Offentlig styring

Rettsombud - ikke interesseombud

For et rettsombud er integritet, presisjon og distanse sentralt. Det er denne mangel på fingerspissfølelse helse- og sosialombud Helge Hjort synliggjorde i flere av sine årsberetninger og som gjorde at Bystyrets helse- og sosialkomite fant grunn til å slå fast at ombudet "i enkelte av sine uttallelser i rapporten således går ut over sitt ansvarsområde", skriver Ivar Johansen i tidsskriftet Juristkontakt, utgitt av Norges Juristforbund.

Rettsombud - ikke interesseombud

Av Ivar Johansen, helse- og sosialpolitiker for SV i Oslo bystyre


Vi har kanskje alle opplevd nære venner som ikke har evne til å ta imot vennligsinnet korrektiv/kritikk fra sine nærmeste, gitt i den hensikt at en faktisk bryr seg om dem. Det å kunne lytte og ta imot signaler er en viktig egenskap, som dessverre ikke alle behersker.

Slik har vi også sett det i den politiske verden, f.eks. når det gjelder den norske m-l-bevegelsens historie. Kjærlighet gjør blind. Denne bevegelsens forgudene holdning til Albania, Stalin eller Pol Pot gjorde bevegelsen blind for å se uheldige sider ved disse regimers politikk. Den som forguder et regime så sterkt at en fornekter å se enkelte uheldige trekk ved dette -og dermed heller ikke sier ifra og gir mulighet til korrigering av kursen - bidrar til regimets undergang.

Det er dette som nærmest renner meg i hu når jeg ser at helse- og sosialombud Helge Hjort i Juristkontakt nr. 2/96 i et lengere intervju avlegger meg en visitt og bl.a. uttaler om meg at "han har jo av en eller annen grunn markert seg som ombudets ivrigste motstander." Det er leit når helse- og sosialombud Helge Hjort ikke evner å se at når praktisk talt alle partier i Oslo Bystyre (over hele den politiske skala) har funnet det nødvendig, på en forsiktig måte, å gi uttrykk for kritiske holdninger til enkelte sider ved helse- og sosialombudets virksomhet er dette i den hensikt å forhindre at Ombudets status blir svekket. Oslo har tilstrekkelig med helse- og sosialpolitikere. Dersom Ombudet ikke klarer å skille mellom hva som er naturlig rettsombudsrolle og hva som er en politikerrolle vil han gi vann på mølla til politikere som mener at i helse- og sosialvesenet skal markedskreftene og den sterkestes rett alene råde arenaen.

"Ombudet for brukere av helse- og sosialtjenester i Oslo Kommune" skal utføre sitt verv selvstendig og uavhengig av kommunen, men instruksen fastsettes av bystyret og Ombudet avgir en årlig beretning til dette. Ved etableringen la en vekt på at Ombudet skulle være et rettsombud, i motsetning til et interesseombud. Som mønster brukte en instruksen til Stortingets ombudsmann for forvaltningen/Sivilombudsmannen. Instruksen sier at Ombudet skal arbeide for at det ikke blir gjort urett mot den enkelte borger og at administrasjonens tjenestemenn og andre som virker i kommunens tjeneste ikke forsømmer sine tjenesteplikter overfor kommunens innbyggere.

Utfra et rettssikkerhetsperspektiv er det viktig at Oslo har et helse- og sosialombud. Fordi Ombudet i særlig grad skal ivareta interessene til samfunnets minst ressurssterke grupper, er SV opptatt av at dets status ikke svekkes. Det er viktig at Ombudet finner en balansegang mellom å være en vaktbikkje som skal slå ned på urett som blir gjort mot den enkelte borger, og det å være en instans som aktivt skal kommentere og karakterisere forskjellige politiske holdninger og beslutninger som i seg selv er legitime.

Helse- og sosialombudets praksis som vaktbikkje skal være forskjellig fra den praksis enkelte politikeres selv har utviklet; ombudet må være en kritisk og politisk korrektiv til den politiske ledelse i byen. I motsetning til politikere skal Ombudet ha tillit og respekt i alle leire, ikke bare hos egne velgere. Og det er faktisk slik at tillit og respekt opparbeider en seg selv om en i konkrete saker kan være svært saklig uenig med sin oppdragsgiver.


Respektert, ikke nødvendigvis populær

Tillit og respekt er ikke det samme som populær. Ombudet skal ta opp saker for forskjellige brukere som har fått krenket sine rettigheter og har grunn til å kritisere de som har ansvaret. Det ligger i sakens natur at et slikt Ombud ofte er lite populær hos den politiske og administrative ledelse. Det er nå engang slik at det er ubehagelig når noen påpeker at du har gjort et dårlig faglig arbeid, og gjennom dette begått urett mot kommunens innbyggere.
 
Kommunen har gitt Ombudet i oppdrag å ta opp ubehagelige tingene. Da gjelder det å ha tunga rett i munn når henvendelsene kommer; om vi tar mannen eller ballen. En variant er Fremskrittspartiets: Ombudet påpekte at Oslo's sosialsentre i mange år hadde en svært dårlig tilgjengelighet. Publikum nådde nådd ikke fram til saksbehandlerne. Behandlingstiden var svært lang. Antall klagesaker til Ombudet på sosialkontortjenesten økte dramatisk. Det rimelige hadde da vært å gjøre noe med den urimelige situasjon ved sosialsentrene, men Fr.P. valgte den andre løsning. I bystyret foreslo Fr.P. at Ombudet burde avvise klagesaker på sosialsentrene og i stedet prioritere noe annet; sykehussektoren. Når klagene blir for mange på sosialsektoren, foreslår Fr.P. å nedlegge sosialombudsdelen.

