Offentlig styring

Hva bør KS mene om vikarbyrådirektivet?

Hva bør KS mene om vikarbyrådirektivet?I KS sitt hovedstyre skal vi neste uke behandle KS sin høringsuttalelse vedrørende vikarbyrådirektivet.

Administrasjonen anbefaler at  KS bør uttale at:

"KS mener det er viktig at de tiltakene som gjennomføres tar utgangspunkt i at det er vikarbyrået som er arbeidstakerens arbeidsgiver, jf. arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd.

KS mener et solidaransvar for innleier som foreslått er et for omfattende tiltak for å sikre etterlevelse av likebehandlingsprinsippet. 

KS mener innleiers opplysningsplikt om arbeids- og ansettelsesbetingelser er vesentlig for å kunne oppfylle kravet om likebehandling.

KS mener den vikarbyråansatte bør gis muligheter for å kunne etterprøve om likebehandlingsprinsippet er oppfylt.

KS mener som omtalt i høringssvaret fra desember 2010 at det ikke bør innføres en innsynsrett for tillitsvalgte i innleiebedriften.

KS mener innleier også bør ha et ansvar for overholdelse av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser."

Hva mener du er rimelig at KS mener? Særlig relatert til rollen: KS er en arbeidsgiverorganisasjon for kommunesektoren. Hører gjerne fra deg, enten ved kommentarer nedenfor eller ved mail direkte til meg.



12/2 Høring - Vikarbyrådirektivet

 
Hovedstyret 13.01.2012

 

Forslag til vedtak

KS mener det er viktig at de tiltakene som gjennomføres tar utgangspunkt i at det er vikarbyrået som er arbeidstakerens arbeidsgiver, jf. arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd.

KS mener et solidaransvar for innleier som foreslått er et for omfattende tiltak for å sikre etterlevelse av likebehandlingsprinsippet. 

KS mener innleiers opplysningsplikt om arbeids- og ansettelsesbetingelser er vesentlig for å kunne oppfylle kravet om likebehandling.

KS mener den vikarbyråansatte bør gis muligheter for å kunne etterprøve om likebehandlingsprinsippet er oppfylt.

KS mener som omtalt i høringssvaret fra desember 2010 at det ikke bør innføres en innsynsrett for tillitsvalgte i innleiebedriften.

KS mener innleier også bør ha et ansvar for overholdelse av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser.
 

Saksframstilling

Arbeidsdepartementet har i brev av 12. desember 2011 sendt på høring forslag til tiltak for å sikre at regler vedrørende inn- og utleie av arbeidskraft etterleves. Høringsfrist er 30. januar 2012. 

Formålet med vikarbyrådirektivet er å sikre likebehandling av innleide arbeidstakere, slik at disse skal få arbeids- og ansettelsesvilkår som om han eller hun var direkte ansatt hos innleier. Direktivet skal også bidra til å anerkjenne vikarbyråene som arbeidsgivere. 

Direktivet ble vedtatt i EU i 2008, og skulle vært implementert i alle EU-land innen 5. desember 2011. (Det var bare seks land som hadde gjennomført direktivet innen fristen.) Direktivet er ikke tatt inn i EØS-avtalen ennå, men er EØS-relevant. 

Høsten 2010 var det en omfattende høringsrunde knyttet til konsekvenser av vikarbyrådirektivet i norsk lovgivning. Nå ønsker departementet å vurdere mer konkret administrative eller rettslige prosedyrer som skal sikre at de plikter som følger av direktivet etterleves. 

I høringssvaret fra desember 2010 fremhevet KS:

Muligheter for innleie av arbeidskraft er et viktig og nødvendig supplement til fast ansettelse når virksomheter har et midlertidig behov for arbeidskraft. KS mener det ikke er klart om dagens likestilling av innleie av arbeidskraft med midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven § 14-12 vil kunne opprettholdes med begrunnelsen – fare for misbruk – ved implementering av vikarbyrådirektivet. Ved avgjørelse av hva som vil være like arbeids- og ansettelsesbetingelser må det tas hensyn til at en stor del av lønnsfastsettelses delvis er skjønnsmessig. Muligheten for å fremforhandle tariffavtaler innen bemanningsbransjen må ikke undergraves. Arbeidstidens plassering kan ikke anses som en del av arbeids- og ansettelsesvilkårene. KS mener det bør innføres en unntaksadgang fra likebehandlingsprinsippet når vikarbyråansatte er fast ansatt og mottar lønn mellom oppdrag.  

Kort om bemanningsbransjens omfang og ansettelsesformer

Næringen utleie av arbeidskraft sysselsetter i underkant av 2 prosent av de sysselsatte i Norge. Omfanget av innleie i offentlig sektor er lite sammenlignet med privat sektor. Flertallet av utleide arbeidstakere er unge, ofte med høy utdanning og liten jobberfaring. Mange var enten studenter eller arbeidsledige før de begynte i bransjen. Bemanningsbransjen bidrar til fleksibilitet i arbeidsmarkedet og mulighet for rask tilgang på arbeidskraft ved sykefravær og arbeidstopper. Før finanskrisen bidro bemanningsbransjen til å hente inn et betydelig antall arbeidstakere fra utlandet. 

