Offentlig styring

Politikkens juridifisering og lokaldemokratiets vitalitet

Maktutredningen og Lokaldemokratikommisjonen tegner er bilde av et svekket kommunalt folkestyre, der rommet for lokale prioriteringer er begrenset av sosiale rettighetslover og statlig kontroll med kommunenes inntekter. Mange hevder at større lokal selvråderett, både i hva innbyggerne tibys og hvordan ressursene fremskaffes, vil øke interessen for kommunen som politisk beslutningssystem, skriver BI-professor Kåre Hagen.



Politikkens juridifisering og lokaldemokratiets vitalitet

Av Kåre Hagen, Institutt for Offentlige Styringsformer/Handelshøyskolen BI 

Maktutredningen og Lokaldemokratikommisjonen tegner er bilde av et svekket kommunalt folkestyre, der rommet for lokale prioriteringer er begrenset av sosiale rettighetslover og statlig kontroll med kommunenes inntekter. Mange hevder at større lokal selvråderett, både i hva innbyggerne tibys og hvordan ressursene fremskaffes, vil øke interessen for kommunen som politisk beslutningssystem. I dette notatet problematiseres denne ’institusjonsoptimistiske’ strategien: Reformer i formelle ansvars- og kompetanseforhold er i seg selv ikke nok, men må suppleres med et ’aktør-realistisk’ perspektiv: En revitalisering av det lokale demokratiet må gå gjennom en bevisst utforming av nye roller og funksjoner for de politiske partiene og for velgerne. Endringer i kommunale ansvarsforhold må bringe partiene ut av rollen som fastklemte knapphetsforvaltere, og  i stedet muliggjøre og synliggjøre partiene som effektive, problemløsende entreprenører.

Grunn til bekymring?

I de senere årene har to bekymringer hyppig vært fremme i det offentlige ordskiftet: Den første er at det lokale demokratiet forvitrer. Innbyggernes interesse for kommunal politikk påstås å være svekket. Valgdeltakelsen er på vei ned mot 50 prosent. Partiene sliter med å rekruttere og å vedlikeholde et erfarent korps av tillitsvalgte med lang fartstid. I økende grad oppfatter befolkningen kommunen som en tjenesteleverandør heller enn som arena for demokratisk innflytelse over egne livsbetingelser. Den andre bekymringen er at politikk og verdibaserte valg er i ferd med å miste sin viktighet. Påstanden er at rommet for demokratisk ansvar og kontroll snevres inn fra to kanter. På den ene siden delegerer nasjonalstaten Norge suverenitet til overnasjonale organer. På den andre siden har velferdsstatens modning innebåret en endring av forholdet mellom myndighetene og det enkelte samfunnsmedlem. Den velferdsstat som i den første etterkrigstiden vokste ut av et tillitsbasert forhold mellom myndigheter og befolkning, er i økende grad blitt omformet til et system av formaliserte rettighetsrelasjoner mellom individ og stat, støpt i den juridiske kontaktsformen.

Om begge disse bekymringene er riktige, følger en pessimistisk diagnose: Færre ser poenget med å delta i et lokaldemokrati som beslutter over stadig mindre. I siste instans har den enkelte borger større nytte av en god advokat enn av demokratiske kanaler når egne interesser skal ivaretas. Velferdssamfunnets solidariske samfunnskontrakt erstattes av den markedsinspirert forsikringskontrakt: Velgerne etterspør ikke (lenger) den demokratiske staten hvor goder og byrder fordeles etter åpen debatt og avstemninger. I stedet etterlyser de den forutsigbare velferdsleveransen, hvor en lovbunden rettsstat holder sin del av en individualisert avtale.

I dette notatet skal vi ta utgangspunkt i påstanden om politikkens juridifisering. Spørsmålet vi skal stille er om dette med nødvendighet må lede til en utarming av det lokale demokratiet, eller om det kan tenkes nye kompetanser og roller for kommunene. Det hovedsynspunkt som vil begrunnes er:

I og for seg er det uomtvistelig at kommunal autonomi er innsnevret gjennom både europeisk og nasjonalt lovbestemte krav til lokale beslutninger. Formelt innebærer dette at kommunal kompetanse begrenses, og isolert sett, at velgerne kan påvirke færre aspekter ved sine lokale omgivelser. Det finnes likevel ikke noe overbevisende belegg for at folks interesse i lokalpolitikken er en direkte funksjon av den institusjonelle oppgavefordeling mellom stat og kommune. Hvorvidt begrensninger i kommunal selvråderett svekker borgernes motivasjon for å delta i lokalpolitikken, eller at mer sosial rettighetslovgivning (derfor) er årsaken til fallende valgdeltakelse, er ikke opplagt. I vårt politiske system går borgernes inntak til de demokratiske beslutningsfora via partiene. Skal kvaliteten på det lokale demokratiet heves, må partienes ansvar for å formulere kollektive målsettinger synliggjøres samtidig med at deres evne til å levere lokale velferdsgoder styrkes. Velgernes motivasjoner for å engasjere seg i lokalpolitikken øker når tillitten til at de lokale partiene faktisk kan påvirke lokale forhold øker. Skal endringer i den institusjonelle kompetansefordelingen mellom stat og kommune revitalisere demokratiet, må de være avledet av de funksjoner vi ønsker at partiene skal ha på kommunalt nivå. Skal vi lykkes er det derfor viktig å skille mellom de funksjoner partiene har mistet fordi velgerne ikke ønsker at disse skal gjøres til gjenstand for kommunalt ansvar, og de rollene de har mistet fordi handlingskapasiteten er beskåret på andre måter enn man egentlig hadde ønsket.

Først skal vi nå redegjøre for tre litt ulike former for ’juridifisering’ som har vokst fram på lokale beslutningstakere. Deretter blir det diskutert to mulige strategier for å gjenreise et mer levende lokaldemokrati; lokale sosiale rettigheter og større frihet på inntektssiden.

Juridifisering utenfra: Overnasjonalitet

Ved Norges inntreden i EØS i 1994 binder Norge seg til i det alt vesentlige til å gjennomføre den europeiske markedsretten. I praksis betyr det tre begrensninger på hva kommunal selvråderett ikke kan brukers til.

