Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Offentlig styring

Publisert tirsdag 05. mai 2015 03:55

Hjelpepleier Stig Berntsens mareritt er ikke over.

"Overgrepsmarerittet over," skrev media da politiet henla anmeldelsen og Oslo kommune inngikk avtale med ham at han skulle få jobben tilbake. Hjelpepleier Stig Berntsen var siktet for overgrep mot demente pasienter. Men marerittet var slett ikke over. I et åpent brev til Sykehjemsetaten skriver han blant annet:

"Det er nå snart tre og et halvt år siden Sykehjemsetaten fremmet uriktige voldtektsanklager mot meg, og et år og 5 månder siden vi underskrev forliksavtalen.  Jeg visste at det ikke ville bli enkelt å komme tilbake i jobb, men jeg hadde i det minste forventa at Sykehjemsetaten, etter alle avsløringene om deres skandaløse framgangsmåte, ville følge opp sine forpliktelser i den inngåtte forliksavtalen. Jeg tok feil. (...)

Perioden fram til 1. juni i år skulle i henhold til forliket være en særskilt tilretteleggingsperiode hvor jeg skulle få konsentrere meg om gradvis innfasing i ordinært arbeid. I stedet har jeg måttet bruke krefter på en etat som aktivt har motarbeidet mine forsøk på å komme tilbake i jobben min.

Resultatet av dette er at jeg i dag går på arbeidsavklaringspenger på tredje året, og med en usikker yrkesframtid. Psykiateren som følger meg opp, skriver i sin siste funksjonsvurdering at arbeidsgiver ikke har imøtekommet mine tilretteleggingsbehov, men i stedet på ulike vis har gjentatt de uriktige anklagene. Han konkluderer med at det på dette grunnlag ikke er forsvarlig for meg å gå tilbake til arbeid i Sykehjemsetaten. Liknende kritikk har blitt fremmet av min saksbehandler hos NAV, samt arbeidslivskonsulenten ved Rehabiliteringssenteret AIR. (...)

Jeg er av den bestemte oppfatning at Sykehjemsetaten nå straffer meg for at jeg bidro til å varsle om mange av de kritikkverdige forholdene i Lindebergsaken. For meg personlig er dette naturlig nok ødeleggende. Jeg har fått min framforhandlede tilretteleggingsperiode ødelagt av Sykehjemsetaten og jeg aner ikke hva som skjer når nevnte periode i henhold til forliket utgår 1.juni."

Det handler om rettsikkerhet. Det handler om oppriktig å erkjenne feilgrep. Det handler om å rette opp egne feil. Skal dette være Oslo kommunes arbeidsgiverpolitikk?

Les hele hans åpne brev nedenfor.

Åpent brev til Sykehjemsetaten ad. Lindebergsaken     

Kopi til:

Helse og sosialkomiteen

Byrådlederens kontor

Byråd for finans

Kommunerevisjonen

Brudd på forlik, lov og avtaleverk

Det er nå snart tre og et halvt år siden Sykehjemsetaten fremmet uriktige voldtektsanklager mot meg, og et år og 5 månder siden vi underskrev forliksavtalen.

Jeg visste at det ikke ville bli enkelt å komme tilbake i jobb, men jeg hadde i det minste forventa at Sykehjemsetaten, etter alle avsløringene om deres skandaløse framgangsmåte, ville følge opp sine forpliktelser i den inngåtte forliksavtalen. Jeg tok feil.

Lokalt på Lindeberg Omsorgssenter har jeg blitt tatt godt imot, og min avdelingsleder har gjort hva hun har kunnet for å tilrettelegge for meg. Dette har imidlertid blitt overskygget av at Sykehjemsetatens administrasjon ikke har fulgt opp sine forpliktelser i forliket, men tvert imot har fortsatt med å utsette meg for samme type personalbehandling som medførte massiv kritikk fra blant andre Oslo bystyre, kommunerevisjonen, fagbevegelse og media. I Sykehjemsetatens administrasjon fortsetter man likevel ufortørnet videre som om ingenting har hendt.

I punkt 2 i forliket jeg inngikk med Oslo kommune ved Sykehjemsetaten heter det:

"Begge parter vil arbeide for å normalisere arbeidsforholdet og bidra til et positivt samarbeid i etaten for å sikre et godt arbeidsmiljø og gode sykehjemstjenester for brukerne". 

Her følger noen få eksempler på hvordan Oslo kommune og Sykehjemsetaten  bryter med dette:

Allerede to dager etter at forliket ble inngått intervjuet TV2 eldrebyråd Aud Kvalbein:

På spørsmål om hvorfor arbeidsgiver ikke har ønsket at jeg fikk tilbake jobben svarte hun:

"Pasienter, pårørende og de ansatte ved Lindeberg omsorgssenter. Det er fortsatt gjenlevende pasienter". Og videre i intervjuet:

– Betyr det at Oslo kommune fortsatt fester lit til anklagene mot Berntsen?

– Dette er en stor og omfattende sak, med mange berørte parter. Det er politiet som driver med etterforskning av denne type anklager. Vi forholder oss til politiets konklusjoner." Allerede her ble det altså sådd et frø egnet til å holde liv i de falske anklagene.

I januar 2014 tilskrev jeg Sykehjemsetaten. Jeg henviste til de store mengdene med sensitive personopplysninger, deriblant politidokumenter, som Sykehjemsetaten var i besittelse av. Jeg argumenterte med at dette langt overstiger hva som arbeidsgiver normalt er i besittelse av når det gjelder en arbeidstaker og forklarte at dette var en belastning for meg. Jeg ba om en vurdering av handlingsrommet en hadde for å kassere disse. Sykehjemsetaten avviste å gå inn i saken.

I februar 2014 dro områdedirektør Sølvi Karlstad til Lindeberg Omsorgssenter for å fortelle om forliket mellom Sykehjemsetaten og undertegnede. Her ble mine kolleger orientert om hvilken avdeling på Lindeberg Omsorgssenter jeg skulle jobbe på ved oppstart. Jeg fikk denne informasjonen ikke fra Sykehjemsetaten, men fra kolleger på Lindeberg og var således den siste som fikk vite hvor jeg skulle jobbe.

Tidlig på våren 2014 kontaktet jeg Sykehjemsetaten og ønsket dialog om forståelsen av forliket siden det på flere punkter er åpent for tolkning og at det er er viktig for meg med forutsigbarhet. Sykehjemsetaten har ikke villet bidra til dette.

Dette har medført flere krevende runder hvor Sykehjemsetaten,i strid med forliket, bl.a har foretatt trekk i lønn når jeg i perioder har jobbet mindre etter anbefaling fra mine behandlere og etter avtale med min nærmeste leder (I punkt 3 i avtalen heter det: «Det skal i den forbindelse tas tilstrekkelig hensyn til SBs behov og funksjonsnivå til enhver tid. Oppfølgingsplan med intendert progresjon settes opp i samarbeid med SBs medisinske behandlere og etatens bedriftshelsetjeneste").

Før jul 2014 ble politi og overgrepsmottak varslet etter at en pasient på posten jeg da jobbet på fortalte at hun hadde blitt utsatt for overgrep. Det ble avholdt informasjonsmøte på samtlige avdelinger og det ble gitt informasjon om hvor undertegnede var på aktuelt tidspunkt. På den måten blir det gitt inntrykk av at det er relevant for hvor u.t befinner seg ved mistanke om at det har skjedd noe irregulært på sykehjemmet.

I januar 2015 var det en sosial samling for samtlige ansatte. Samlingen ble kalt begeistringensdag. Ordfører Fabian Stang var invitert til å tale og holdt et lengre innlegg om den angivelige overgrepssaken og avsluttet med å si at han ikke tok stilling til hvorvidt det hadde forekommet overgrep. Jeg var ikke blitt forberedt på dette, og var alt annet enn begeistret. Det som skulle være en hyggelig dag med gode kolleger ble til en traumatisk opplevelse.

2. mars 2015 publiserte Sykehjemsetaten i offentlig postjournal et brev fra u.t ad. forliket under overskriften: "bekymringsmelding: mulige seksuelle overgrep" og med mitt navn. Sjøl om jeg tok umiddelbar kontakt og ba om at dette ble fjernet tok det to dager før det ble rettet opp i. Dette medførte at flere journalister kontaktet meg og lurte på om jeg var utsatt for nye overgrepsanklager. Jeg tilskrev Sykehjemsetaten og krevde at mitt brev måtte være offentlig for at den som ville kunne se at det ikke dreide seg om nye overgrepsanklager. Direkte sitat fra forliket var blant det som ble sladdet til tross for at det i forliket heter at: "Partene er enige om at avtalen og dens innhold kan offentliggjøres". I den forbindelse skrev spesialkonsulent Vigdis Skovdahl i epost 27. mars 2015: "Etter offl § 24 gjelder unntak for dokumenter om lovbrudd hele dokumentet og ikke bare enkeltopplysninger". Jeg tilskrev Sykehjemsetaten umiddelbart og ba om en redegjørelse for hvilket lovbrudd de henviste til. Jeg forklarte at jeg oppfatta at man med dette opprettholdt overgrepsbeskyldningene og at jeg fant det hele veldig ubehagelig. Til tross for gjentatte purringer har Sykehjemsetaten unnlatt å gi meg noen forklaring.