I følge Econ Pöyrys rapport "Bemanningsbransjen. Struktur, utvikling og rolle" (Rapport 2009-083) oppgir 43 prosent at de er midlertidig ansatt i vikarbyråene, uten garantilønn. Videre oppgir 21 prosent ikke å være ansatt, 16 prosent er fast ansatt med garantilønn, mens 20 prosent er fast ansatt uten garantilønn. 68 prosent av de spurte opplever det som økonomisk usikkert å arbeide som utleid arbeidstaker. 

Tema i den nye høringen;  solidaransvar , opplysningsplikt og arbeidstidsansvar for innleier

I den nye høringen er det særlig tiltak som skal sikre likebehandlingsprinsippet som foreslås. I henhold til direktivets artikkel 10 skal det gjennomføres «passende tiltak». Likebehandlingsprinsippet innebærer at arbeidstaker som blir leid inn fra et vikarbyrå minst skal ha tilsvarende arbeids- og ansettelsesvilkår som om vedkommende var direkte ansatt i innleievirksomheten. 

Solidaransvar

Det er vikarbyrået som etter gjeldende rett er ansvarlig for å utbetale lønn og eventuelt andre  vederlag til sine arbeidstaker som leies ut. KS mener det er viktig at tiltakene tar utgangspunkt i at det vikarbyrået som er arbeidsgiver.  

Departementet ønsker nå å innføre et solidaransvar for innleievirksomheten for vikarbyråets plikt til å dekke lønn og andre vederlag i henhold til likebehandlingsprinsippet. Departementet mener muligheten til å kunne bli stilt solidarisk ansvarlig vil være en sterk oppfordring for innleievirksomheten til å sikre seg at det vikarbyrået man velger følger reglene. Departementet mener også at solidaransvar for innleier ikke vil være urimelig ut fra at innleievirksomheten faktisk utøver vesentlige arbeidsgiverfunksjoner i den perioden arbeidstaker er innleid, selv om virksomheten ikke er formell arbeidsgiver. Solidaransvaret foreslås utformet som såkalt selvskyldnerkausjon som innebærer at arbeidstaker kan rette krav mot innleier uten først å gå om hoveddebitor (arbeidsgiver). Solidaransvaret er et objektivt ansvar uten hensyn til skyld. 

Under henvisning til at det kan være vanskelig å fastsette korrekt lønnsnivå fordi det delvis kan være basert på skjønn, sier departementet at det kan være grunn til å vurdere om det heller bør kreves at arbeidstaker først må forsøke å få dekket sitt krav hos arbeidsgiver, før et solidaransvar gjøres gjeldende. 

Departementet viser til at det i dag allerede foreligger solidaransvar for innleier etter skattebetalingsloven og arbeidsgivers plikt til å beregne og betale arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven. Departementet viser også til innføring av solidaransvar i lov om allmenn gjøring av tariffavtaler i 2009 som innebærer at arbeidstaker kan rette lønnskravet sitt mot hovedentreprenøren dersom arbeidsgiver (underentreprenøren) ikke betaler i henhold til allmenngjort tariffavtale. Dette solidaransvaret er også et objektivt selvskyldneransvar. Det er ikke innført et solidaransvar for oppdragsgiver (byggherre) etter allmenngjøringsloven. 

Dersom det innføres et solidaransvar som foreslått vil kommuner og fylkeskommuner kunne bli solidarisk ansvarlig for den/de innleides lønns- og vederlagskrav selv om de som innleier gjennom kontrakt og ved oppfyllelse av opplysningsplikten har satt vikarbyrået i stand til å oppfylle likebehandlingsprinsippet. Det er vikarbyrået som er den innleides arbeidsgiver og det er i hovedsak vikarbyrået som har interesse av å drive utleievirksomhet. KS mener det er å trekke ansvaret for langt at innleier også skal stilles solidarisk ansvarlig for lønnsforpliktelsen uten hensyn til skyld og uten at den innleide først har rettet sitt krav mot sin arbeidsgiver – vikarbyrået. Det vises til direktivets artikkel 10 som sier at det skal gjennomføres passende tiltak dersom vikarbyrået eller innleievirksomheten ikke overholder direktivet. Tiltakene skal være effektive, stå i rimelig forhold til overtredelsen og ha en avskrekkende virkning. 

Opplysningsplikt

Opplysningsplikt for innleier

Vikarbyrået vil som arbeidsgiver være ansvarlig for å oppfylle kravet om likebehandling overfor sine ansatte. Vikarbyrået vil vanligvis være helt avhengig av at innleier gir tilstrekkelig informasjon om hvilken lønn og andre vilkår vedkommende ville fått ved direkte ansettelse i virksomheten.