For det første innebærer det at alle EØS-hjemmehørende personer og økonomiske aktører har samme rettigheter som nasjonens og kommunens innbyggere på kommunens territorium. Dette innebærer at en kommune ikke kan fordelsbehandle aktører ut fra om de er hjemmehørende i kommunen eller ikke. En kommune kan fortsatt fordelsbehandle aktører som opererer i kommunen, men ikke differensiere etter om aktøren hører hjemme der eller ikke. Gis det støtte til etablering av virksomhet, må slik støtte gis til alle som ønsker å etablere seg. For eksempel kan en kommune nekte butikkjeden Lidl å etablere seg om den ikke ønsker flere kjøpesentre, men ikke om man mener Lidl vil utkonkurrere lokale butikker eller om man ikke liker Lidl’s policy for hemmelighold eller behandling av sine ansatte. Når kommunepolitikerne fratas retten til å positiv forskjellsbehandling av egne innbyggere mister de samtidig eksklusivitet som identitetsskapende mekanisme.

For det annet, kommunene er underlagt et felles europeisk regelverk om offentlige innkjøp. Dette regulerer både prosedyrer for utlysning av oppdraget og hva som er (u-) lovlige krav som kan stilles til en leverandør. En lokal leverandør kan ikke velges ut fra et ønske om å sikre lokal sysselsetting eller stimulere fram noen typer av ønskelige ringvirkninger, - heller ikke i de tilfeller hvor kommunen selv er villig til å betale en høyere pris for oppdraget/leveransen. Hovedregelen i det overkommunale innkjøpsregimet er at kun bedriftsøkonomiske kalkyler er av relevans for tildeling av oppdraget. Dette betyr at hensynet til gunstige og samlede lokale virkninger i praksis ikke kan tillegges vekt. Siden bedriftsøkonomiske kalkulasjoner og hensyn i regelen en langt mer ekspertbaserte og entydige, mens samfunnsmessige helhetshensyn er mer åpne for verdibaserte uenigheter, betyr dette at det blir mindre meningsfylt å være politiker. Politikkens mulighet til å skape helhet og sammenheng i kommunens utvikling undermineres av man selv ikke kan velge begrunnelsen for de handlinger de må gjøre.

For det tredje innebærer et ’overkommunalt’ regime for en liberal markedsøkonomi at mange tenkelige former for samarbeid mellom kommune og næringsliv i sosialpolitikken blir ulovlig. Dersom en kommune setter sosiale krav til en leverandør om at bestemte sosiale vilkår skal etterkommes, - for eksempel at bedriften skal ansette en bestemt mengde lærlinger eller arbeidsløs lokal ungdom, - eller at den skal delta i forsøk med å sysselsette uførepensjonister eller innvandrere som bor i kommunen, vil slike vilkår i praksis ekskludere alle andre enn lokale tilbydere, og dermed være ulovlig (selv om vilkårene i seg selv er legale). I praksis betyr dette at kommuner er sterkt vingeklippet dersom de ønsker å utvikle samarbeid mellom kommune og lokalt næringsliv i å gjennomføre nasjonale målsettinger om Arbeid for sosialhjelp og Inkluderende Arbeidsliv. Det vil for eksempel neppe være lovlig å kreve at bare IA-bedrifter kan levere tjenester til kommunen. Dette betyr at lokalpolitikernes rom for nyskapinger og innovasjoner i bruken av kommunale ressurser i samvirke med andre lokale aktører i marked og sivilsamfunn begrenses.

Slike begrensninger i kommunenes adgang til å drive en ’økonomisk kommunalisme’ er, både nasjonalt og på EØS-nivå, begrunnet i den liberale iden om at samfunnet som helhet skal kunne høste økonomiske effektivitetsgevinster ved en mer intensivert konkurranse i et større marked. Innen økonomisk teori er det et tradisjonelt argument at et velfungerende marked er et kollektivt gode som bare kan etableres dersom lokale enheter ikke tillates å utforme institusjonelle vilkår for økonomisk aktivitet på sitt eget territorium. Den sterke nedbyggingen av alle former for politisk skapte territorielle produksjonsbetingelser og handelshindre betraktes derfor som nasjonalstatens skaping av reelle indre markeder, - og den europeiske integrasjonen er bare en videreføring av dette. For å understøtte dette overordnede målet er det derfor nødvendig med et regelverk for offentlige innkjøp som på den ene siden stimulerer til mest mulig åpen konkurranse om å levere, og som på den andre siden sikrer at et offentlig organ opptrer etter bedriftsøkonomiske rasjonaliteter.

Fra et demokratisk perspektiv, hvor idealet er at en befolkning skal kunne rå mest mulig over de faktorer som bestemmer deres velferd og nærmiljø, er slike inngrep i lokal autonomi langt mer problematiske. Nettopp politiske inngrep i markedslogikker er selve kjernen i velferdssamfunnets utvikling. Dets store suksess ligger i balanseringen av økonomiske hensyn med sosiale målsettinger. Det overnasjonale markedsregimet innebærer derfor i praksis en begrensning på hvilke preferanser en lokal demokratisk majoritet har lov til å virkeliggjøre i praktisk politikk. En kommune kan ikke bruke sin markedsmakt til aktivt og strategisk å understøtte den type helhetshensyn som danner samsvar mellom kommunen som et geografisk område og dens befolkning som et verdibasert fellesskap, - fordi kriteriene for hushold med fellesskapets ressurser er påført utenfra. Sagt på en annen måte, et obligatorisk markedsorientert innkjøpsregime blir lett et hinder for å kunne investere i lokal sosial kapital. Man kan nok finne gode økonomiske, men neppe demokratiske argumenter, mot at et folkeflertall i en kommune skal kunne få velge å la det lokale Røde Kors få drive ambulansetjenesten på en dyrere måte enn den billigste markedsaktøren, - fordi man anser at Røde Kors sin aktivitet er viktig for lokalsamfunnet utover selve den tekniske tjenesteytingen.

Juridifisering ovenfra: ’Overkommunalitet’

For kommunale aktører spiller det i praksis liten rolle om slike begrensninger på kommunal kompetanse skyldes Norges forpliktelser gjennom EØS-medlemsskapet eller om det følger av norske lover. På den annen side kan Stortinget forsterke eller mildne effektene av overnasjonalt bestemte begrensninger på kommunal autonomi. Lov om offentlige anskaffelser er for eksempel mer markedsorientert enn det som kreves etter EØS-forpliktelsene. Vi har i Norge ingen nasjonal politikk for sosial eller miljømessig sertifisering av bedrifter som leverer til offentlig sektor, og som kunne gi kommunene er instrument som kunne anvendes dersom de ønsker å bruke sin rolle som innkjøper til mer en ren kostnadsminimering. Regjeringen har syslet med tanken om en generell utfordringstrett for private leverandører og vært generelt positiv til økt bruk av konkurranseutsetting og organisatoriske reformer hvor det skilles klarere mellom bestillerfunksjonen og selve produksjonen av tjenester.  Dette er tiltak som, - om de skulle vedtas som nasjonale regler, ikke følger direkte av Norges EØS-forpliktelser. I praksis vil de likevel virke på samme måte på det kommunale demokratiet, nemlig som en innskrenking av mulighetsrommet for hvilke lokale initiativ som er lovlige.

