Offentlig styring

Min beskjed til bystyret: Enkeltsakene er lakkmus-testen på om regelverket treffer

Min beskjed til bystyret: Enkeltsakene er lakkmus-testen på om regelverket treffer

"Spørsmålet er: Hva er politikk og hva er løpende drift og fag? Jeg er opptatt av at folkevalgte i større grad driver overordnet styring, mens fagfolka må få større frihet til å benytte fagkompetansen og bestemme virkemidlene. Hvis bystyrepolitikere har for mye fokus på detaljer, blir det forvaltningen som gjennom sin praksis utformer politikken.  Dette er noe av innholdet i det SV kaller tillitsreformen.

Det betyr at bystyrepolitikere må bli flinkere til å delegere, og gi slipp på detaljstyringa. F.eks. undres jeg stadig over hvor mye byutviklingspolitikere tviholder på å behandle klagesaker på garasjer og sånt, mens helse- og sosialpolitikere – nesten alle da – aksepterer at på deres sektor er klageadressat for forvaltningens avgjørelser statens representant: Fylkesmannen.

På faglige spørsmål har de mange dyktige fagfolka i kommunen enorm kompetanse, og: det er ikke slike at jo nærmere man kommer politikerne i Rådhuset, jo mer forvalter man klokskapen."

Dette var noe av det jeg sa da Høyres Bård Folke Fredriksen og jeg holdt et felles innlegg på bystyrets avslutningsmiddag denne uka.

Les hele vårt innlegg nedenfor.

 

BFF:

Ivar ble valgt til bystyret i 1987, og jeg så sent som i 1991. Oslopolitikken siden den gang kan analyseres og kommenteres både ut i fra strid, men også ut i fra brede enigheter.  

Uenighet kan komme av forskjeller i prinsipielt utgangspunkt, men også av mer pragmatiske avveininger av motstridende hensyn. Vi i Høyre mener nok debatten om fritt skolevalg, eller karakteropptak som Ivar liker å kalle det, viser om man setter hensynet til eleven først, eller til systemet. Men tross alt er det ikke mål vi som oftest har vært uenige om. Enten det har dreid seg om eiendomsskatt, eiendomssalg, valgfrihet eller bruk av konkurranse er og blir det uenighet om virkemidler. Og virkemidler er viktig i politikk, akkurat som den løpende uenigheten og debatten om utforming av offentlige tjenester.  

I sin tid klarte en stor del av bystyret, litt overraskende, å samle seg om en stor reform for hvordan vi håndterte de eiendommene kommunen eide til egen tjenesteproduksjon.   

IJ:

Ja, eiendomsreformen har overføringsverdi også for andre sektorer. Spørsmålet er: Hva er politikk og hva er løpende drift og fag? Jeg er opptatt av at folkevalgte i større grad driver overordnet styring, mens fagfolka må få større frihet til å benytte fagkompetansen og bestemme virkemidlene. Hvis bystyrepolitikere har for mye fokus på detaljer, blir det forvaltningen som gjennom sin praksis utformer politikken.  Dette er noe av innholdet i det SV kaller tillitsreformen.

Det betyr at bystyrepolitikere må bli flinkere til å delegere, og gi slipp på detaljstyringa. F.eks. undres jeg stadig over hvor mye byutviklingspolitikere tviholder på å behandle klagesaker på garasjer og sånt, mens helse- og sosialpolitikere – nesten alle da – aksepterer at på deres sektor er klageadressat for forvaltningens avgjørelser statens representant: Fylkesmannen.

På faglige spørsmål har de mange dyktige fagfolka i kommunen enorm kompetanse, og: det er ikke slike at jo nærmere man kommer politikerne i Rådhuset, jo mer forvalter man klokskapen.

