Offentlig styring

Demokratiet og Sverigedemokratene

Demokratiet og Sverigedemokratene

Hvis elitene manipulerer bort innflytelsen til 15-20 % av folket – hva slags demokrati har vi da?

"Sosialdemokratene og Miljøpartiet på den ene siden, og de borgerlige på den andre, inngikk for kort tid siden en avtale som hadde som fremste formål å holde Sverigedemokratene utafor all makt og innflytelse i svensk politikk. Fra Norge kjenner vi igjen håndteringen av FrP, som i mange år var et dilemma både for norsk venstre- og høyreside. Skulle man overse og isolere dem, eller ta dem på alvor og bekjempe dem, og dermed ta dem «inn i varmen» som et normalt politisk parti.

Å nekte 800.000 velgere politisk innflytelse kan bli en bumerang: Hva gjør man hvis partiet får, si 20 %? Oppslutning fra opp mot 1,5 million svenske velgere? Som støtter kravet om forandringer i innvandrings- og EU-politikken f.eks.?

Dette handler til sjuende og sist om synet på demokratiet. Folkestyret. Ideen om at det er folket som styrer, via stemmeseddelen. Tukler man med den ideen, kan man nøre opp under mye dårligere alternativer. Hvis elitene manipulerer bort innflytelsen til 15-20 % av folket – hva slags demokrati har vi da?" spør Heming Olaussen blant annet som gjesteblogger.

 

Demokratiet og Sverigedemokratene

Av Heming Olaussen

Sosialdemokratene og Miljøpartiet på den ene siden, og de borgerlige på den andre, inngikk for kort tid siden en avtale som hadde som fremste formål å holde Sverigedemokratene utafor all makt og innflytelse i svensk politikk. Jeg tar for gitt at leseren kjenner til hva avtalen gikk ut på. Det er selve håndteringen av Sverigedemokratene som er mitt anliggende i denne artikkelen.

Fra Norge kjenner vi igjen håndteringen av FrP, som i mange år var et dilemma både for norsk venstre- og høyreside. Skulle man overse og isolere dem, eller ta dem på alvor og bekjempe dem, og dermed ta dem «inn i varmen» som et normalt politisk parti.

Den samme debatten har blusset opp etter at SD fikk 13 % ved valget i Sverige i høst, får 16 % på enkelte målinger, og har et potensiale på 25 % i følge meningsmålingsinstituttene. Heller ikke dette ulikt vårt hjemlige FrP.

For ordens skyld: Det finnes noen forskjeller på FrP og SD. Det skyldes primært at FrP har en lenger politisk historie, fra 1975, og at FrP har kommet helt til regjering. SD er et relativt nytt parti, i hvert fall i Riksdags-sammenheng. SD er også noe mer radikalt enn FrP, og har innslag av folk med en mer åpen høyreekstrem fortid, men programmatisk er det ikke veldig stor forskjell. I hvert fall synes jeg det er relevant å reflektere prinsipielt rundt håndteringa av begge partier under ett. Skjellsord har i denne sammenheng liten verdi, sjøl om det mentalhygienisk kan synes befriende å skjelle ut SD både for å være «nazistisk» og «rasistisk».

Da FrP fikk 16 % ved valget i 2013, og dannet regjering med Høyre, var dette sluttsteinen på en lang prosess. Det var allment kjent før valget at dette kunne bli resultatet. Usikkerheten var knytta til spørsmålet om mindretalls- eller flertallregjering, og om Venstre og/eller KrF ville gå inn i regjering med H/FrP. Resultatet er kjent. Det var få, om noen, som stilte spørsmål ved legitimiteten ved den regjeringsdannelsen som skjedde. Alle syntes å oppfatte at dette var i tråd med våre parlamentariske spilleregler: Valgvinnerne får regjeringsmakt. Ingen (som jeg har registrert) tok til orde for noen boikott av FrP, enn si noen tverrpolitisk avtale om å holde FrP utafor regjering. Alt gikk «etter boka». Å kaste FrP ut av regjering må skje etter kjente prinsipper og regler: Regjeringas eget sammenbrudd, mistillit eller ved neste valg i 2017.

At vi på venstresida misliker FrPs politikk mer eller mindre intenst har liten relevans. Politikken må bekjempes politisk, dvs. med argumentasjon, kritikk og motstand. Slik søker vi å svekke FrPs oppslutning i folket.

Når det gjelder SD er det isolasjonspolitikken som har vært linja. Den ble drevet til sitt ytterste da statsminister Stefan Løfven dro i land en avtale med de borgerlige som skal forhindre SD politisk innflytelse, og også annullerte et varslet nyvalg i Sverige. Avtalen kan betegnes som et «kupp», da den innførte helt nye elementer i svensk politikk i forhold til budsjettbehandlinga i Riksdagen, samtidig som den altså terminerte et valg. SD kan vel med en viss rett si at partiet nå er den eneste reelle opposisjonen i Sverige, sjøl om Vensterpartiet ikke var med på avtalen. VP er til gjengjeld et støtteparti for Løfvens regjering.

Det som bekymrer meg ved dette spillet, er forholdet til SDs velgere. Det er 800.000 av dem. De aller fleste er hverken rasister, høyrenasjonalister eller nazister. Det er vanlige folk, mange arbeidsfolk, som føler en sterk bekymring for utviklinga av det svenske samfunnet. Det gjelder på områder som:

- Innvandrings- og integreringspolitikken

- Forholdet til EU

- Utviklinga av velferdsstaten

- Arbeidsløsheten

Satt på spissen: Mange er bekymra over en politikk som gjør at over 20 % av svenske ungdommer er arbeidsløse, boligprisene skyter i været, velferdsordningene svekkes, fagbevegelsens innflytelse er redusert, EU bestemmer mer og mer og integreringspolitikken til dels har ført til mer segregering.