Den viktigste formen for ’overkommunale’ føringer på lokal autonomi er nok likevel det økende innslaget av individuelle rettigheter til sosiale tjenester som har kommet de senere årene. Den norske velferdsstatens utvikling ble historisk basert på en klar arbeidsdeling mellom forvaltningsnivåene. Inntektssikringen ble lagt til staten, mens produksjonen av den personlige tjenesteytingen ble lagt til kommunene. Det er i kommunene vi finner den arbeidsintensive tjenesteytingen, i skole, helse, omsorg og i bekjempelsen av sosial marginalisering. Det er den store kommunale tjenestesektoren som gir den nordiske velferdsmodellen sitt mest distinkte trekk sammenliknet med andre rike samfunn.

De statlige inntektsforsikringene ble utviklet som et formalisert system av universelle individuelle rettigheter, grovt sett i perioden fra universell folkepensjon i 1957 til sykelønnsordningen i 1978. Avskaffelsen av behovs- og inntektsprøving innebar at forholdet mellom individ og velferdsstat fikk karakter av å være et kontraktsforhold, - som i prinsippet ikke er annerledes enn for medlemmer av andre forsikringsordninger.

Adgangen til tjenester fikk en mer uklar juridisk status. Heller enn spesifiserte rettigheter for den enkelte borger, utviklet det seg et sett av selvpålagte forpliktelser fra det offentliges side om å levere ytelser basert på faglige kvalitetsstandarder. Fordelingen av knappe tjenester mellom potensielle brukere ble overlatt til profesjoner. Og heller enn å utvikle systematiske prosedyrer for kvalitetskontroll, fikk vi et tillitsbasert system bestående av en kombinasjon av folkevalgt tilsyns- (og eier-) kontroll samt etter hvert også ulike typer av ombudsordninger. Likeså ble det utviklet et statlig inntektssystem for kommunene for å utjevne ulikheter i ressursgrunnlaget mellom kommunene.

I motsetning til i velferdsstatens inntektsforsikring, ble rollen som mottaker av velferdstjenester langt mer diffus. Kriteriene for tildeling av goder og for fordelingen av ressursene mellom ulike befolkningsgrupper ble skjønnsbaserte og i praksis ofte uklare. Selv om det var klart hva en kommune hadde plikt til å levere ovenfor sine innbyggere, ble plikten ikke operasjonalisert i form av rettigheter for den enkelte innbygger. I juridisk forstand ble den første fasen av kommunal tjenesteekspansjon karakterisert av en asymmetrisk relasjon mellom kommunen som en allmektig produsent og brukeren som avmektig. Så lenge folks forventninger til kommunale tjenester ikke oversteg det tjenestevolum det var mulig å frembringe, ble denne asymmetrien heller ikke problematisk for noen part.

I realiteten ble inntektssikringen og tjenestene basert på to forskjellige prinsipper for overføring av ressurser mellom to parter, det offentlige og borgeren: Inntektssikringen ble tuftet på det rettighetsbaserte bytte, mens tjenestene ble utformet som pliktbaserte gaver. Den historiske opprinnelsen er ikke så vanskelig å forstå: det rettighetsbaserte byttet skulle erstatte behovsprøving, mens tjenestene skulle vokse fram etter hvert som nasjonen ble rikere. Men også befolkningen ble rikere, og med en stadig større andel av befolkningen oppvokst i en velutviklet velferdsstat, endres befolkningens forventninger, - ikke bare til høyt nivå på de offentlige ytelsene, men også til måten de fordeles på mellom innbyggerne. Det er et generelt fenomen i sosialpolitikken at når en behovsprøvd (’gavebasert’) ytelse er så godt utbygget at den når det store flertallet av mulig brukere, oppstår det et krav om rettighetsbasert tildeling. I tillegg kommer en mer dypereliggende sosio-kulturell trend, hvor økende individualisering leder til krav også om at relasjonen mellom fellesskap og individ skal være formalisert som en kontrakt. Inntektsforsikringenes rettighetsbasering velter over i tjenesteytingen med uimotståelig kraft.

I de siste par tiår har Stortinget i økende grad spesifisert og styrket rollen som rettighetshaver til velferdstjenester. (Den potensielle) brukeren er gitt konsumentrettigheter ovenfor produsent, rettigheter som er så klare i sin formulering at de gir opphav til rettslige krav. I motsetning til sivile og politiske rettigheter, kan sosiale rettigheter ikke realiseres uten pliktanvisninger på finansieringssiden. I motsetning til en gave-relasjon, er en sosial rettighet et kontraktsforhold: Når gitte vilkår er oppfylt har en finansiør en plikt til å levere et på forhånd spesifisert gode til rettighetshaveren. Når nasjonalstaten utviklet rettighetsbaserte velferdsordninger, innebar dette å anvende prinsipper for sosialforsikring som allerede var godt utviklet innen marked og sivilsamfunn.

En sosial rettighet er egentlig ikke noe annet enn et bytte hvor transaksjonsforholdet inneholder en ofte svært lang tidshorisont.  Kvaliteten på rettigheten, sett fra rettighetshavers side, er derfor aldri sterkere enn de institusjoner som skal sikre at leverandøren av godet kan stå ved sine forpliktelser. Det er derfor typisk at alle systemer av sosiale rettigheter i marked og sivilsamfunn er omgitt av sinnrike løsninger på den leveranseusikkerhet som alltid er til stede. Det er ikke tilfeldig at  forsikringsbransjen er så sterkt lovregulert. Dersom en tilbyder av sosiale rettigheter ikke samtidig kan framby en troverdig løsning på en forutsigbar leveringsevne, vil tilliten til rettighetens kvalitet hos rettighetshaver svekkes. Om et privat forsikringsselskap hadde inngått så omfattende forpliktelser som en kommune har ovenfor sine ’medlemmer’, med så svak sannsynliggjøring av sin økonomiske soliditet, hadde Kredittilsynet stoppet virksomheten på dagen!

