Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Offentlig styring

Publisert onsdag 09. desember 2020 04:47

Å bli møtt med skepsis, mistenkeliggjøring – mistillit – fra dem som er på jobb for å hjelpe, det gjør noe med en, skriver Helle Cecilie Palmer.

"Kanskje vil det hjelpe om vi slutter å kalle folk for brukere. Hva om politikere, saksbehandlere og andre som både jobber med og snakker om mennesker som behøver hjelp begynte å omtale disse som nettopp mennesker, personer eller innbyggere, i stedet for noen som kommer for å bruke (opp) velferdstjenester, eller statens og kommunens penger?

Man kan spørre seg hvorfor så mange er opptatt av å bygge tillit – altså sørge for at innbyggerne har tillit til dem – men ikke nevner med et ord hvor viktig det er at man i praksis har tillit til innbyggerne? Tillit er et palindrom – det er likt begge veier. Og slik fungerer det også i praksis. Det fungerer ikke hvis det bare er en part i et forhold som har tillit, det må være gjensidig. Sånn burde tilliten i samfunnet også være: hvis det er viktig for myndighetene at vi har tillit til dem, må de vise oss den samme tilliten. Folk som får tillit, viser seg oftest tilliten verdig," skriver Agenda Magasins Helle Cecilie Palmer blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

Myndighetene stoler ikke på deg

Av Helle Cecilie Palmer, Agenda Magasin

I Norge måler vi innbyggernes tillit til det offentlige hele tiden. Men kanskje noen burde begynne å måle det offentliges tillit til innbyggerne?

Nordmenn har høy grad av tillit til offentlige institusjoner. Vi ligger faktisk på tillitstoppen i Europa: Vi har høy grad av tillit til politikere, rettsvesenet, politiet og hverandre. Men tillit må faktisk gå begge veier, hvis ikke forvitrer den og blir borte. Hvordan står det til med myndighetenes tillit til oss innbyggere? Mye tyder på at det er der vi virkelig trenger en tillitsreform.

«Det er blitt så akutt at jeg tenker at jeg må dø for at barna mine skal få den hjelpen de trenger.» Janne Berit Ibsen er alenemor til to barn med et sammensatt sykdomsbilde. Hun har kjempet en lang kamp mot kommunen, hvor hun har fått langt mindre hjelp enn hun og sønnene trenger. I tillegg opplever hun å ikke blir tatt på alvor, og at kommunen verken stoler på henne eller legenes vurderinger av hjelpebehovet.

Å bli møtt med skepsis, mistenkeliggjøring – mistillit – fra dem som er på jobb for å hjelpe, det gjør noe med en. Å søke om hjelp, enten det er fra kommunen eller NAV, føles for mange som en kamp der de som skulle ha vært støttespillere i stedet er motstandere.

Kvinnen jeg fortalte om er bare en av mange som forteller meg samme historie. De trenger hjelp, men blir mistrodd og underkjent.

«For at innbyggerne skal få hjelp til å leve gode meningsfulle liv, trengs det samarbeid bygget på tillit og relasjon», står det i byrådserklæringen til Oslo kommune.

«Vi har opplevd anklagelser, brudd på taushetsplikten, total ignorering av legeerklæringer, feilinformasjon og mistenkeliggjøring», forteller en annen mor om møtet med en bydel i Oslo.

Få mennesker har så gjennomgående kjennskap til NAV som dem som er for syke til å jobbe. Da regjeringen innskrenket muligheten til å få forlenget arbeidsavklaringspenger (AAP), fikk leder av AAP-aksjonen Elisabeth Thoresen varsler om folk som ikke orket å leve lenger. Hun kunne fortelle at noen allerede hadde tatt livet sitt, på grunn av det de opplevde som en umulig situasjon.

«Du blir ikke møtt som menneske på Nav. Du møter maktmisbruk. Det systemet som skulle være der for deg når du er i en sårbar situasjon og være med på å løfte deg opp, bryter deg ned», sier Thoresen.

Men mistilliten folk møter hos NAV, stammer ikke nødvendigvis fra det enkelte NAV-kontor rundt omkring. Når NAV blir kritisert, kontrer de ofte med at de følger politiske beslutninger. Og det har de rett i.

«Det skal lønne seg å jobbe», er selve mantraet i arbeidslinja, og det gjentas til stadighet. Til tross for at du, selv om du leter med lykt og lupe, ikke finner noen i Norge som mener noe annet. Det finnes knapt stemmer i Norge som mener at folk som kan jobbe, ikke skal gjøre det.

Allikevel utformes politikken med utgangspunkt i at bare folk får dårlig nok råd, blir de brått i stand til å arbeide igjen.