Når man da opplever at det legges lokk på flere av disse problemene (I hvert fall innvandrings og integreringspolitikken og forholdet til EU), og at «politikerne» opptrer som en slags egen klasse med egne interesser – samtidig som det kommer et «nytt» parti og setter ord på problemene – så skjer det som kanskje måtte skje: En massiv velgerforflytning over til SD. Slik vi har sett i land etter land i Europa ellers pga. mange av de samme problemene: Frankrike, Nederland, Danmark, Finland etc. Det oppstår et motsetningsforhold mellom «elitene» og folket, der media, næringslivstoppene og politikerne går i spann med budskapet; «There is no alternative». Dere kan bytte ut regjering, men politikken består stort sett uendra. SD rokker ved alt dette. Dessverre. Venstresida synes alt for opptatt av (begrensa) regjeringsmakt, ikke av å formulere folks bekymring, framføre systemkritikk og formulere gode venstresidesvar. Sjøl om f.eks. VP fremdeles er EU-motstandere, tones dette ned for å framstå spiselige for Sossarna – ikke ulikt situasjonen i Norge mht EØS. Kritikk av innvandringspolitikken blir til kritikk av innvandrerne osv.

Jeg mener denne politikken er feilslått. På lengre sikt er den farlig. Hvis ytre høyre får fortsette å spre sin propaganda mens alle andre bare er opptatt av makt, vil vi kunne se en radikalisering av svært mange mennesker – mot høyre. I Norge har vi sett at normalisering og ansvarliggjøring av FrP har demmet opp for en slik radikalisering: De høyreradikale er isolert i små ghettoer og liksom-partier som Demokratene. FrP er et parti som anerkjenner fullt ut de demokratiske og parlamentariske spillereglene: F.eks. at SV fikk regjeringsmakt med kun 8 % av stemmene i 2005 (6 % i 2009). Sjøl om det finnes elementer i FrPs politikk som er uspiselige for mange av oss på venstresida, handler dette om åpen politisk kamp, ikke om manipulasjon og endring av spilleregler for å hindre at en stor del av folket får et rimelig resultat av sine stemmer.

Å nekte 800.000 velgere politisk innflytelse kan bli en bumerang: Hva gjør man hvis partiet får, si 20 %? Oppslutning fra opp mot 1,5 million svenske velgere? Som støtter kravet om forandringer i innvandrings- og EU-politikken f.eks.?

Dette handler til sjuende og sist om synet på demokratiet. Folkestyret. Ideen om at det er folket som styrer, via stemmeseddelen. Tukler man med den ideen, kan man nøre opp under mye dårligere alternativer. Hvis elitene manipulerer bort innflytelsen til 15-20 % av folket – hva slags demokrati har vi da?

Det er et høyaktuelt spørsmål. Ikke bare i Sverige, men i hele Europa. Og prinsipielt sett også i Norge, sjøl om vi her til lands har håndtert det godt. Etter hvert.


Kommentarer   

0 #21 Hans-Johan Karlsen 08-01-2015 09:20
Eller overvåkning av mennesker som var litt til venstre for AP.
0 #22 Øyvind Hansen 08-01-2015 09:22
Kråkerøytalen 25.feg. 1948. Et lite utdrag: "Vi skal prøve å overbevise de mange som under krigen i god tro gikk med dem, fordi de trodde kommunistpartie t var nasjonalt og demokratisk. I dag har ingen lenger rett til å være i god tro. De som står i spissen for kommunistpartie t i Norge, er Komintern- og Kominform-kommu nister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene – selv om det for mange blir en uhyggelig oppdagelse. De eneste som kan gi bevis for at denne strenge dom er uriktig, er de norske kommunistene selv. De kan gjøre det ved klart å ta avstand fra den framgangsmåten deres tsjekkiske partifeller har nyttet, og ved åpent å bryte med de internasjonale kommunistorgani sasjoner. Men det gjør Peder Furubotns parti aldri (E. Gerherdsen)
0 #23 Arne Mørk Midtbø 08-01-2015 09:23
Poenget mitt er at demokrati og ytringsfrihet er skjøre verdier som er under konstant press. Alle som presser disse verdiene har hver sine aktverdig grunner for det. Derfor er det å stå opp for disse verdiene en underdog-tilvær else fordi man lett kan bli stemplet som forsvarer av ekstreme synspunkter når man forsvarer de demokratiske verdiene. Når jeg ser inn i krystallkulen, ser jeg at den ytringsfriheten vi kjenner i dag og det demokratiet vi er vant med vil fremstå som en historisk parentes.
0 #24 Jan Atle Ramsli 08-01-2015 11:40
Vi trenger etiske sikkerhetsventi ler for å holde de verste sosiopatene unna politikk. Dette burde gjøres i Norge også. Hatpolitikk fører aldri noe godt med seg.
0 #25 Heming Olaussen 08-01-2015 13:34
Til Mar Ia og andre: Jeg skriver utelukkende for egen regning. Organisasjonen Nei til EU hefter ikke for mine meninger. For øvrig mener jeg altså at partier som SD må møtes i åpent lende: Med argumenter og politisk motstand, ikke med manipulering eller tvilsomme tiltak. Jeg er ikke opptatt av SD som sådan, men av deres 800.000 velgere,. som må vinnes over til "normale partier". Det oppår man neppe med stigmatisering og hets.

Legg til kommentar