De siste årenes sosiale rettighetslovgivning har ledet til en ’institusjonell asymmetri’: Rettighetene er innstiftet på nasjonal nivå, mens pliktene er på lokalt. Som borgere har vi av Stortinget fått rettigheter ovenfor kommunen. Kommunen har fått forpliktelser uten at det samtidig er utviklet noen institusjonelle løsninger som kan garantere kommunens leveringsevne ovenfor rettighetshaver. Konsekvensen av å bryte prinsippet om at sosiale rettigheter og deres finansiering bør være på samme institusjonelle nivå, er at kommunepolitikerne er blitt påført et troverdighetsproblem ovenfor sine velgere. De er uforskyldt satt i en situasjon hvor de ikke troverdig kan anvise finansieringen av de pliktene de må innfri for å realisere de rettigheter innbyggerne har krav på.

Den sosiale rettighetslovgivningens svekkelse av det lokale demokratiet går derfor ikke (bare), slik Maktutredningen kan fortolkes, via en reduksjon i den formelle lokale handlefrihet. Svekkelsen kommer (også) som en svikt i tilliten til at kommunalt produksjonsansvar øker sannsynligheten for at rettighetene realiseres. I stedet for at kommunalt ansvar blir en kilde til sikkerhet og forutsigbarhet for borgerne, virker det motsatt: Lokalt (men likevel statlig bestemt) ansvar for finansieringen virker motsatt, det blir en kilde til utrygghet. Om vi i denne situasjonen svekker presisheten i de kommunale velferdsforpliktelser, vil dette mest sannsynlig forsterke tillitsproblemet. Det er tross alt bedre med juridisk garanterte rettigheter og dårlig kommunal økonomi, enn med mer diffuse rettigheter og en fortsatt usikker kommuneøkonomi.

Det største demokratiske problemet ved nasjonal sosial rettighetslovgivning er derfor ikke den formelle råderettsbegrensning som følger med en sterkere presisering av borgernes rettigheter ovenfor kommunen. Problemet er at sosiale rettigheter etablerer en relasjon mellom individ og fellesskap uten at det er klart for individet hvilken  demokratisk institusjon som har ansvaret for rettighetens finansiering. Hvem skal man holde demokratisk ansvarlig om rettighetene ikke innfris?

Juridifisering nedenfra: Etterspørselen etter forutsigbarhet

Mange kommuner opplever at nasjonal rettighetslovgivning griper kraftig inn i disponeringen av de kommunale inntektene. Det er ikke ressurser igjen til andre formål. Det oppstår er lokaldemokratisk underskudd: På områder hvor lokale initiativ kan tas, er det ikke midler til å gjøre det. De initiativ som må tas, kan de heller ikke ta æren for: Også er deres handlinger styrt av statlige pålegg. Politikerne opplever å være lammet, og at den rike staten sitter med løsningen. Dersom denne virkelighetsoppfatningen også deles av velgerne, svekkes motivet for å delta i lokalpolitikken. Større overføringer til kommunene kan selvsagt gi rom for mer kommunal aktivitet, men bidrar ikke til å løse det strukturelle avmaktsproblemet. Den kommunale økonomien vil aldri bli ’god nok’.

Norsk debatt om lokaldemokratiets helsetilstand preges av en fastlåst stillingskrig mellom stat og kommune. Det befestes og resirkuleres et bilde av staten og kommunene som to parter: den ene rik og gjerrig, den andre fattig og velvillig. Bildet er ikke usant, men heller ikke særlig fruktbart som utgangspunkt for debatt om lokaldemokratiets kvalitet. Vi glemmer lett at stat og kommune ikke er aktører, men to nivåer i ett og samme demokratiske system: Skal lokaldemokratiet vitalisers, må det skje ved at flere av de bekymringer borgerne har for sin velferd kanaliseres inn i lokalpolitiske debatter, institusjoner og løsninger. Og for å lykkes med dette, må lokaldemokratiets betingelser i mindre grad diskuteres som et spørsmål om statlige pålegg og overføringer. I langt større grad må fokus rettes på hva befolkningen etterspør av det politiske systemet. Hvilke roller må politikerne ta og ha for at befolkningen skal oppleve at det er viktig hvilken politiker og hvilket parti de gir sin støtte til ved et lokalvalg?

Den store ekspansjonen i offentlig tjenesteyting fra tidlig 1970-tall har innebåret en dramatisk økning i befolkningens avhengighet av sosial tjenesteyting levert gjennom skattefinansierte ordninger. Befolkningens aldring, økende nivåer på funksjonssvekkelse og idealene om kvinners like muligheter til selvstendig økonomisk karriere har ytterligere forsterket denne intime forbindelsen mellom kommunalt tjenestenivå og egen individuell velferd. Med denne avhengigheten følger også en sårbarhet. Risikoen for et utilstrekkelig tjenestetilbud blir en trussel mot egen velferd, en selvstendig dimensjon i tillegg til selve nivået på ytelsen når den mottas.

En nybakt småbarnsfamilies velferd er vel så mye knyttet til forutsigbarheten i barnehagetilbudet som til spørsmålet om det er fire eller seks barn per ansatt i barnhagen.

Langvarig økende tilgang på et gode ledsages alltid av forventninger om forsatt vekst. Og med voksende privat velstand øker kravene til kvalitet på de goder man etterspør, - samtidig som kostnadene ved arbeidsintensiv tjenesteyting nødvendigvis også øker når de offentlig ansatte skal ha samme inntektsutvikling som andre grupper. Ved inngangen til 1990-tallet faller alle disse mekanismene sammen: Brede befolkningsgrupper ’oppdager’ sin sårbarhet ovenfor et offentlig tilbud det ikke finnes realistiske private alternativer til.

I stedet for en storstilt middeklasseflukt fra skattefinansierte fellesgoder og sterkere privatiseringspress (slik mange på 1980-tallet spådde ville komme), har etterspørselen etter offentlige ytelser bare økt. Velferdsstaten har overlevd, men samtidig har dens normative basis sakte men sikkert endret karakter: Fra å være basert sosiale solidaritetsnormer, understøttes den nå i større grad av egeninteressekalkyler: velferdsstaten er, - tross alt, et mindre usikker sosialforsikringssystem enn alternativene.

