Offentlig styring

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Offentlig styring

Publisert søndag 26. februar 2017 04:07

Uansett størrelse på regionene, krever et levende demokrati en felles regional offentlighet. Hvis fylker blir halve landsdeler, blir demokratiet vårt grunnere, skriver Dag Seierstad.

"Tallet på regioner skal være ti! Det vedtok et flertall på Stortinget før regiondebatten starta. Ti, mener regjeringspartiene og Venstre. Det mener også KrFs partileder Knut Arild Hareide. Men hvorfor de mener det, er ytterst uklart.

Vi har noen ferske erfaringer fra mange land som med fordel burde prege vår egen regiondebatt. Trump-sjokket og økende oppslutning om aggressiv høyrepopulisme krever treffsikre politiske svar også her i Norge.

Når annenhver velger i USA stemmer på Donald Trump, er det fordi han satte ord på hvordan mange velgere opplever sin egen situasjon. Det er forbausende stor enighet i mediene langt utover Norges grenser at vi står overfor ei djup systemkrise der de sosiale forskjellene øker, der avstanden øker mellom de styrende og de styrte, og der altfor mange føler at de verken blir sett eller hørt.

Framtida er uviss, og ingen ting er mer sikkert enn at vi også i det neste tiåret vil overraskes over hvilken vending historia tar. Vi ruster oss best ved å holde de demokratiske djupstrukturene levende i samfunnet vårt. Hvis fylker blir halve landsdeler, blir demokratiet vårt grunnere. Men skal vi holde de demokratiske djupstrukturene levende, må samfunnet være tilgjengelig for mange flere enn i dag," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les mer under "les mer."

Tenk på et tall!

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

Tallet på regioner skal være ti! Det vedtok et flertall på Stortinget før regiondebatten starta. Ti, mener regjeringspartiene og Venstre. Det mener også KrFs partileder Knut Arild Hareide. Men hvorfor de mener det, er ytterst uklart.

Det er gitt noen vage løfter om at store regioner vil bli tildelt flere oppgaver enn dagens fylker er satt til å ta seg av. Men hvilke oppgaver? Vent og se! Kravet om økt størrelse er sjelden knytta til debatter om hvilke samfunnsproblem som er de mest utfordrende – og som dette mellomnivået mellom stat og kommune skal ha et særlig ansvar for å løse.

Vi har noen ferske erfaringer fra mange land som med fordel burde prege vår egen regiondebatt. Trump-sjokket og økende oppslutning om aggressiv høyrepopulisme krever treffsikre politiske svar også her i Norge. Når annenhver velger i USA stemmer på Donald Trump, er det fordi han satte ord på hvordan mange velgere opplever sin egen situasjon. Det er forbausende stor enighet i mediene langt utover Norges grenser at vi står overfor ei djup systemkrise der de sosiale forskjellene øker, der avstanden øker mellom de styrende og de styrte, og der altfor mange føler at de verken blir sett eller hørt.

Uhåndterbar flyktningkrise, faren for ny finanskrise, fastlåst klimakrise og et arbeidsliv der belastningen på de mest sårbare skjerpes enten de er i jobb eller står i fare for å miste jobben, floker seg til på uhåndterlige måter i de fleste europeiske land. Styringskaoset gjør avstanden opp til de styrende stadig større – og slår foreløpig ut i lite konstruktive former for politisk mistillit.

Også vårt eget samfunn står overfor utfordringer det er vanskelig å overskue: Jobber målstyres og kontrolleres stadig mer upersonlig. Offentlige instanser sentraliseres. Arbeidsløshet, velferdsordninger som rakner, helsekøer, sosial oppløsning, rusmisbruk, økende voldsbruk og kriminalitet, er utfordringer som står i kø, og mange av dem floker seg til på utrivelige måter.