BFF:

Da Fjordbyen ble valgt for å erstatte havnedrift, synes nok noen det var en utradisjonell flertallsallianse der både Høyre og SV inngikk. Men både Barcode og nytt Munchmuseum ble båret igjennom av det samme flertallet. Og det i en 19 år lang periode med ganske så fasttømrete budsjettforlik. Et annet flertall over midtstreken har gitt Oslopakken 1, 2 og 3 som har finansiert så mange og flotte tuneller, redusert trafikken i boligområdene og åpnet mange nye utbyggingsområder. Også markagrensen, det overordnete areal- og byutviklingsgrepet, avfallshåndteringen, fjernvarmeutbyggingen og kollektivsatsingen siden 2000-tallet har det i stort vært bred tilslutning om. Det har ikke kommet av seg selv, og ikke uten debatt, men friske ordskifter kan også bidra til å bygge felles enighet og mer forutsigbarhet for innbyggerne. Vi skal med andre ord verken skamme oss over enighet eller uenighet. Eller hva mener du, Osloombudet?   

Ivar:

Som folkevalgte kan vi ikke bare forholde oss til Excel-ark og overordnede rapporter. Vi har også en ombudsrolle. Den kan være todelt: På den ene siden handler det om å ta på alvor at vi er i folkets tjeneste. Det er byens innbyggere som er våre egentlige oppdragsgivere, og vi er bindeleddet mellom innbyggerne og forvaltningen. Vi skal lytte til dem, og bistå dem. Og ikke minst: Vi skal være i aktiv dialog med dem på saker som er til behandling i de folkevalgte organer. Avsjekke forslag med hva folk som berøres av beslutningen mener.

En annen side av ombudsrollen er at jeg vel er av de få som sier til folk: Ta kontakt med meg om din sak. Jeg kan ikke endre beslutningen, men jeg kan utfordre f.eks. en bydelsdirektør til å se på saken på nytt, avsjekke om saken er håndtert etter regelverket, eller f.eks. starte en offentlig debatt for å få andres erfaringer og synspunkter. Kanskje henvendelsen viser at det er nødvendig med endring av regelverk eller praksis. Og det er jo bare enkeltsakene som er lakkmus-testen på om regelverket treffer.

BFF:

Nå vil vel jeg mene at noen bystyremedlemmer hadde hatt godt av – en gang i mellom – å forholde seg til Excel-ark, også. Men det å være folkevalgt er noe annet enn å være byråkrat, selv i ordets aller beste forstand. Det er ikke galt eller overraskende at folkevalgte fra tid til annen kommer til andre konklusjoner enn de faglige innstillingene. Det kalles demokrati, men jeg er opptatt av at vi som folkevalgte skal ha respekt for den faglighet våre fagfolk står for. Derfor er et 100% plassert ansvar nødvendig i en så stor og kompleks organisasjon. Byrådsordningen, som i dag ikke lenger er en kopi av statens, men like velfungerende som orginalen, er først og fremst en ansvarsreform. Det er en styrke at så å si alle partier nå har sittet med byrådsansvar. Og flere bør det vel helst ikke bli.   

IJ:

Oslo har hatt byrådsordningen i mer enn 30 år. SV ønsket en annen ordning med folkevalgte rådmenn (eller kvinner), men vi kommer ikke til å fremme forslag om å avvikle byparlamentarismen. Og de mest kritiske til byrådsordningen i dag er tidligere byrådsledere for Høyre; Hans Svelland og Michael Tetzschner.

Men vi må erkjenne at byrådsordningen er en svak ordning hvis vi vektlegger åpenhet og deltakelse. Særlig om vi har et flertallsbyråd, for da er saken i realiteten avgjort når byrådet har avgitt sin sak til bystyret. Og mange spør: hvor skjer de reelle politiske debatter? Det skjer først og fremst på lukkede rom, i byrådet og i dialogen mellom byrådet og byrådspartienes bystyregrupper. Dette bør bekymre fler enn SV.

Og, uansett. Byrådsordning eller ei. Det er uklokt å trikse med kjørereglene fordi det akkurat nå tjener min sak.

BFE

Folkevalgt er det fineste vi har fått lov til å være, og vi har vært privilegerte som har fått være med periode etter periode.

IJ

Og takken bør først og fremst gå til våre egentlige oppdragsgivere: byens innbyggere.


Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode