig. Og da snakker jeg ikke et malingstrøk i ny og ne.

hus træng folk - og folk træng hus - tel evig tid!

bevisst forfall av eiendom er et viktig virkemiddel for privatiseringsk åte politikere så vel som profittsøkende private eiere: Kommunale eiendommer i forfall underbygger retorikken om at det offentlige ikke evner å ivareta sine eiendommer og derfor må selges til det private. privat forfall på sin gir argumenter for utkastelse av ulønnsomme eller uønskede personer og/eller riving av feks verneverdige bygg.

det burde følge et juridisk bindende ansvar med å eie en bolig. kanskje trenger vi konkrete vedlikeholdskra v for både teknisk og sosialt miljø. dette for at alle eiendommer skal være i bruk. Vi har sett altfor mange eksempler på dette bade I Norge og resten av vesten. HUS TRENGER FOLK, FOLK TRENGER HUS!

i denne sammenheng er det interessant at kommunen nekter å offentliggjøre lista over ubrukt eiendom i frykt for okkupasjoner, LOVLIG husokkupasjon kan nemlig være den 'sikkerhetsvent ilen' som sikrer at eiendom ikke blir offer for bevisst forfall med de negative følger dette har både for nærmiljø og folks umiddelbare bosituasjon, og boligtilbud totalt i byen vår. BOLIG ER ET BASISBEHOV OG EN RETTIGHET, IKKE ET SPEKULASJONSOBJEKT.


Jeg håper at Ivar Johansen (SV) sitt gode forslag kan bli noe mer konkretisert når det kommer opp i bystyret. Et forslag er at en eiendom kan stå tom i max 1 år før det dermed blir fristilt for alternativ beboelse, som for eksempel en okkupasjon. okkupanter fører til en midlertidig eller permanent utnyttelse av eiendommen. dette kan ses på som en effektiv og fleksibel utnyttelse av byens boligmasse (les: høyreretorikk!) , der folk naturlig nok har ulike behov og standardkrav. mange syns faktisk det er givende å skape og ivareta noe sammen, i og for et fellesskap. Svært mange i oslo lever i dag i ensomhet og isolasjon kombinert med relativ fattigdom. Felleskapsløsni nger er som kjent ofte både billigere og mer sosiale. Kollektive løsninger har derfor åpenbare samfunnsmessige fordeler, samtidig som det er et bidrag til å løse folks vanskelige situasjon i et pressa boligmarket,

En legalisering av husokkupasjon gir også muligheten til å lage en ’squatters contract’ som formaliserer boforholdet til okkupanten, med plikter og rettigheter, og eventuelt en tidsavgrenset leie- eller arbeidskontrakt . Dette vil gi både beboere og eier mer forutsigbarhet og man kan snakke om et konstruktivt samarbeid mellom private og offentlige eiere på den ene siden og private initiativer (som okkupanter per definisjon er) på den andre siden. Ved å åpne for slike initiativer uten kriminalisering og unødvendig motstand, får for eksempel kommunen mulighet til å ha mange og ulike prøveprosjekter i gang på samme tid. Man har da muligheten til å vedta å bevare bærekraftige alternativer om de viser å kunne berike byen og/ eller boligtilbudet på en positiv måte. Hauskvartalet er et eksempel på noe som har vist seg både bærekraftig og positivt gjennom 10 år og som derfor burde bestå.

om vi kan tillate oss å fire litt på den norske eiendomsrettens overlegenhet kan vi dermed bidra til løsning av flere problemer på en gang: vi får en mer effektiv utnyttelse av eiendom, tvunget frem av rett til okkupasjon om eiendom står tomt i mer enn ett år. En by er en sosial enhet, og det er viktig at fokus også i eiendomsmarkede t først og fremst ligger på et felles ansvar, med hovedmål om å skaffe bolig til alle som trenger det. Det er forstått at en mangfoldig by , som Oslo liker å titulere seg med, trenger nettopp mangfold. Legalisering av husokkupasjon fører nettopp til at det bli plass til et mangfold både av ulike grupper og inntekter, interesser og ikke minst ulike løsnigsmodeller innenfor sosial boligpolitikk. La oss få muligheten til å forsøke å bygge byen sammen, på et mangfoldig vis.