«…en risiko for at mange som etter hvert burde søke seg tilbake til arbeidslivet ikke gjør det», sa Høyres Kristian Tonning Riise, da han skulle forklare hvorfor det var nødvendig å tidsbegrense pleiepenger – en trygdeytelse for foreldre med alvorlige syke barn det stilles så strenge krav til, at selv ikke fastleger har lov til å skrive under på søknaden.

Men hverken voksne eller barn blir mirakuløst friskere av å miste inntekten. Alle skjønner at politikerne ikke faktisk tror at det er slik det virker. De innfører ikke innstramminger og innskjerpinger fordi det er sykdomshelbredende. Det de egentlig sier, er «Vi tror ikke på deg. Vi tror ikke at du, eller barnet ditt, er så syk som du sier.»

Det er kanskje ikke så overraskende at en slik holdning eksisterer på høyresiden i norsk politikk, der mange har Ayn Rand som favorittforfatter, og elsker å sitere Adam Smith, som mente at penger var det eneste som stod mellom folk flest og akutt latskap.

Nå vet vi selvsagt bedre.

Problemet er at dette menneskesynet sitter hardt fast andre steder også.

I sitt forslag til partiprogram lanserer Arbeiderpartiet en tillitsreform som skal være «en av de aller viktigste reformene for en Ap-ledet regjering fra 2021. Vi får bedre velferdstjenester og tettere kontakt mellom brukere og ansatte, dersom de ansatte får mer tid og tillit til å gi hjelp og møte brukernes behov», står det i programmet. En slik tillitsreform er en god idé. Det er klart det er viktig og lurt å gi de ansatte tillit, tid og rom til å bruke kompetansen sin på det de faktisk er ansatt for å gjøre. Men hva med å vise innbyggerne, «brukerne» den samme tilliten? Hvorfor er ikke tillit den veien en sentral del av en tillitsreform?

I et parti og en bevegelse som bygger på at ingen skal måtte stå med lua i hånda, har politikken og signalene som sendes til offentlig sektor gått i en ganske annen retning. Under korona-krisen ser jeg en positiv endring på dette området: Ap krever og skaper en politikk for tillit til vanlige folk som rammes. Det må de ta med seg videre til de gruppene som står utenfor arbeidslivet av andre årsaker.

Kanskje vil det hjelpe om vi slutter å kalle folk for brukere. Hva om politikere, saksbehandlere og andre som både jobber med og snakker om mennesker som behøver hjelp begynte å omtale disse som nettopp mennesker, personer eller innbyggere, i stedet for noen som kommer for å bruke (opp) velferdstjenester, eller statens og kommunens penger?

Man kan spørre seg hvorfor så mange er opptatt av å bygge tillit – altså sørge for at innbyggerne har tillit til dem – men ikke nevner med et ord hvor viktig det er at man i praksis har tillit til innbyggerne? Tillit er et palindrom – det er likt begge veier. Og slik fungerer det også i praksis. Det fungerer ikke hvis det bare er en part i et forhold som har tillit, det må være gjensidig. Sånn burde tilliten i samfunnet også være: hvis det er viktig for myndighetene at vi har tillit til dem, må de vise oss den samme tilliten. Folk som får tillit, viser seg oftest tilliten verdig.

Slik kan vi unngå trygdeskandaler. Slik kan vi unngå at folk opplever at NAV og kommunen er ute etter å knekke dem, når de allerede står i en håpløs situasjon. Slik kan vi sørge for at folk som trenger hjelp, faktisk får den hjelpen de har behov for.

Med tillit som utgangspunkt kan myndighetene møte innbyggerne sine med spørsmål som «hva kan vi gjøre for deg?» i stedet for «er du nå så sikker på at du trenger hjelp?». Folk som ikke trenger hjelp, pleier nemlig vanligvis ikke å be om det.

Skulle vi få en ny rødgrønn regjering neste år, bør de levere en tillitsreform på innbyggernes vegne – en reform som innebærer at folk som søker om ytelser, hjelp eller tjenester blir møtt med tillit i stedet for mistillit. De aller, aller fleste av oss er tross alt ikke ute etter å tømme statskassa for penger vi ikke har rett på, på samme måte som folk med stomi (utlagt tarm) ikke har noen som helst interesse av å hente ut mer utstyr enn de trenger, bare for moro skyld.

Imens kan jo noen ta på seg å gjennomføre en slags omvendt tillitsundersøkelse. Man kunne ha startet med å spørre stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer følgende: «Hvor enig er du i følgende utsagn: Innbyggerne i Norge er til å stole på. Er du svært enig, litt enig, litt uenig eller svært uenig?»

Så kunne man stilt det samme spørsmålet til ledere, mellomledere og saksbehandlere i NAV og i kommuneadministrasjonene, og fulgt opp med: «Hvor enig er du i følgende utsagn: Menneskene jeg møter i jobben min er til å stole på.»

Det er en tillitsundersøkelse jeg gjerne skulle lest.

(publisert i Agenda Magasin)