Offentlig styring
Tvangspensjonering av sykepleiere?
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Offentlig styring
- Publisert lørdag 29. april 2017 03:10
Unni Fonneland, sykepleier ved det kommunale sykehjemmet Midtåsenhjemmet, føler at hun i en alder av 65 tvinges til å pensjonere seg.
Hun skriver til meg:
"Jeg er sykepleier, ansatt i nattstilling ved Midtåsenhjemmet her i Oslo. Jeg har nylig fyllt 65 år, og går i 50 % natturnus. Har hatt denne jobben i snaut 6 år, og har ingen problemer med den.
Jeg har relativt nylig fått info fra nærmeste leder, om at jeg må regne med å bli «oppsagt/tvangspensjonert» som følge av oppnådd særaldersgrense.
De som ikke har full opptjening i Oslo Pensjonsforsikring kan søke om å få fortsette. Jeg har full opptjening. Oppsigelsen har ikke kommet enda, men det er bare et tidsspørsmål. Jeg fikk også beskjed fra nærmeste leder, at ordningen med «tvangspensjonering» ved 65 år, er en ny ordning som gjelder fra dette året.
Mitt arbeidssted ønsker å beholde meg til 67 år, og jeg ønsker også å jobbe til jeg fyller 67. Kanskje til og med lenger, siden jeg har god helse og trives i jobben. Jeg har ikke til hensikt å slutte, for så å fortsette som ekstravakt med luselønn (pensjonistvilkår) Det er et hån mot oss som er kompetente og som fortsatt vil gjøre samme jobb som vi gjorde før pensjoneringen."
Ordningen er ikke ny, og gjelder slett ikke bare Oslo. Men skjønner jo Unnis reaksjon. I en tid hvor vi alle oppfordres til å stå lengst mulig i jobb, kan det oppfattes som noe inkonsekvent å tvinge folk som vil jobbe ut av arbeidslivet eller jobbe på pensjonistvilkår.
Jeg har derfor sendt fram spørsmål til finansbyråden om saken. Men dette spørsmålet har selvsagt flere sider. Hvordan ser andre på dette? >Byrådens svar ligger på link nedenfor.
Kommentarer
Men hva med de mange Unnier som ønsker å fortsette etter at tariffaldersgre nsen er oppnådd? Her påhviler det et stort ansvar som ligger hos tariffpartneren e, de må evne å vurdere enkeltsaker og ikke se på tariffavtaletek sen som om den var hogget i stein, de må evne å bevare 2 elementer, den kollektive siden og den enkelte ansatte siden. Jeg tror det er riktig å stille spørsmålet til tariffpartnere som inngår slike avtaler at det må være en samfunnsmessig riktig trekk å utforme slike avtaler som en rettighetsavtal e, ikke et påbud. En arbeidstaker som Unni skal ha rett til å gå av ved oppfylt aldersgrense men dersom Unni ønsker å fortsette skal ikke tariffavtalen tvinge henne til å gå av, det blir for dumt i et samfunn der det skrikes over seg at kostnaden ved eldre bølgen kommer og tar kverken på økonomien i samfunnet. Realiteten er at de som inngår slike avtaler slipper unna den diskusjonen som er en konsekvensdisku sjon over hva avtalen påføres den enkelte, ofte til gunst men som i Unnis tilfelle, til ugunst.
Utform slike avtaler som en rettighetsavtal e, men sørg for at avtalen inneholder positive elementer som støtter opp om de som har helse til å fortsette etter tarrifert avtaleavslutnin g, da vil vi evne å beskytte de som ser på slike avtaler som et godt tilbud til å slutte når de er 65, samtidig som tariffpartneren e må evne å ta vare på de som egentlig sier nei takk til en rettighet, jeg vil gjerne jobbe litt til. Det vil vøre en falitterklæring å skyve slike arbeidstakere ut av arbeidslivet.
Men hva sier finansbyråden Ivar?
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.