Offentlig styring
Folkevalgte er også ombud
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Offentlig styring
- Publisert mandag 21. februar 2011 02:17
Noe av det samme ser vi i Oslo, hvor politisk beslutningstakere vegrer seg for å møte de som berører av de politiske beslutninger. F.eks. når det tilsynelatende ikke er samsvar mellom de vakre ord - den formelle uttalte politikken - og virkeligheten; eksempelvis at barnefamilier ikke skal plasseres på hospits. Da nekter byråd Anniken Hauglie å ta i mot informasjon: "som byråd skal jeg ikke ha informasjon om personopplysninger i enkeltsaker eller delta i behandlingen av slike". Men dersom noen kan skryte av Byrådets politikk, da tar Byrådet gjerne i mot informasjon om personopplysninger, og stiller opp i hjemmet hos vedkommende med pressen på slep.
Det er gjennom enkeltpersoners erfaringer vi får den konkrete avklaring på om de overordnede politiske beslutninger og regelverket fungerer etter sin hensikt. Som politikere er vi også ombud, og vi kan ikke bare forholde oss til saksdokumenter, statstikk og sånt. Folkevalgte som ikke tør å sjekke ut om det er samsvar mellom teori og praksis gjør etter min oppfatning ikke jobben sin. Derfor Osloombudet.
Kommentarer
Jeg vil gjerne se at Arbeiderpartiet kaste ut LO-leder Roar Flåthen før jeg tror på at partiet tenker prinsipielt i uttalesene om Marte Wexelsen Goksøyr.
Om så er, var det særdeles dårlig timing å varsle innstramming i vandrehallen akkurat nå.
Men var det tilfeldig? Arbeiderpartiet er pådriver i å ville stenge funksjonshindra ute fra samfunnsdeltake lse. Ser man på forslaget til ny kommunehelse- og omsorgslov, ligg det klare politiske føringer for en politikk som minner om forfølgelse, jfr BPA med mer.
I forhold til abortspørsmålet , er også Wexelsen Goksøyrs frykt høyst relevant. I enkelte europeiske land kan nå diagnostisert abort foregå helt fram til fødsel. I England diskuteres sågar å definere levende fødte funksjonshindra unger inn i abortlovgivning en. Om dette slår gjennom, er vi tilbake til den norske tenkningen slik den kom til uttrykk i Norge fra cirka 1930-60. Dengang var kamp mot såkalte minusvarianter prioritert politikk.
Det er vel ikke til å undres over at Aasen og andre folkevalgte synes det er mest behagelig og trygt å møte folk som ligner dem selv. Det gjør arbeidsgivere, kultureliten og mange andre i samfunnet også. Derfor forblir de mest marginale i sin ekskluderte posisjon, og det gjelder definitivt for landets største minoritet; funksjonshemmed e.
Selv om det ikke er det viktigste, vil jeg likevel trekke fram statsministeren s måte å snakke til en dame på 28 år på. Dette var ovenfra og ned og direkte pinlig. Hvordan ville reaksjonene ha vært om en annen dame på 28 år som kom for å møte statsministeren ble spurt om hun husket han? Det er jo dette som viser hvor fremmed og fjernt det er for ledende politikere å møte folk som ikke er som dem selv.
At det ikke har blitt rabalder av Aasens uttalelser (jeg minner om rabalderet et par dager før da en Høyre-dame hadde kommet med noen sleivete kommentarer etter Grand Prix) viser bare hvor utrolig marginaliserte funksjonshemmde faktisk er i Norge. Den episoden fremstår som betydningsløs mot utspillet til Aasen.
Nå gjenstår det å se om vi må klage Stortingets nye retningslinjer for besøk inn for Likestillings- og diskriminerings ombudet.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.