Dette er blitt godt fanget opp av de politiske partiene på nasjonalt nivå. For en lang rekke ytelser introduseres velferdsrettigheter på løpende bånd utover på 1990-tallet. (s165). De velferdsstatlige forpliktelsene støpes i nasjonale lover som gir mer presise rettigheter til den enkelte borger. Ideen om at minst mulige føringer på kommunenes egne ressursanvendelse ville sikre effektiv tjenesteproduksjon, ble imidlertid videreført. Sagt på en annen måte, de nasjonale politikerne tok æren ved å innføre rettigheter på nasjonalt nivå, men unnlot samtidig å institusjonalisere er troverdig re-assurering av kommunenes leveringsforpliktelser.

Dette ble overlatt til lokale politikere, som i sin tur ikke har andre strategier å forfølge enn å effektivisere egen produksjon. Og når det ikke går lenger, kan de knapt gjøre annet enn å be staten om større overføringer. Debatten om kommunenes utvikling få samtidig en slagside: Mest oppmerksomhet rettes mot det statlige regimet for kommunene, mindre lys settes på hvordan kommunene også får sine handlingsbetingelser formet av befolkningens forventninger og etterspørsel etter politikk i den kommunen de bor.

Befolkningens etterspørsel etter velferdsgoder, fra nå og inn i fremtiden, består av to komponenter: den ene er volumet på tjenesten, den andre er forutsigbarheten i leveransen. Jo høyere privat velstandsnivå befolkningen er på, jo viktigere blir kravene til forutsigbarhet i den offentlige tjenesteytingen. Dette innebærer at etterspørselen etter velferdsgoder forventes å bli nedfelt nettopp i rettigheter, i klare og troverdige avtaler mellom individ og fellesskap. Og skal slike rettigheter være troverdig forankret i et demokratisk beslutningsorgan, må det være mulig for velgerne å delta i konstruksjonen også av de institusjoner som skal garantere rettighetenes realisering. Politikerrollen blir ikke revitalisert på kommunalt nivå ved å gjøre tjenesteproduksjonen mindre rettighetsbasert. Skal lokaldemokratiet bli viktigere i folks liv, må kommunen ikke tilby mindre av det innbyggerne vil ha mer av. I stedet må det tilbys mer av det befolkningen etterlyser, og det gjennom større grad av invitasjon til velgerne om selv å delta i utformingen av de institusjoner som skal garantere forutsigbar levering av de goder fellesskapet har bestemt at alle skal ha.

Kommunalpolitikkens dillemma

Skal det kommunale demokratiet revitaliseres må dette gå gjennom en endring av rollen som lokalpolitiker. Velgerne må oppleve at det spiller en større rolle hvem som bekler kommunens kommandoposter. Befolkningen må oppleve at det er mulig å nytte kommunen som en demokratisk arena: hvor problemer kan defineres, hvor strategier kan formuleres, hvor reelle valg kan fattes og hvor nye og ønskede lokale virkninger kan skapes. Borgerne må få flere og bedre grunner til å bry seg om det som skjer i lokalpolitikken.  De må oppleve og erfare at forutsigbarheten i de kommunale godeleveransene er en variabel de kan påvirke ved sine partivalg.

Kombinasjonen av den bedriftsøkonomiske rasjonalitet kommunene pålegges å forfølge gjennom en (over-)nasjonalt designet bestillerrolle, og den usikkerhet borgerne føler ovenfor en kommunal tjenesteyting som ikke har forutsigbar finansiering, virker i dag som en knipetang på den lokale politikerrollen. Det første innebærer at muligheten til å ta helhetlige lokale hensyn ved bruk av kommunens markedsmakt er svært beskåret. Det andre innebærer at politikerne er låst fast i rollen som forvalter av utrygghet.

Hver for seg kan disse to faktorene isolert sett styrke visse aspekter ved rollen som politiker: Bestillerrollen gir politikerne mer makt ovenfor leverandører og produsentinteresser. Hensvisningen til rettighetslover Stortinget har vedtatt styrker legitimiteten til kommunepolitikernes krav om større overføringer fra staten. Problemet er likevel at de folkevalgte i begge roller så lett forbigås av mer troverdige ’konkurrenter’, fordi dette er roller som best utøves fra en profesjonell plattform. Å være en durkdreven og effektiv innkjøper fordrer juridisk og økonomisk kompetanse en politiker ikke forventes å ha. For borgerne vil nasjonalt organiserte profesjonsorganisasjoner være mer troverdige pressgrupper ovenfor sentrale myndigheter enn lokalpolitikerne. Og i den grad borgerne setter sin lit til politikerne, vil de med større sannsynlighet forholde seg til partiene på nasjonalt nivå, ikke ens egne kommunepolitikere. De roller det i dag er mulig for politikerne å styrke seg i, er samtidig de roller som overflødiggjør behovet demokratisk styring og kontroll.

Ingen har egentlig villet det slik. Det er mange og gode grunner både for å ha (over-) nasjonale regler på hvordan en kommune kan benytte sin markedsmakt som innkjøper. Tilsvarende er det mange, både empiriske og normative faktorer som taler for å konstruere relasjonen mellom samfunnsborger og den kollektivt finansierte sosiale tryggheten som et individualisert kontraktsforhold. Begge disse utviklingstrekkene er drevet av et overordnet ønske om å utforme økonomiske og (sosial-)politiske institusjoner på en slik måte at hele våre samfunnsform får i seg innebygde mekanismer som bidrar til effektiv ressursbruk og forutsigbar sosial trygghet. I begge tilfeller blir implikasjonen den samme, nemlig at de systemkorrigerende funksjoner flyttes fra demokratisk velgerkontroll til juridisk (prosedyre-)kontroll.

Skal et demokrati vitaliseres, i den (ambisiøse) betydning at flere borgere engasjerer seg sterkere i flere saker i sitt lokalmiljø, - så må denne økte innsatsen kunne lede til en forskjell, - til en forbedring av noe som er viktig for et flertall av innbyggerne.  Det borgerne vil, må de oppleve som sannsynlig å få til. Uten en slik realistisk mulighet vil ingen ha motivasjon til verken å drive partiarbeid eller utøve en sterk kontroll av de styrende. Spørsmålet er så, hvordan kan man få til dette? Hvordan kan endringer i det statlige regimet for kommunene virke som insitamenter for at de politiske partiene i større grad kan fremstå som initiativrike og nyskapende entreprenører for løsningen av de behov og bekymringer befolkningen har? Hvordan kan reformer hjelpe lokalpolitikerne ut av rollen som den påførte knapphetens administrator? Hvordan kan politikerne få mer makt, - i den gode gamle betydningen at makt er økt kontroll over det borgerne har interesse av? Hvordan kan det etableres institusjoner som gjør at borgerne får bedre grunner til å investere sine forventninger og sin tillit i det lokale demokratiet?