Regiondebatten føres som om slike utfordringer skal oppfattes som styringsproblem for offentlig forvaltning – ikke som et demokratiproblem for alle dem som i stigende grad defineres og behandles som klienter, kunder eller i beste fall brukere. Ikke som aktive borgere. De samfunnsproblemene som vi strever mest med å finne løsningen på, kan vi antakelig ikke «forvalte» oss vekk fra. Virkelige løsninger krever helt andre former for medvirkning og mobilisering av aktiviserte borgere i lokalsamfunn og nærmiljøer.

Ingen ting er mer sikkert enn at vi fortsatt vil overraskes over hvilken vending historia faktisk tar. Vi ruster oss best ved å holde de demokratiske djupstrukturene levende i samfunnet vårt. Da bør verken kommuner, fylker/regioner, skoler eller sjukehus bli for store.

Handlefrihet for demokratisk valgte organ til å ivareta viktige menneskelige og samfunnsmessige hensyn er på sikt det avgjørende vilkåret for at folkestyret skal fylles med innhold. Viktige vilkår for demokrati er at befolkningen er informert, engasjert og at den kan mobiliseres når viktige verdier eller interesser står på spill.

Oversikt, nærhet og tillit er viktige kjennetegn på en slik situasjon: oversikt over det samfunn en lever i, nærhet til de institusjonene som bidrar til avgjørelsene og tillit til at det nytter å engasjere seg. Bare under slike vilkår er det mulig å utløse de initiativ og den solidaritet som må til for å løse de reelle utfordringene vi står overfor. Da er det avgjørende om folk flest kan skaffe seg oversikt over det som skjer omkring dem, og om de har tillit til at det nytter å engasjere seg. Da er det også avgjørende om det fins noen felles offentlighet der informasjon og standpunkter kan brytes.

Vi har riksmedier som sikrer et minstemål av en felles rikspolitisk offentlighet. Men i de fleste foreslåtte regionene er det ikke noen felles offentlighet for eksempel i form av ei avis som dekker behovet for debatt om aktuelle saker i alle deler av regionen. I de fleste fylker gir avisdistriktene et langt bedre utgangspunkt for en felles lokal offentlighet enn den som i dag kan gis på fylkesnivå. Ender regionkampen med 10–11 regioner, fins det i de fleste regionene knapt noen felles offentlighet – utover den som kan komme til å utvikle seg på sosiale medier.

Fylkesnivået med 19 fylker er i de fleste fylkene også det problematiske nivået for de aller fleste folkelige organisasjoner. Det er vel kjent for alle som har drevet frivillig organisasjonsarbeid på fylkesnivået.

Organisasjoner som drives av tillitsvalgte på fritida, får i de fleste fylker ikke fylkesnivået til å fungere slik de skulle ønske. Lange avstander og lang reisetid fører til at de fleste slike organisasjoner velger – demokratisk sett – halvgode løsninger. Enten settes fylkesstyrene sammen av folk fra en håndfull kommuner så sentralt i fylket at de kan møtes en hverdag på kveldstid, eller så må en ty til heldagsmøter noen få ganger i året.

Kunne de største fylkene deles etter avisdistrikt, ville det bli enklere å sette sammen fylkesstyrer med medlemmer fra alle deler av fylket. Og det ville heller ikke være noe problem å møtes på kveldstid en vanlig hverdag.Hvis slike frivillige organisasjoner i tillegg kunne arbeide opp mot en forvaltning og et folkevalgt styre med samme begrensede geografiske ramme, ville mulighetene for reell medvirkning og mobilisering bedres radikalt.

Framtida er uviss, og ingen ting er mer sikkert enn at vi også i det neste tiåret vil overraskes over hvilken vending historia tar. Vi ruster oss best ved å holde de demokratiske djupstrukturene levende i samfunnet vårt. Hvis fylker blir halve landsdeler, blir demokratiet vårt grunnere. Men skal vi holde de demokratiske djupstrukturene levende, må samfunnet være tilgjengelig for mange flere enn i dag.

(publisert i Klassekampen)