Offentlig styring

Myndighetene stoler ikke på deg

Myndighetene stoler ikke på deg

Å bli møtt med skepsis, mistenkeliggjøring – mistillit – fra dem som er på jobb for å hjelpe, det gjør noe med en, skriver Helle Cecilie Palmer.

"Kanskje vil det hjelpe om vi slutter å kalle folk for brukere. Hva om politikere, saksbehandlere og andre som både jobber med og snakker om mennesker som behøver hjelp begynte å omtale disse som nettopp mennesker, personer eller innbyggere, i stedet for noen som kommer for å bruke (opp) velferdstjenester, eller statens og kommunens penger?

Man kan spørre seg hvorfor så mange er opptatt av å bygge tillit – altså sørge for at innbyggerne har tillit til dem – men ikke nevner med et ord hvor viktig det er at man i praksis har tillit til innbyggerne? Tillit er et palindrom – det er likt begge veier. Og slik fungerer det også i praksis. Det fungerer ikke hvis det bare er en part i et forhold som har tillit, det må være gjensidig. Sånn burde tilliten i samfunnet også være: hvis det er viktig for myndighetene at vi har tillit til dem, må de vise oss den samme tilliten. Folk som får tillit, viser seg oftest tilliten verdig," skriver Agenda Magasins Helle Cecilie Palmer blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

 

Myndighetene stoler ikke på deg

Av Helle Cecilie Palmer, Agenda Magasin

I Norge måler vi innbyggernes tillit til det offentlige hele tiden. Men kanskje noen burde begynne å måle det offentliges tillit til innbyggerne?

Nordmenn har høy grad av tillit til offentlige institusjoner. Vi ligger faktisk på tillitstoppen i Europa: Vi har høy grad av tillit til politikere, rettsvesenet, politiet og hverandre. Men tillit må faktisk gå begge veier, hvis ikke forvitrer den og blir borte. Hvordan står det til med myndighetenes tillit til oss innbyggere? Mye tyder på at det er der vi virkelig trenger en tillitsreform.

«Det er blitt så akutt at jeg tenker at jeg må dø for at barna mine skal få den hjelpen de trenger.» Janne Berit Ibsen er alenemor til to barn med et sammensatt sykdomsbilde. Hun har kjempet en lang kamp mot kommunen, hvor hun har fått langt mindre hjelp enn hun og sønnene trenger. I tillegg opplever hun å ikke blir tatt på alvor, og at kommunen verken stoler på henne eller legenes vurderinger av hjelpebehovet.

Å bli møtt med skepsis, mistenkeliggjøring – mistillit – fra dem som er på jobb for å hjelpe, det gjør noe med en. Å søke om hjelp, enten det er fra kommunen eller NAV, føles for mange som en kamp der de som skulle ha vært støttespillere i stedet er motstandere.

Kvinnen jeg fortalte om er bare en av mange som forteller meg samme historie. De trenger hjelp, men blir mistrodd og underkjent.

«For at innbyggerne skal få hjelp til å leve gode meningsfulle liv, trengs det samarbeid bygget på tillit og relasjon», står det i byrådserklæringen til Oslo kommune.

«Vi har opplevd anklagelser, brudd på taushetsplikten, total ignorering av legeerklæringer, feilinformasjon og mistenkeliggjøring», forteller en annen mor om møtet med en bydel i Oslo.

Få mennesker har så gjennomgående kjennskap til NAV som dem som er for syke til å jobbe. Da regjeringen innskrenket muligheten til å få forlenget arbeidsavklaringspenger (AAP), fikk leder av AAP-aksjonen Elisabeth Thoresen varsler om folk som ikke orket å leve lenger. Hun kunne fortelle at noen allerede hadde tatt livet sitt, på grunn av det de opplevde som en umulig situasjon.

«Du blir ikke møtt som menneske på Nav. Du møter maktmisbruk. Det systemet som skulle være der for deg når du er i en sårbar situasjon og være med på å løfte deg opp, bryter deg ned», sier Thoresen.