Færre rettigheter eller kommunaliserte rettigheter?

I velferdssamfunnets utvikling av sosiale rettigheter har to funksjoner. I en materiell betydning er det en institusjon som gjør adgangen til et sosialt gode mindre vilkårlig. I en symbolsk betydning danner rettigheter fellesskap av jevnbyrdige. Det er stor enighet om at utviklingen av de rettighetsbaserte sosialforsikringene i Norden er en vesentlig faktor bak det høye nivået på sosial integrasjon, den høye tilliten til det politiske systemet på tvers av klasseskiller og på disse landenes evne til å utvikle en så vellykket kombinasjon av svært åpen økonomi og stor innenlandsk levekårsutjevning. Er det prisen for denne suksessen som betales av et haltende kommunalt demokrati? Har rettighetens triumf på statlig fostrer et så sterkt nasjonalt fellesskap av lokal identitet har forvitret? Er det derfor alle forsøk på å gi kommuner større selvråderett alltid ender i en konfrontasjon med nasjonale likhetshensyn? Eller er det mulig å tenke seg kommunale varianter av sosiale rettigheter som ikke bare etterkommer en velhavende befolknings ønske om forutsigbare tjenesteleveranser, - men som også kan fostre fram, og understøtte kommunen som et meningsbærende fellesskap av jevnbyrdige medlemmer? Er det mulig å tenke seg et system med nasjonale minstestandarder i kombinasjon med kommunale (tilleggs-)rettigheter?

Historisk er det ikke vanskelig å finne en lang rekke eksempler på kommunale sosiale rettigheter. Oslo kommune hadde i mange år kommunale tilleggspensjoner. Både kontantstøtte og 6-års skolestart ble i noen kommuner innført som rettighetsbaserte ordninger. Et par kommuner har i dag særskilt helseforsikring som gode for egne borgere. Det er heller ikke så vanskelig å tenke seg hvordan slike kommunaliserte sosiale rettigheter kunne seg ut: jobb- og utdanningsgaranti for ungdom og funksjonshemmede, gratis SFO, rett til sommerskole for barn, et minimumstilbud av hjemmehjelp, garantert tilpasset bolig når man blir gammel, osv. De aller fleste kommunepolitikere ville ønske at kommunen kunne tilby slike goder; ikke som behovsprøvde ordninger for marginale grupper, men som rettigheter for alle kommunens innbyggere.

Rettigheter eksklusivt for kommunens egne borgere kunne både synliggjøre kommunen som et fellesskap av likeverdige individer, som deler et kollektivt ansvar for bestemte grupper. Rettigheter kan gjøre kommunen til en mer synlig, nyttig og forutsigbar medhjelper for den enkelte i hans eller hennes bestreben på å få et godt liv. Dette står i motsetning til behovsprøvde og/eller faglig fordelte goder som i langt større grad synliggjør profesjonene som den enkeltes medhjelper.

Formelt er det intet i dag som hindrer kommuner fra å innføre slike ordninger. Når det ikke gjøres skyldes det antakelig at ingen ser seg råd til de økonomiske forpliktelser slike rettigheter innebærer. En annen forklaring er at vi ikke har noen tradisjon for (lenger) å skille ut særskilte goder og etablere deres finansiering og produksjon som separate beslutninger atskilt fra resten av den kommunale tjenesteytingen. En tredje forklaring kan være at dagens system, - hvor ethvert nytt tiltak bare kan finansieres ved nedprioritering av et annet (godt) formål – gjør at ingen politiker eller parti tør å påta seg det store ansvaret det er å innstifte rettigheter.

Utfordringen ved kommunale sosiale rettigheter er, som for alle sosiale rettigheter, å sikre deres troverdige og forutsigbare finansiering. Kan det så tenkes former for samhandling mellom stat og kommune som kan hjelpe kommunen i å gi troverdighet til lokale rettigheter? Sagt på enn annen måte, kan staten tre inn i rollen som ’re-assurandør’ av de kommunale forpliktelsene som sosiale rettigheter innebærer?

I prinsippet finnes det fire måter å skape slik troverdighet:

Subsidiaritet. I føderale stater er det en ikke uvanlig konstruksjon at det føderale nivået er forpliktet til å tre inn dersom det del-statlige nivået ikke står ved sine forpliktelser ovenfor rettighetshavere. Et annet eksempel fra Norge er hvordan staten trer inn og betaler foreldrebidrag dersom den bidragspliktige svikter. I mange kontinentale land er bedriften ansvarlig for helsetjenester for sine ansatte, samtidig som staten forsikrer bedriftens evne til å betale. I alle eksemplene er prinsippet at rettighetshaver skal ha en institusjonell garanti for sin rettighet uavhengig av den pålagte leverandørens faktiske evne til å etterkomme sin plikt. I praksis ville dette prinsippet kunne realiseres ved at Stortinget utformet et sett av sosiale rettigheter en kommune kan innføre, og et tilsvarende regelverk for å tre inn som garantist dersom kommunen ikke makter å etterkomme sine forpliktelser. Som alternativ til dagens modell for rettighetslovgivning, kan det tenkes et system hvor staten standardiserer et sett av krav til kommunale rettigheter, som så sannsynliggjøres ved at staten, etter bestemte vilkår, trer inn og overtar finansieringen når den kommunale betalingsevne svikter.

Betinget statsrefusjon. En videreutvikling av subsidiaritetsprinsippet er at kommuner som velger å innføre rettigheter den overordnede myndigheten ser som ønskelig, får en delvis refusjon av sine utgifter. I praksis blir dette ordninger hvor goder frembringes med øremerkede statstilskudd, - og hvor de kommunale forpliktelsene varer så lenge tilskuddsordningen varer.

Begge disse løsningene vil ha i seg store muligheter for strategiske tilpasninger. Vissheten om at staten fungerer som garantist leder til et klassisk ’moral hazard’-problem: Kommunens insentiv til selv å frembringe mest mulig eller sin den av finansieringen kan redusere motivet for å prioritere sine forpliktelser så sterkt som man egentlig har muligheter til.