Sykehjemsetaten har i strid med Ferieloven fratatt meg feriedager jeg hadde til gode. Jeg skulle opprinnelig på ferie i uka etter at jeg ble siktet for voldtekt. Jeg var på dette tidspunktet sykmeldt, og fikk beskjed av politiet at jeg måtte være tilgjengelig for avhør. Ferieturen ble derfor avbestilt og jeg hadde mer enn nok med å sette meg inn i de voldtektsanklagene arbeidsgiver uten forbehold krevde meg tiltalt og straffa for. Jeg kan forsikre Sykehjemsetaten om at jeg var i alt annet enn feriemodus.

Sykehjemsetaten har avvist kravet om feriedager til gode med begrunnelse i følgende formulering i punkt 7 i forliket: "Tvisten mellom partene er med dette endelig avgjort. Partene har ingen ytterligere krav mot hverandre knyttet til tvistetemaene for søksmålet eller andre forhold knyttet til anmeldelsen av S.B 15.11.2011." Feriedager var imidlertid aldri en del av verken politianmeldelsen eller tvistetemaene knyttet til søksmålet. Når jeg nå henvender meg til Sykehjemsetaten angående dette henviser de til at jeg 14.november 2011 ga en fullmakt til Fagforbundet om at alle henvendelser om overgrepsanklagene skulle rettes til min tillitsvalgte.

Når Fagforbundet krevde forhandlingsmøte, brøt Sykehjemsetaten Hovedavtalen ved å stille med en konsulent uten fullmakt til å forhandle. I referatet kalles møtet likefullt "forhandlingsmøte" og det framkommer ikke at Sykehjemsetatens representant ikke hadde fullmakt til å forhandle. Arbeidsgiver har med andre ord skrevet et referat som ikke er sannferdig.

Når Sykehjemsetaten hevder å ikke forstå hvorfor jeg ikke kunne dra på ferie tre dager etter at de utstyrte meg med en voldtektssiktelse, vitner det om en total mangel på annerkjennelse av de belastningene overgrepsbeskyldningene påførte meg. Det åpner også for spekulasjoner om at Sykehjemsetaten mener at jeg sjøl kan lastes for overgrepsbeskyldningene.

Perioden fram til 1. juni i år skulle i henhold til forliket være en særskilt tilretteleggingsperiode hvor jeg skulle få konsentrere meg om gradvis innfasing i ordinært arbeid. I stedet har jeg måttet bruke krefter på en etat som aktivt har motarbeidet mine forsøk på å komme tilbake i jobben min.

Resultatet av dette er at jeg i dag går på arbeidsavklaringspenger på tredje året, og med en usikker yrkesframtid. Psykiateren som følger meg opp, skriver i sin siste funksjonsvurdering at arbeidsgiver ikke har imøtekommet mine tilretteleggingsbehov, men i stedet på ulike vis har gjentatt de uriktige anklagene. Han konkluderer med at det på dette grunnlag ikke er forsvarlig for meg å gå tilbake til arbeid i Sykehjemsetaten. Liknende kritikk har blitt fremmet av min saksbehandler hos NAV, samt arbeidslivskonsulenten ved Rehabiliteringssenteret AIR.

Jeg har til tross for utallige henvendelser til Sykehjemsetaten ikke lykkes med å komme i dialog med Sykehjemsetaten om disse for meg så viktige forholdene. Jeg velger derfor å formulere dette som et åpent brev sånn at politisk myndighet blir varslet om at de forholdene som forårsaket så sterk kritikk fra både kommunerevisjonen og bystyreflertallet, ikke har blitt ryddet opp i sånn bystyreflertallet forutsatte.

Jeg er av den bestemte oppfatning at Sykehjemsetaten nå straffer meg for at jeg bidro til å varsle om mange av de kritikkverdige forholdene i Lindebergsaken.For meg personlig er dette naturlig nok ødeleggende. Jeg har fått min framforhandlede tilretteleggingsperiode ødelagt av Sykehjemsetaten og jeg aner ikke hva som skjer når nevnte periode i henhold til forliket utgår 1.juni.

Viktigere er det hva dette forteller om den risikoen ansatte i Sykehjemsetaten utsetter seg for hvis de varsler om kritikkverdige forhold.

Så lenge Sykehjemsetatens administrasjon får fortsette å ture fram på denne måten er det et betimelig spørsmål om dette er en trygg arbeidsplass for byens helsearbeidere.

Oslo 3.mai 2015

Stig Berntsen