Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Offentlig styring

Publisert mandag 30. desember 2019 11:43

"Stadig flere vil erstatte NPM-styring med økt tillit. I Oslo er vi godt i gang. I Oslo er nå tillitsbasert styring og ledelse det bærende prinsippet for hvordan kommunen styres," skriver byrådsleder Raymond Johansen. Men han gir også en utfordring til eget parti og venstresida:

"Jeg mener hele rettsliggjøringen vi nå ser av samfunnet og politikken, og den stadige jakten på feil, i seg selv driver fram mer tilsyn, kontroll og dokumentasjon. Jurister får mer makt på bekostning av dem som arbeider direkte med innbyggere, og domstoler og rettsorganer får stadig mer makt på bekostning av folkevalgte.

Dette er ikke en utvikling drevet frem av jurister, men av en overdreven politisk tro på at landet bygges, og problemer løses, ved hjelp av lovfesting av plikter og rettigheter. Slik jeg ser det utarmer rettsliggjøringen både kraften i politikken og ledere og medarbeideres mulighet til å utøve faget sitt. Det er med andre ord ikke bare New Public Management Arbeiderpartiet og venstresiden bør ta tak i fram mot 2021," skriver han blant annet i dagens Klassekampen.

Les hele artikkelen under "les mer."

Tillitsreformen er i gang

Av Raymond Johansen (Ap), byrådsleder i Oslo

Stadig flere vil erstatte NPM-styring med økt tillit. I Oslo er vi godt i gang.

Arild Aspøy, redaktør i Stat & Styring, skriver i Klassekampen 19. desember at «hvis man tror at New Public Management er hovedproblemet i det offentlige, har man ikke skjønt stort». I så fall kjenner ikke Aspøy Oslo kommune spesielt godt. Gjennom 18 år med Høyre-styre fungerte kjerneelementene i New Public Management som ratt, pedal og girkasse i måten kommunen ble styrt på.

Jeg støtter Fagforbundets leder Mette Nords etterlysning av en tillitsreform i offentlig sektor og ønsket om en rødgrønn plan for å gå vekk fra New Public Management (Klassekampen 16. desember). Arbeiderpartiet har særlig etter 2015 reformert måten mange kommuner styres på.

I Oslo er nå tillitsbasert styring og ledelse det bærende prinsippet for hvordan kommunen styres. La meg gi noen eksempler på hvilke konsekvenser det har fått.

Nord etterlyser en «kraftig nedskalering av kravene til telling og rapportering i offentlige tjenester». I Oslo har vi kuttet to av tre rapporteringskrav i barnehagene. Totalt skriver barnehagene 18.000 færre rapporter i året sammenliknet med under Høyre-byrådet. I Oslo-skolen innførte Høyre-byrådet krav om at lærerne skal lage egne halvårs- og årsrapporter i norsk, matematikk, engelsk, naturfag og sosialkompetanse, arbeidsvaner og orden til alle foreldre. Rapportene skulle være skriftlige etter en standardisert mal. Vi har fjernet kravet om at halvårsevaluering skal gis skriftlig. Det er nå opp til skolene om evalueringen skal gis skriftlig eller muntlig. Vi legger oss ikke opp i hvilke metoder skolene bruker for å gi foreldre den halvårsvurderingen de ifølge opplæringsloven har rett på.

Nord etterlyser «rom for at fagpersoner kan velge hvordan oppgavene skal løses». Høyre-byrådet påla alle barnehagelærere å bruke ett bestemt språkkartleggingsverktøy og de bestemte i tillegg at alle barn, uansett språkferdigheter, skal kartlegges. Vi viser i stedet tillit til at det er barnehagen som har metodeansvaret, og at beslutning om hvilke verktøy som skal brukes og hvilke barn som skal kartlegges må tas av barnehagene.

I eldreomsorgen har vi erstattet de såkalte stoppeklokkevedtakene som ble innført av Høyre-byrådet. Et stoppeklokkevedtak innebærer at eldre får tildelt et bestemt antall minutter til ulike omsorgstjenester, for eksempel hjelp til å pleie et sår, gå på toalettet eller bli stelt. Vi har i stedet gjort vedtakene mer åpne, slik at medarbeidere som gjør jobben hver dag ute blant de eldre har mulighet til å forme eldreomsorgen selv. Samtidig har vi i løpet av de siste fire årene ansatt over 500 flere medarbeidere i hjemmetjenesten i eldreomsorgen, selv om antall eldre har gått ned. Dermed har vi gitt større rom for medarbeidere til å utøve faget sitt.

Nord vil også avvikle «bestiller/utfører-modeller» og «tilbakeføre tjenester fra konkurranseutsetting til offentlig drift». Alt dette, i tillegg til utstrakt offentlig-privat-samarbeid (OPS), har dominert Oslo kommune i mange år. Vi har fjernet bestillerkontorene i eldreomsorgen, der egne medarbeidere bestilte og vedtok hva slags eldreomsorg byens eldre skulle få, mens andre utførte bestillingen. Vi har også stoppetkommersialiseringen av blant annet sykehjemmene og driver dem i stedet i egen regi eller i samarbeid med ideelle aktører. Vi har styrket vårt eget kollektivselskap, Sporveien, og tatt tilbake blant annet skolevaktmestere og renovatører til kommunal drift.

I løpet av mine første fire år som byrådsleder, har vi fått en sterkere politisk styring og folkevalgt kontroll over kommunen, samtidig som vi viser mer tillit til fagligheten og ledelsen i førstelinjen. Tillitsbasert styring og ledelse betyr ikke at vi ikke har mål og at vi ikke måler resultater. Men vi legger mer vekt på at målene skal være få og tydelige samtidig som vi legger mindre vekt på kontroll, detaljrapportering og måling av aktiviteter, tiltak og virkemidler.

Til slutt vil jeg gi Arild Aspøy rett i at stadig flere lovfestede rettigheter forårsaker vekst i rapportering. Men jeg tror problemet er mye større enn hva Aspøy antyder. Jeg mener hele rettsliggjøringen vi nå ser av samfunnet og politikken, og den stadige jakten på feil, i seg selv driver fram mer tilsyn, kontroll og dokumentasjon. Jurister får mer makt på bekostning av dem som arbeider direkte med innbyggere, og domstoler og rettsorganer får stadig mer makt på bekostning av folkevalgte.

Dette er ikke en utvikling drevet frem av jurister, men av en overdreven politisk tro på at landet bygges, og problemer løses, ved hjelp av lovfesting av plikter og rettigheter. Slik jeg ser det utarmer rettsliggjøringen både kraften i politikken og ledere og medarbeideres mulighet til å utøve faget sitt. Det er med andre ord ikke bare New Public Management Arbeiderpartiet og venstresiden bør ta tak i fram mot 2021.

(Teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave 30. desember 2019)