Offentlig styring

Jakten på bunnlinja

Jakten på bunnlinja

 Jakten på bunnlinja og målemanien opererer side om side.

"– Alle har godt av å jobbe mot en bunnlinje. Anne Kari Bratten, leder for arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, er på frokostmøte hos tenketanken Civita. Tema er styringen av offentlig sektor.

Å jobbe mot bunnlinjer er ikke noe nytt. I forretningslivet er nettopp dette et viktig virkemiddel for å oppnå formålet: å tjene penger. Lønnsomhet. Det er ikke privat sektor Bratten snakker om, men offentlig sektor. Om at helsesøstre, brannmenn og lærere skal jobbe mot bunnlinjer. Da skal effektiviteten gå opp, tidssløsingen ned og innovasjonskraften utløses. Men hva er egentlig bunnlinja i offentlig sektor?

Vi driver ikke med barnehager i offentlig regi fordi vi, eller noen andre, skal tjene penger på det, men fordi at behov og samfunnsoppdrag skal løses på en best mulig måte, i tråd med de målene vi i fellesskap har satt for samfunnsutviklingen. Denne manglende forståelsen for at det er og skal være forskjell på forretning, der lønnsomhet er formålet, og forvaltning, med behov og samfunnsmål som formål, skaper en lang rekke problemer. En av dem er kontrollhysteri og målemani. Men Brattens løsning for offentlig sektor er intensivere jakta på bunnlinja.

Mål og kriterier for økonomisk suksess, gjør at formålet og samfunnsoppdraget til offentlig sektor naturlig nok havner i bakleksa. Elever ved skolepulter, pasienter i senger, innsatte i fengsler blir omskrevet til grafer, tall og økonomiske resultat. Standardisering og effektivisering er verktøy for å imitere lønnsomhetsmål i forretningslivet ved å måle seg fra komplekse samfunnsoppdrag og individuelle behov til ei bunnlinje i offentlig sektor, " skriver Svenn Arne Lie blant annet.

 

 Jakten på bunnlinja

 Av

Svenn Arne Lie

 – Alle har godt av å jobbe mot en bunnlinje. Anne Kari Bratten, leder for arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, er på frokostmøte hos tenketanken Civita. Tema er styringen av offentlig sektor.

Å jobbe mot bunnlinjer er ikke noe nytt. I forretningslivet er nettopp dette et viktig virkemiddel for å oppnå formålet: å tjene penger. Lønnsomhet. Det er ikke privat sektor Bratten snakker om, men offentlig sektor. Om at helsesøstre, brannmenn og lærere skal jobbe mot bunnlinjer. Da skal effektiviteten gå opp, tidssløsingen ned og innovasjonskraften utløses. Men hva er egentlig bunnlinja i offentlig sektor? 

Vi tar ett steg tilbake: Begrunnelsen for å løse samfunnsoppgaver i offentlig regi, er at de har politiske formål. Dette er formål som lønnsomhetsformålet til forretningsdrift ikke kan realisere på en god måte. Eksistensen til offentlig sektor bygger på en erkjennelse av det er forskjell på forretning og forvaltning. Når vi i fellesskap betaler for, bestemmer over og bruker ytelser, tjenester og utfører samfunnsoppgaver, er ikke formålet at det skal være lønnsomt.

Vi driver ikke med barnehager i offentlig regi fordi vi, eller noen andre, skal tjene penger på det, men fordi at behov og samfunnsoppdrag skal løses på en best mulig måte, i tråd med de målene vi i fellesskap har satt for samfunnsutviklingen. 

Denne manglende forståelsen for at det er og skal være forskjell på forretning, der lønnsomhet er formålet, og forvaltning, med behov og samfunnsmål som formål, skaper en lang rekke problemer. En av dem er kontrollhysteri og målemani. Men Brattens løsning for offentlig sektor er intensivere jakta på bunnlinja.

Mål og kriterier for økonomisk suksess, gjør at formålet og samfunnsoppdraget til offentlig sektor naturlig nok havner i bakleksa. Elever ved skolepulter, pasienter i senger, innsatte i fengsler blir omskrevet til grafer, tall og økonomiske resultat. Standardisering og effektivisering er verktøy for å imitere lønnsomhetsmål i forretningslivet ved å måle seg fra komplekse samfunnsoppdrag og individuelle behov til ei bunnlinje i offentlig sektor. 

Konkurranse blir en viktig disiplineringsfaktor. Resultatlønnssystemer knyttet til de detaljerte, kvantitative målene blir viktigste verdi. De overordnede nivåene bestiller resultatmål fra de lavere nivåene uten å ha, eller behøve å ha, innsikt i de prosessene som skal levere resultatet. 

Mål og insentiver gjør at mennesker i organisasjonen anspores til å prioritere akkurat så kortsiktig og snevert som det regnearkene legger opp til. Skolene fokuserer på prestasjonsorientert drilling i målbare basisferdigheter. Sjukehusene måles og finansieres med lave antall liggedøgn. Universitet skal ha høy gjennomføringsprosent. 

Samtidig som det jaktes på bunnlinja, snakkes det pent om helhet. Og om kompleksitet. Og aller helst om begge deler. «Personlig tilpasning», «kvalitet», «likeverdig behandling», «pasienten i fokus» – politikere og ledere vet å si de riktige tingene. Men styringsmetoden er standardisering og effektivisering. Pasienter på norske sjukehus måles som «biomasse». Helsekomiteen på Stortinget diskuterer effektiviteten på norske sjukehus i antall liggedøgn per pasient. 

Skal gode løsninger fremmes, bør mest mulig av problemet forstås. Administrativ overstyring fra et viltvoksende byråkrati, snevre måltall, svekka demokrati, omfattende kontrollregimer og kunnskapsløse politikere, er et resultat av at offentlig sektor prøver å imitere lønnsomhetsformålet i forretningslivet. 

Jakten på bunnlinja og målemanien opererer side om side.

(publisert i Klassekampen)

Kommentarer   

0 #1 J.Rinde 29-10-2015 10:45
Dette omgrepet "bunnlinja" kan vera noko komplisert å forstå for oss som ikkje meistrar den kommersielle språkbruken, kva er tyder det?
0 #2 Ivar J 29-10-2015 10:48
Les mer om bunnlinjen her
www.pengeguide.no/.../

Legg til kommentar