Men mistilliten folk møter hos NAV, stammer ikke nødvendigvis fra det enkelte NAV-kontor rundt omkring. Når NAV blir kritisert, kontrer de ofte med at de følger politiske beslutninger. Og det har de rett i.

«Det skal lønne seg å jobbe», er selve mantraet i arbeidslinja, og det gjentas til stadighet. Til tross for at du, selv om du leter med lykt og lupe, ikke finner noen i Norge som mener noe annet. Det finnes knapt stemmer i Norge som mener at folk som kan jobbe, ikke skal gjøre det.

Allikevel utformes politikken med utgangspunkt i at bare folk får dårlig nok råd, blir de brått i stand til å arbeide igjen.

«…en risiko for at mange som etter hvert burde søke seg tilbake til arbeidslivet ikke gjør det», sa Høyres Kristian Tonning Riise, da han skulle forklare hvorfor det var nødvendig å tidsbegrense pleiepenger – en trygdeytelse for foreldre med alvorlige syke barn det stilles så strenge krav til, at selv ikke fastleger har lov til å skrive under på søknaden.

Men hverken voksne eller barn blir mirakuløst friskere av å miste inntekten. Alle skjønner at politikerne ikke faktisk tror at det er slik det virker. De innfører ikke innstramminger og innskjerpinger fordi det er sykdomshelbredende. Det de egentlig sier, er «Vi tror ikke på deg. Vi tror ikke at du, eller barnet ditt, er så syk som du sier.»

Det er kanskje ikke så overraskende at en slik holdning eksisterer på høyresiden i norsk politikk, der mange har Ayn Rand som favorittforfatter, og elsker å sitere Adam Smith, som mente at penger var det eneste som stod mellom folk flest og akutt latskap.

Nå vet vi selvsagt bedre.

Problemet er at dette menneskesynet sitter hardt fast andre steder også.

I sitt forslag til partiprogram lanserer Arbeiderpartiet en tillitsreform som skal være «en av de aller viktigste reformene for en Ap-ledet regjering fra 2021. Vi får bedre velferdstjenester og tettere kontakt mellom brukere og ansatte, dersom de ansatte får mer tid og tillit til å gi hjelp og møte brukernes behov», står det i programmet. En slik tillitsreform er en god idé. Det er klart det er viktig og lurt å gi de ansatte tillit, tid og rom til å bruke kompetansen sin på det de faktisk er ansatt for å gjøre. Men hva med å vise innbyggerne, «brukerne» den samme tilliten? Hvorfor er ikke tillit den veien en sentral del av en tillitsreform?

I et parti og en bevegelse som bygger på at ingen skal måtte stå med lua i hånda, har politikken og signalene som sendes til offentlig sektor gått i en ganske annen retning. Under korona-krisen ser jeg en positiv endring på dette området: Ap krever og skaper en politikk for tillit til vanlige folk som rammes. Det må de ta med seg videre til de gruppene som står utenfor arbeidslivet av andre årsaker.

Kanskje vil det hjelpe om vi slutter å kalle folk for brukere. Hva om politikere, saksbehandlere og andre som både jobber med og snakker om mennesker som behøver hjelp begynte å omtale disse som nettopp mennesker, personer eller innbyggere, i stedet for noen som kommer for å bruke (opp) velferdstjenester, eller statens og kommunens penger?

Man kan spørre seg hvorfor så mange er opptatt av å bygge tillit – altså sørge for at innbyggerne har tillit til dem – men ikke nevner med et ord hvor viktig det er at man i praksis har tillit til innbyggerne? Tillit er et palindrom – det er likt begge veier. Og slik fungerer det også i praksis. Det fungerer ikke hvis det bare er en part i et forhold som har tillit, det må være gjensidig. Sånn burde tilliten i samfunnet også være: hvis det er viktig for myndighetene at vi har tillit til dem, må de vise oss den samme tilliten. Folk som får tillit, viser seg oftest tilliten verdig.

Slik kan vi unngå trygdeskandaler. Slik kan vi unngå at folk opplever at NAV og kommunen er ute etter å knekke dem, når de allerede står i en håpløs situasjon. Slik kan vi sørge for at folk som trenger hjelp, faktisk får den hjelpen de har behov for.