Ombudet skal etter sin instruks sikre at det "ikke blir gjort urett mot den enkelte" bruker av kommunens helse- og sosialapparat. Dette innebærer at ombudet, på samme måte som Sivilombudsmannen, er et rettsombud. Det skal vurdere om det begås feil eller urett mot noen. På bakgrunn av konkrete enkelthenvendelser, eller etter eget initiativ, skal han vurdere om utøvelsen av forvaltningspraksisen stemmer med lover og retningslinjer. Hvis han finner at det på et felt er mangel på retningslinjer, og dette fører til at det blir begått urett mot enkeltborgere, skal han ta dette opp med rette myndighet.

For et rettsombud er integritet, presisjon og distanse sentralt. Det er denne mangel på fingerspissfølelse helse- og sosialombud Helge Hjort synliggjorde i flere av sine årsberetninger og som gjorde at Bystyrets helse- og sosialkomite fant grunn til å slå fast at ombudet "i enkelte av sine uttallelser i rapporten således går ut over sitt ansvarsområde."

Barnebyrådens kriminalsyn

Jeg skal av plasshensyn begrense meg til kun et eksempel fra en slik årsrapport fra Ombudet: Under overskriften "bør slemme barn sperres inne på livstid?" refereres det til presseuttallelser fra daværennde barnebyråd Hanne Harlem og daværende justisminister om tvang i barnevernet, hvoretter det sies at deres uttallelser "må forstås slik at" (...) de vil ha lovhjemmel til å ta unge lovbrytere i forvaring på ubestemt tid". Etter en slikt unyansert framstilling spørres det om hva som er Arbeiderpartiets syn. Min kommentar vil være: Et offentlig rettsombud har ikke som oppgave å karakterisere eller utdele karakterer til partiers sosialpolitiske syn.

Det er også grunn til å stille spørsmål ved om Ombudet har tilstrekkelig kompetanse til å avsi den endelige dom over Fylkesmannen for Oslo og Akershus sin "sosialkontorvennlige linje" og hvorvidt dennes "vilje til en grundig og kritisk prøving av sosialkontorets forståelse av lov om sosial omsorg later til å være svakt utviklet". Eller å avsi den endelige dom over det "omfattende byråkrati" i bydelene. Jeg tror Ombudet ville gjøre klokt i være såpass ydmyk overfor sin egen kompetanse at an bør innse at det finnes god såvel juridisk som sosialfaglig kompetanse både i Sosialdepartement, hos Fylkesmannen som hos Kommuneadvokaten i Oslo, og både ved byens sosialkontorer og i Oslo Rådhus. M.a.o. at ombud Helge Hjort erkjenner at han ikke er alene om å forvalte sannheten.

Og kan jeg da i parentes få legge til: jeg skal ikke gå i den samme fella som helse- og sosialombud Helge Hjort ved å hevde at Ombudet med den type beskrivelser "har markert seg som fylkesmannens eller sosialkontorenes ivrigste motstandere". Jfr. Hvordan Hjort selv beskriver meg fordi jeg har framført kritiske merknader til enkelte av ombudets uttalelser.

Et rettsombud har en annen oppgave enn et interesseombud. Barneombudet er et godt eksempel på et interesseombud. Barneombudet kan gjerne lage en rapport, og drive geriljakrig, mot det han mente var en ungdomsfiendtlig kommunepolitikk i bystyreperioden 1988-91. Og han vil naturlig også, som interesseombud, mene noe om riktighet av tvangsbehandling innenfor rus, psykiatri og barnevern. Som interesseombud kan Barneombudet med full rett mene noe om daværende byråd Hanne Harlems syn på behandling av unge med alvorlige adferdsvansker. Barneombudet skal delta i den alminnelige samfunnsdebatt.

Men et rettsombud har en annen rolle. Et rettsombud skal i denne sammenheng tilse at tvang ikke brukes utover det loven tillater, at rettssikkerhet rundt beslutningen for den enkelte bruker er ryddig og at selve behandlingen utføres på en forsvarlig måte. Det er trolig her helse- og sosialombudet i Oslo under Helge Hjorts ledelse ikke har funnet sin rette form. Oslo Bystyre som oppdragsgiver har etablert et rettsombud, mens den nåværende innehaver av ombudsrollen vil være et interesseombud.
 

Rammer de minst ressurssterke

Markedsliberalistene er lykkelig for Ombudets feilskjær i retning av å være et ombud som skal gi karakterer til partiers sosialpolitikk eller i tabloidform avgi den endelige dom over statlige og kommunale institusjoners intensjoner, vilje og evne. Dermed kan de sanke gode argumenter for å vingestekke Ombudet. Det vil noen av oss gjøre alt for å forhindre. Oslo trenger et velfungerende helse- og sosialombud. Og det er grunn til å minne om at SV de siste årene - i de samme årene som vi på en vennlig måte har bedt ombudet korrigere kursen noe - har bidratt til en ikke ubetydelig styrking av bemanningen ved helse- og sosialombudets kontor.

Og når det er sagt: helse- og sosialombudet virksomhet har vist at han i en viss utstrekning har korrigert kursen, og i større grad funnet seg mer til rette i forhold til hva som er en naturlig ombudsrolle. Noe ikke minst de siste årsberetningene viser. Det viser at disse rundene har vært nyttig, og at Helge Hjort har evne til å ta imot vennligsinnet korrektiv og kritikk fra sine nærmeste. Det tjener Ombudsinstitusjonen, og dermed også brukerne av Oslos helse- og sosialtjenester.

Publisert i bladet Juristkontakt, organ for Norges Juristforbund mai 1996


Legg til kommentar