Det foreslås derfor at det skal være en opplysningsplikt for innleier for at utleievirksomheten skal kunne ivareta kravet om likebehandling.

 Opplysningsplikt for vikarbyrået overfor egne ansatte

Brudd på bestemmelsene om innleie følges opp privatrettslig. Når den vikarbyråansatte skal vurdere om likebehandlingsprinsippet er oppfylt vil vedkommende imidlertid ikke uten videre vite hva som ligger til grunn for de lønns- og arbeidsvilkår det er tilbud om, og vil ikke kunne gå direkte på innleievirksomheten og kreve opplysninger om personalpolitiske reguleringer og skjønnsmessige kriterier for lønnsfastsettelse. Departementet ønsker derfor å styrke den vikarbyråansattes stilling for at vedkommende skal kunne vurdere om arbeidsgiver (utleier) faktisk etterlever likebehandlingsprinsippet, ved å gi de ansatte mulighet til å kreve opplysninger fra utleier om tariffavtaler, personalpolitiske retningslinjer og skjønnsmessige vurderinger som ligger til grunn for fastsettelsen. Disse opplysningene vil vikarbyrået ha fått fra innleievirksomheten som grunnlag for å fastsette sine vilkår. 

Opplysningsplikt for vikarbyrået overfor innleier

I høringen høsten 2010 ble det foreslått en innsynsrett for tillitsvalgte i innleievirksomheten i innleid arbeidstakers ansettelsesvilkår. For at en slik innsynsrett skal kunne ha noen effekt, vil man være avhengig av at vikarbyrået opplyser innleievirksomheten om hvilke vilkår som er avtalt med den enkelte arbeidstaker. Dersom det innføres en innsynsrett foreslås det derfor en lovfestet opplysningsplikt for vikarbyråene overfor innleier.

For ordens skyld opplyser administrasjonen at KS i den forrige høringen uttalte følgende om innsynsplikt for tillitsvalgte i innleievirksomheten:

«Under henvisning til artikkel 10 i direktivet ønsker departementet å innføre en form for innsynsrett for å sikre at direktivet overholdes. Innsynsretten er tenkt lagt til innleiers tillitsvalgte, som en generell ordning av det som i dag gjelder etter forskrift om informasjons- og påseplikt § 7 i virkeområdet for en allmenngjøringsforskrift.

KS mener det er statlige myndigheters ansvar å påse at forpliktelsene om likebehandling følges. Det blir ikke riktig å overføre et slikt ansvar til de tillitsvalgte hos innleiebedriften. Selv om innleiebedriften må bidra med informasjon om hva som er "like" ansettelsesvilkår er det ikke naturlig at virksomhetens tillitsvalgte skal pålegges et ansvar i forhold til dette.

Det er vikarbyrået som er ansvarlig for å sikre sine ansatte like betingelser som de som gjelder i innleiebedriften, og dersom det overhodet skal innføres en innsynsrett må det være for vikarbyråets tillitsvalgte.»  

Arbeidstidsansvar for innleier

Det er vikarbyrået som har arbeidsgiverpliktene etter arbeidsmiljøloven § 2-1, herunder ansvar for arbeidstid. I lovens § 2-2 er det uttalt et ansvar for innleievirksomheten for innleide arbeidstakere når det gjelder å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. 

Departementet ønsker nå å tydeliggjøre at et slikt ansvar for innleievirksomheten også gjelder arbeidstidsreglene i lovens kapittel 10, slik at man unngår uklarheter om hvem som faktisk er ansvarlig for de innleides arbeidstid. Departementet viser også til at Arbeidstilsynet gjennom tilsyn særlig har avdekket brudd på arbeidstidsreglene ved tilsyn med innleie av arbeidskraft. 

Administrasjonen vil peke på at det i forhold til et slikt ansvar som viser til arbeidsmiljøloven kapittel 10 særlig dreier seg om arbeidstidens lengde, krav om pauser, hviletid og overtid. I den forrige høringen tok departementet opp likebehandling av arbeidstidens plassering slik at de innleide ikke bare skulle få de «minst gunstige vaktene». KS mente det ikke var nødvendig for å oppfylle direktivets krav som kun snakker om arbeidstidens lengde.
 
Spørsmål som ønskes avklart med departementet

I høringssvaret ønsker administrasjonen å be om at departementet avklarer forholdet mellom kravene til likebehandlingsprinsippet i vikarbyrådirektivet og kravene i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Dette er ikke omtalt i departementets høringsnotat. 

Administrasjonen ønsker også å be om avklaringer av departementets forslag om å likestille en innleid arbeidstaker med en midlertidig ansatt ved beregning av ansettelsestid etter «fireårsregelen» etter arbeidsmiljølovens §§ 14-9 og 14-12. 
 

Sigrun Vågeng

Per Kristian Sundnes

Følg Ivar Johansen på Twitter
Få tilsendt temamessige nyhetsbrev