Med tillit som utgangspunkt kan myndighetene møte innbyggerne sine med spørsmål som «hva kan vi gjøre for deg?» i stedet for «er du nå så sikker på at du trenger hjelp?». Folk som ikke trenger hjelp, pleier nemlig vanligvis ikke å be om det.

Skulle vi få en ny rødgrønn regjering neste år, bør de levere en tillitsreform på innbyggernes vegne – en reform som innebærer at folk som søker om ytelser, hjelp eller tjenester blir møtt med tillit i stedet for mistillit. De aller, aller fleste av oss er tross alt ikke ute etter å tømme statskassa for penger vi ikke har rett på, på samme måte som folk med stomi (utlagt tarm) ikke har noen som helst interesse av å hente ut mer utstyr enn de trenger, bare for moro skyld.

Imens kan jo noen ta på seg å gjennomføre en slags omvendt tillitsundersøkelse. Man kunne ha startet med å spørre stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer følgende: «Hvor enig er du i følgende utsagn: Innbyggerne i Norge er til å stole på. Er du svært enig, litt enig, litt uenig eller svært uenig?»

Så kunne man stilt det samme spørsmålet til ledere, mellomledere og saksbehandlere i NAV og i kommuneadministrasjonene, og fulgt opp med: «Hvor enig er du i følgende utsagn: Menneskene jeg møter i jobben min er til å stole på.»

Det er en tillitsundersøkelse jeg gjerne skulle lest.

(publisert i Agenda Magasin)


Kommentarer   

+2 #1 Roar Svendsen 09-12-2020 15:28
Når man nå i Norge, og verden for øvrig, er inne på sporet av krenkelser, tenker jeg at jeg som tidligere arbeidsfør og nå dessverre uføretrygdet, føler meg både støtt, krenket og forulempet av politikere og andre som snakker så varmt om at det skal lønne seg å jobbe! I måten politikken blir bestemt av Stortinget, så er det direkte mobbing politikerne bedriver, når «arbeids linjen» til stadighet trekkes fram som det eneste saliggjørende. For de av oss som ønsker å gjøre en jobb, avhengig av restarbeidsevne , finnes det ikke en eneste arbeidsgiver, verken privat, kommunalt eller statlig, som kan eller vil tilby jobb. Da blir mantraet om at «arbeid skal lønne seg» mobbing.
+1 #2 Andreas Tempel 09-12-2020 18:05
Det er en trist konsekvens av et stadig mer upersonlig samfunn. Ikke bare er man umyndiggjort til å vurdere sine egne evner og svakheter i møte med det offentlige, men ingen som faktisk kjenner en kan tale ens sak heller, siden de da er inhabil. Bare svært kostbare vitnemål fra eksterne sakkyndige har noe å si.

Jeg vil påstå at forholdet mellom tillit og kontroll er en grunnleggende psykisk innstilling, både individuelt og kollektivt. Misbruk av tillit skaper traumer, og et behov for kontroll, fornuftig nok. Men man kan lure på i dette tilfellet, om politikere som stemmer for mer kontroll muligens ser litt for mye på nyhetene, og skaper et bilde av et enormt misbruks-samfun n, selv om statistikken viser at folk flest ikke misbruker systemet? Et annet aspekt av dette som jeg tror at folk flest misser, er at selv om kontroll som virkemiddel mot misbruk fungerer til en viss grad, så kommer det med en kostnad, utover den opplagte kostnaden som selveste kontrollinstans ene selv koster; Mistenkeliggjør ing av mennesker skaper fort en fiendtlig reaksjon, mindre samarbeid og forståelse, og kan til og med backfire i form av at folk faktisk misbruker den tilliten de får. For hva har man egentlig å tape, når man allerede er dømt for noe man ikke har gjort?
+1 #3 Freddy Gulestø 09-12-2020 20:50
Det som kjennetegner et utenforskap i samfundet er at de ikke får nyte godt av samme goder som andre, de har dårligere rettstryggleik, blir i svært liten grad invitert til å delta der beslutninger taes. Har registrert at regjeringen nå skal iverksette en pårørende reform, dette er typisk et utenforskap som utfører flere årsverk en hele den komunale omsorgstjeneste , sykehjem. Nå stod Erna frem på TV at dette arbeidet fra denne delen av utenforskaoet ALDRI har vert verdsatt. Kanskje det er på tide å invitere representanter fra det Norsne utenforskapet til bords der beslutninger taes f.eks erkjenne disse som parter i arbeidslivet før flere blir syke og havner på uføretrygd p g.a utnytting, trakasering i en år rekke. Det er heller ikke naturlig å ha tillit til et system som oppfører seg som en overgriper og ser ned på en, aldri verdsetter det en gjør og altid vet best hva som er riktig.
+1 #4 Else-Grete Lilleby 09-12-2020 21:18
Jeg ble svært tankefull når jeg leste dette. Og trist. For dessverre kjenner jeg meg igjen i det som står her. Både fra min yrkespraksis som klinisk sosionom og som bruker/klient/p asient eller hva det nå heter. Kom til å tenke på hva som kan være årsaken til problemene som oppsto etter NAV-reformen. Trygdekontorene hadde i alle fall tillit til leger og spesialister. Tror jammen de også hadde tillit til klientene sine, i alle fall de fleste. Men nå skal saksbehandlere i NAV overprøve både leger og spesialister. Når de ikke har respekt for legeerklæringer , har de selvsagt heller ikke tillit til klientene. Hvor mye tid og ressurser blir det kastet bort på helt unyttige utredninger og utprøvinger av diverse tiltak?. Jeg arbeidet som sosionom i psykiatrien i en "menneskealder" . Sitter IKKE igjen med et inntrykk av at de fleste pasientene ønsket seg uføretrygd. De ønsket behandling, og holdt fast ved håpet om en gang og bli frisk, komme i jobb og få en "normalt" liv. På et tidspunkt "ble det bestemt" at så å si ingen pasienter skulle ha langtidsbehandl ing. Det kunne jeg ikke ta hensyn til. Så kom påstanden om at langtidssykemel ding ville føre til at folk aldri ville komme tilbake i jobb. Jeg vet at det er feil. For en del av mine pasienter kom seg i jobb igjen - etter flere års behandling, - uten avbrudd med nytteløse aktivitetstilbu d o.s.v. Og de som ikke kom seg i jobb igjen var faktisk alvorlig syke, og det fantes ingen arbeidsgivere som var villige og/eller i stand til å gi dem et tilrettelagt jobb-tilbud. Jeg vet ikke hva sosionomene lærer nå for tiden. Jeg lærte at fattigdom ikke fører til noe positivt. Snarere tvert i mot. Men nå har det sneket seg inn en tanke i politisk og administrativ ledelse, om at verken klienter, sosionomer eller andre behandlere vil gjøre noe som helst, med mindre de blir kontrollert ned til minste detalj. Hvis det fortsetter slik, kommer det til å gå veldig dårlig her i landet.
0 #5 W Villemo Hamre 15-12-2020 19:46
Føler jeg fikk endel hjelp på nav kontoret i Hof i sin tid..et lite kontor m flere behjelpelige mennesker. Desverre ble d brått slutt på den "ekstra service 'n" man følte man fikk ved å gå til et lite nav kontor m folk som husket saken din fra gang til gang når de slo Hof sammen m Holmestrand og d nye nav ligger nede i Holmestrand. Nå ser du ikke fysisk de som jobber m deg annet enn v avtalte møter. Før kunne man bare vente litt så hadde de tid til oss. Sånn har d vel ikke vært på større steder på mange år. Følte at man ble litt mere enn en "bruker mengden..at man synes. Selvfølgelig ikke alle som har positive minner om de små kontorene heller..men de visste iallefall hva saken din gjaldt og man kunne avtale møter på kort varsel..noe som da er mere brukervennlig. Er nok veldig mange som føler seg som bare bokstaver på en dataskjerm. Jeg syntes nav ble vanskelig å nærme seg da alt ble så upersonlig. Hører med til historien at jeg var så heldig at uføre søknaden min ble godkjent i siste liten før d ble stengt..

Legg til kommentar