Dette problemet kan i og for seg løses med forsikring. I markedet er det vanlig å kjøpe en forsikring som sikrer at en kan etterleve en juridisk forpliktelse man har tatt på seg. Alle kommuner kjøper en slik forsikring for at pensjonsrettighetene til de kommunalt ansatte skal være sikret. Prinsippet kan selvsagt generaliseres til å gjelde et gode for alle eller andre bestemte grupper av innbyggerne. For rettighetshaveren kan kommunal forsikring være et element som gjør rettigheten mer troverdig, fordi man vet at kommunen allerede har sikret sine forpliktelser. I disse dager diskuteres det om ikke den statlige tannhelseforsikringen burde være bedre. Man kunne tenke seg at om dagens rettigheter utvides, så kunne det foregå som en innstifting av kommunale rettigheter (og leveringsforpliktelser), men hvor den enkelte hadde en garanti fra staten om behandling om kommunen sviktet. En annen variant kunne være at kommunen kunne kjøpe tannhelseforsikring for sine innbyggere direkte av et forsikringsselskap.

Den siste formen for løsning vil være separat finansiering. På nasjonalt nivå er statens petroleumsfond bundet opp til å sikre befolkningens pensjonsrettigheter i Folketrygden. Tanken er at en slik synlig og separat finansiering gjør rettighetene mer troverdige fordi deres finansiering er sikrere. I prinsippet kunne en slik ressursformue like gjerne været fordelt på landets kommuner til sikring av de eldres rettigheter til tjenester. Store engangsinntekter kommuner av og til har ved salg av realverdier kan gi opphav rettigheter finansiert med øremerket fondsavkastning, men så vidt jeg vet finnes ingen eksempler på det. Større frihet for kommunene til å innføre øremerkede skatter er en annen, og mer realistisk variant, noe som behandles i neste avsnitt.

Større frihet på inntektssiden

Lokaldemokratikommisjonen (NOU 2005:6) foreslår å gi norske kommuner et fritt skattøre. Dette vil gjøre det mulig for innbyggerne å velge et høyere nivå på kommunale tjenester, eller alternativt, å kunne velge bort ikke lovpålagte oppgaver mot å ha større privat kjøpekraft. Isolert sett er dette et rimelig argument. Hvorvidt en slik adgang vil revitalisere demokratiet må derimot baseres på noen begrunnede oppfatninger om hvordan velgere og partier vil kunne tenkes å respondere på en slik økt finansiell autonomi. På dette punktet er Kommisjonen påfallende knapp, bortsett fra å antyde at siden strid om skattenivå spiller en så stor rolle i partikonkurransen på nasjonalt plan, kan et fritt skattøre lede til det samme på kommunalt nivå: ’Det er (..) grunn til å tro at fri beskatningsrett kan tilføre lokalpolitikken en konfliktdimensjon som kan bidra til økt valgdeltakelse’ (s 93).

Det er vanskelig å se hvorfor kommunepolitikere med (kun) fritt skattøre ville være bedre i stand til enn i dag å formulere alternative posisjoner velgerne meningsfylt kunne ta stilling til. Det er allerede fri adgang for alle partier til å forslå en reduksjon i kommuneskatten, men det finnes vel knapt et eneste eksempel på at slikt har skjedd,  ikke engang i kommuner med meget god økonomi. Antakelsen om at skattekonflikter hever valgdeltakelsen, synes noe spekulativ. Meningsmålinger tyder også på at velgerne i liten grad er opptatt av en problemstilling om mer eller mindre skatt. Selv ikke den intense konflikten om eiendomsskatt i Oslo i 2003 hadde noen synlig innvirkning på valgdeltakelsens fallende trend.

Det kan virke noe snevert, eller rettere, lite ambisiøst, å måle kvaliteten på det lokale demokratiet ved valgdeltakelsen alene. Om utgiftsnivået i dag i realiteten er bestemt av de lovpålagte oppgavene, og kommunenes nåværende inntekter knapt nok dekker dette, er det ingen grunn til å tro at effekten blir noe annet enn en partikonsensus om å heve kommuneskatten. Snarere kan det bli slik at partiene utnytter et fritt skattøre til å øke de kommunale utgiftene uten å involvere velgerne. Bare i det tilfellet der minst ett parti mener det kan være velgere å vinne ved å foreslå reduserte kommunale tilbud, vil velgerne kunne få et reelt valg.

Dersom, og slik jeg har argumentert for over, lokaldemokratiet forvitrer fordi kommuneinstitusjonen tømmes for de funksjoner befolkningen ønsker at politikken skal ha, vil ikke et fritt skattøre bety så mye fra eller til. Et fritt skattøre kan fylle kommunekassen, men ikke nødvendigvis kommunepolitikken med nye funksjoner. Skattenivået i seg selv er heller ikke en substansiell målvariabel: I den gode demokratiske konflikt bør preferanser over skattenivå være avledet av konkurrerende og synlige betraktninger om forholdet mellom de goder man ønsker og de kostnader (og uønskede bivirkninger) man (ikke) er villig til å bære. Demokratiet er på sitt mest konstruktive når partiene er i stand til å anvise også kostnadseffektene av de goder til ønsker å frembringe eller kutte ut for borgerne. Først da kan velgerne ta stilling til politikkens virkninger på egen velferd, og ha en reell motivasjon for å forsøke å påvirke valgenes utfall.

Alternativt kunne vi tenke oss en situasjon hvor det ble åpnet for noe vi kunne kalle et betinget skattøre. Hva ville skjedd dersom Stortinget ga partiene adgang til å formulere ett – og bare ett - konkret kommunalt tiltak for realisering de kommende fire årene, kostnadsberegnet til provenyen av en prosents heving av skattøret? Så kunne velgerne ta stilling til partienes forslag gjennom en egen beslutning samtidig med partivalget på valgdagen. Ideen er ganske enkel: Velgerne inviteres til direkte innflytelse over bruken av økte kommunale inntekter, men via det ordinære partisystemet. Partiene ville få et sterkt insitament til å definere hva de oppfatter som det mest presserende uløste behov i kommunen. Velgerne ville får konkrete satsinger å velge mellom. Sannsynligheten for at den enkeltes stemmegivning kan påvirke utfallet ville bli større.

Det generelle poenget er følgende: I dagens inntektssystem for kommunenes finansiering er det ingen mekanismer for utløsning av betinget skattebetalingsvilje. Det er et institusjonelt underskudd på muligheter for å kople godeproduksjon og finansiering mellom det fullt ut brukerbetalte tilbud og det lovpålagte kommunale tjenestetilbudet betalt med generelle inntekter. Dagens statlig bestemte finansieringssystem står i en motsetning til det vi vet om befolkningens skattebetalingsvilje, nemlig at viljen til å betale mer skatt er betinget av at bestemte formål prioriteres. I prinsippet er det partienes oppgave å oversette velgernes skattepreferanser til en korresponderende sammensetning av kommunale goder. Men når utgiftsprioriteringene følger av sosial rettighetslovgivning, og inntektsrammen er gitt ved et statlig regelverk, blir dette umulig. Dermed blir det heller intet rom for politisk entreprenørvirksomhet: Det er i dag små frihetsgrader hvor politikerne kan anvise mulig finansiering av et nytt tiltak, for så å invitere til velgernes dom. I stedet for at Stortinget fjerner begrensningene på den kommunale skattesatsen, kan de gi kommunen en rett til å øke skatten kun dersom det samtidig legges fram konkrete planer for velgerne til hva den økte inntekten skal anvendes til. Da ville vi samtidig også være nærmere idealet om at et demokrati kjennetegnes av at befolkningen beskatter seg selv.

Økt lokal autonomi over de kommunale inntektene kan bidra til å revitalisere det kommunale demokratiet,  men etter mitt syn kun dersom det samtidig innbærer nye roller for de politiske partiene. Bare dersom slik større frihet samtidig bidrar til å bevege politikerne ut av rollen som innelåst knapphetsforvalter til å bli en mer fristilt, nyskapende og synlig kobler av lokale problemer med anviste løsninger herunder finansiering vil mer ressurser gå sammen med økt folkelig engasjement i lokalpolitikken. Bare Stortinget kan gi kommunene større adgang til å bestemme sine egne inntekter. Samtidig er det helt legitimt at Stortinget kobler en slik kompetanse med krav til det lokale demokratiet. I praksis betyr dette å innføre et system hvor kommunale inntekter bare tillates økt dersom de lokale partiene på forhånd har formulert hva de skal anvendes til, og bare etter at velgerne har tatt stilling til skatteøkninger ved valg. I mange demokratier er det svært vanlig at velgerne ved valg av representanter samtidig også tar stilling til en lang rekke konkrete spørsmål. Dette betyr at velgerne i en viss forstand utstyrer sine representanter med et bundet mandat, - men også at bestemte spørsmål løftes ut av (strid i) det indirekte demokratiet mellom valgene.

Avslutning

I boka ‘The new industrial state’ fra 1954 hevdet John Kenneth Galbraith at alle moderne industrisamfunn etter hvert ville bli like. Den moderne statens omfattende oppgaver ville, hevdet Galbraith, føre til en fremvekst av enorme, ekspertdominerte organisasjoner som, i og for seg ville sikre innbyggerne materiell trygghet og frembringe effektive løsninger på deres levekårsproblemer, men som samtidig også ville overflødiggjøre den verdibaserte, demokratiske politikken. ’Ideologienes død’ var 1950-tallets samtidsdiagnose,  ikke så ulikt fra i dag. Også vår tid preges av påstander om politikkens avmakt ovenfor prosesser som påstås å ha sine egne logikker. På 1950-tallet var man opptatt av urbanisering og industrialisering, i dag spiller demografi, og særlig befolkningens aldring, en tilsvarende determinerende rolle. Industrikapitalismens behov for en offentlig skapt fysisk infrastruktur er erstattet av kunnskapskapitalismens behov for en sosial infrastruktur, en omfattende velferdsstat. Fellesskapets ressurser antas ikke lenger å bli forvaltet av eksperter, men av rettigheter. Forestillingen om politikkens teknokratisering er erstattet av påstanden om dens juridifisering. Og fordi så mye av produksjonsansvaret for den sosiale infrastrukturen er lagt til det kommunale forvaltningsnivået, blir demokratiets funksjonstømming mest synlig nettopp her. Men ingen vil vel et samfunn der den enkelte borger større behov for en god advokat enn for en demokratisk valgt politiker når egne og kollektive interesser skal ivaretas.

Politikkens juridifisering er et tve-egget sverd. På den ene siden betyr kulturell individualise og rikdom at i den modne velferdsstaten er det ingen alternativer til den rettighetsfestede, kontraktsbaserte relasjon mellom individ og fellesskap. Tiden da befolkningen stod med lua i handa og ydmykt og takknemmelig tok i mot de ytelser det offentlige hadde råd til å levere, er over og kommer aldri tilbake. På den annen side endrer rettighetsfestingen politikkens funksjon: den demokratiske politikkens rolle er ikke (lenger) det samfunnsomformende prosjektet, men konsolideringen av det bestående velferdssamfunnet. Noen hevder at dette betyr at politikken er kommet til et logisk endepunkt.

Men selv ikke sosiale rettigheter kan sikres av en rettsstat alene. Sosiale rettigheter, i motsetning til sivile og politiske rettigheter, innebærer at materielle ressurser må framskaffes og fordeles mellom personer og alternative anvendelser. Sosiale rettigheter i et demokrati er og vil alltid måtte basert på at noen må bidra for at andre skal få. Sosiale rettigheter er derfor aldri sterkere enn legitimiteten og den demokratiske bærekraften til de ressursmobiliserende institusjonene. Slik bærekraft kan i lengden bare sikres ved at sosiale rettigheter innstiftes og finansieres på samme beslutningsnivå. Dagens norske system, hvor rettigheter tildeles nasjonalt og finansieres lokalt (men likevel ikke lokalt valgt) er dømt til å lamme den lokale politiker. Langsiktig bærekraft kan bare sikres ved å  utvikle en bedre kongruens mellom de beslutninger som tildeler rettigheter og de som pålegger rettighetshaverne finansieringsforpliktelsen. Enten må finansieringen av dagens sosiale rettigheter til personlig tjenesteyting flyttes opp på et statlig nivå (ved at penger følger personen til kommunen), eller så må rettighetene føres ned og utformes av lokale organer (etter nasjonale standarder) – og, for at borgerne skal får den forutsigbarhet de ønsker, må de selv få delta mer i finansieringen av de rettigheter de vil ha. Først da kan våre politiske partier få den rollen de ønsker å ha, nemlig å assistere befolkningen i utformingen av den gode balanse mellom goder og byrder.

(skrevet på oppdrag fra KS - Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon 2005)

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode