Offentlig styring

Erling Dokk Holm: Lokale helter, kommunale dyder

Erling Dokk Holm: Lokale helter, kommunale dyder

"Personstemmer kan avgjøre kommunevalg, og bør også gjøre det. Kommunevalg er i stor grad et spørsmål om å velge rette personer, mer enn partier.

Kommunene bestemmer ikke over all verden, ikke om Staten skal selge Flytoget, ikke om det skal borres etter olje i Lofoten, eller om Norge skal ta i mot flere eller færre flyktninger. Kommunene rår over grunnskolen, over barnehagene, over eldreomsorgen, over biblioteker og ikke minst over arealpolitikken. Det er der slagene står, og der er de rikspolitiske skillelinjene ofte fullstendig meningsløse. Når Oslopressen sjokkeres over at Frp og Ap kan samarbeide (som i Sandnes), så er ikke det uttrykk for annet enn at man ikke har forstått at lokalpolitikken er lokal.

Norge er velsignet med en valglov som åpner også for at vi som velgere også kan stemme på personer som ikke er på listen til det partiet man stemmer på. Dette er en unik demokratisk dampventil."

Dette skriver Erling Dokk Holm, 1. amanuensis og dekan ved Markedshøyskolen, og aktiv samfunnsdebattant. Jeg ble fascinert av det han skriver, ikke bare på grunn av det han skriver om meg, og legger derfor ut hans artikkel.

 

Lokale helter, kommunale dyder

Av Erling Dokk Holm

Hørt om Einar Busterud. Ikke det? Vel, han er i dag kommunikasjon- og strategidirektør i Norsk Tipping, men viktigere er at det han fra 1999 til 2011 var ordfører i Hamar kommune. Busterud representert By- og bygdelista. By- og bygdelista hevet seg over snever partipolitikk, og hadde økonomisk edruelighet og pragmatisme som sine fyrlykter. Einar Busterud arbeidet strategisk og hevet Hamars posisjon i det regionale spillet på Østlandet, dessuten styrket han sentrum gjennom å utviklet offentlig sektors rolle som tilrettelegger og inviterende samspiller til privat kapital. Etter fire år uten Busterud er det duket for comeback. Han vil bli ordfører igjen. Han synes Hamar mangler ”en tydelig stemme” og som han påpeker driver nå kommunen med underskudd. By- og bygdelista lå nede i grøfta etter at Busterud ga seg, men når han igjen sikter på ordførerjobben, ja da er By- og bygdelista med ett å regne med igjen. Ganske enkelt fordi folk i Hamar stemmer på personen Einar Busterud. Det er han de stemmer på. Ikke By- og bygdelista.

Dette er lokalpolitikk på sitt beste. Kommunene bestemmer ikke over all verden, ikke om Staten skal selge Flytoget, ikke om det skal borres etter olje i Lofoten, eller om Norge skal ta i mot flere eller færre flyktninger. Kommunene rår over grunnskolen, over barnehagene, over eldreomsorgen, over biblioteker og ikke minst over arealpolitikken. Det er der slagene står, og der er de rikspolitiske skillelinjene ofte fullstendig meningsløse. Når Oslopressen sjokkeres over at Frp og Ap kan samarbeide (som i Sandnes), så er ikke det uttrykk for annet enn at man ikke har forstått at lokalpolitikken er lokal.

Norge er velsignet med en valglov som åpner også for at vi som velgere også kan stemme på personer som ikke er på listen til det partiet man stemmer på. Dette er en unik demokratisk dampventil.

Ved kommunevalg kan vi nemlig påvirke hvilke person som blir innvalgt. Partiene lager sine lister og setter nummer foran dem. Vi kan sette et kryss utenfor den av kandidatene vi liker best, men vi kan også plukke kandidater fra andre partier. Høyre gjorde et brakvalg ved sist kommunevalg, og speilet i Oslo var Fabian Stangs popularitet en vesentlig årsak. Den lot seg avlese gjennom at han fikk 81.201 personlige stemmer, og også mange – 9778 – fra velgere som stemte på andre partier. Det er det som kalles «slengere», og slengere har en stor effekt i lokale valgkamper. I Oslo fikk kjente politikere som Odd Einar Dørum og Carl I. Hagen mange slengere, men også lokalpolitikere som ikke er kjent rikspolitisk fikk uttelling.

SVs Ivar Johansen var nominert på 6. plass i sitt eget parti. Imidlertid er Ivar Johansen en usedvanlig politiker. Han har sittet i Oslo Bystyre siden 1987. Hans innsats – uansett i hvilken komite han har sittet – er imponerende, og også politiske motstandere priser hans kapasitet og innsikt. Det gjorde utslaget. For selv om SV gjorde et dårlig valg og bare kom inn med fire representanter viste valgopptellingen at Ivar Johansen hadde fått 1528 personstemmer og dermed var sikret en plass i Bystyret, på bekostning av en annen SV-politiker. I år er Johansen nominert på 8. plass på partiets liste og sannsynligvis vil han også i år bli valgt inn. Han bruker sosiale medier svært aktivt, og får frem sin politikk på en mye bedre måte enn alle andre politikere i Oslo. Han er en liten mediekanal i seg selv og slik får han ikke bare oppmerksomheten om sin egen politikk, men også om Oslopolitikken generelt. SV har ikke vett til å nominere ham høyt – de kvoterer politisk korrekt som alle ande partier – men sannsynligvis har velgerne det.

Drar vi til Bergen avtegner det seg et interessant valg. Der går det mot katastrofe for Høyre. Byens desidert mest populære politiker ble etter forrige Stortingsvalg utnevnt til næringsminister. Monica Mæland fikk i 2011 ikke bare 9501 personstemmer fra Høyres velgere, men også 684 slengere fra velgere som stemte på andre partier. Torstein Dahle, som representerte Rødt fikk 3954 personstemmer, og det oppsiktsvekkende her var at 1442 kryss kom fra egne velgere, mens hele 2512 personstemmer kom fra velgere som stemte på andre partier.

Men hvem vet hva som nå skjer? Ordfører Trude Drevland fra Høyre har tatt en pause fra politikken etter en skandaletung sommer, der hun blant annet har havnet under etterforskning for korrupsjon. Imidlertid er Drevland en karismatisk politiker, med en formeringsevne og stil, som få om noen andre. Kanskje gir velgerne henne oppreisning. I Bergen er det en viss tradisjon for å se i nåde med sine egne. Ikke minst hvis de blir hengt ut i riksmediene.

Enten det er Busterud; Drevland, Johansen eller Stang. Velgerne føler at de kjenner dem, at de representer mer enn et ekko av en rikspolitisk farge og at de er verdt en stemme. Det er slike politikere som holder oppe lokaldemokratiet, og som gir legitimitet til et kommunevalg. Da er det godt å vite at vi kan stemme på dem, selv om vi ikke nødvendigvis stemmer på partiet de representer.


Legg til kommentar