Offentlig styring

Feilaktige regnskapsreformer i offentlig sektor?

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Offentlig styring; Publisert torsdag 20. mars 2008 19:12

Formålene med regnskap i offentlig sektor er å vise velgerne hvilke samfunnsmessige behov som de folkevalgte har dekket. Da graden av behovsdekning ikke kan måles direkte, skjer dette indirekte ved å vise utgiftsanvendelsen. Regnskap i privat sektor har andre formål. Hensynet til finanspolitikken tilsier at kontantprinsippet benyttes, slik at offentlige utgifter gir uttrykk for faktisk realøkonomisk ressursforbruk og ikke på mer eller mindre vurderingsbaserte regnskapsstørrelser. I internasjonale sammenligninger av nasjonalregnskap ser man derfor på brutto nasjonalprodukt og ikke på netto nasjonalprodukt fordi sistnevnte begrep inneholder fradrag for kapitalslit, dvs ”avskrivninger”, og således i større grad er en vurderingsbasert størrelse, skriver dosent Stein Østre i en kommentar til hvorvidt offentlig sektor bør gå over til å føre sine regnskaper etter regnskapsloven.

Feilaktige regnskapsreformer i offentlig sektor?

Av dosent Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den., Høyskolen i Hedmark

Fanny Voldnes, spesialrådgiver i LO reiser spørsmålet om regnskapsloven er egnet for offentlig sektor. Efter mitt syn er det enkelt å besvare spørsmålet med et rungende NEI. Det er flere årsaker til det:

(1) Formålene med regnskap i offentlig sektor er å vise velgerne hvilke samfunnsmessige behov som de folkevalgte har dekket. Da graden av behovsdekning ikke kan måles direkte, skjer dette indirekte ved å vise utgiftsanvendelsen. Regnskap i privat sektor har andre formål.

(2) Rasjonelle beslutninger må baseres på alternativkostnaden, dvs de mer- eller mindrekostnader som beslutningene medfører. Regnskapstall må derfor ”skreddersys” til det beslutningsproblem der de skal anvendes. Det er ikke selvinnlysende at bedriftsøkonomiske regnskapsprinsipper ligger nærmere alternativkostnaden enn en betraktning basert på kontantprinsippet.

(3) De indirekte kostnader er kostnader som ikke kan årsaksforklares og derfor ikke kan fordeles objektivt på de ulike produkter som produseres. Dette er et problem som gjerne ”stikkes under en stol” i lærebøker i bedriftsøkonomi/regnskap. Tradisjonelle selvkostkalkyler fører ofte galt avstad. Reformerte selvkostkalkyler i form av fx ABC (activity based costing) er ment å råde bot på dette. Selvkostkalkyler er uansett basert subjektive forutsetninger.

(4) I offentlig regnskap ser man tradisjonelt bort fra avskrivninger/kapitalslit. En god grunn til det er at slike kostnader ikke lar seg beregne objektivt. Man må velge en avskrivningsmetode, som i siste instans basert på skattepolitiske vurderinger. I denne forbindelse kommer begrepet ”sunk cost” inn og det kan best oversettes med ”tapte ressurser”. Betegnelsen ”historiske kostnader” er misvisende. For investeringer som representerer ”sunk cost” (tapte ressurser), dvs ikke har alternativ salgsverdi, er avskrivninger meningsløse.

.(5) Kontantprinsippet er politisk forståelig og bygger på det grunnleggende balanseprinsipp at inntekter skal være lik utgifter i den enkelte budsjettperiode. Det representerer den vanlige betraktningsmåte i private husholdninger og har erfaringsmessige også vært en nyttig betraktningsmåte i offentlig sektor.

(6) Hensynet til finanspolitikken tilsier at kontantprinsippet benyttes, slik at offentlige utgifter gir uttrykk for faktisk realøkonomisk ressursforbruk og ikke på mer eller mindre vurderingsbaserte regnskapsstørrelser. I internasjonale sammenligninger av nasjonalregnskap ser man derfor på brutto nasjonalprodukt og ikke på netto nasjonalprodukt fordi sistnevnte begrep inneholder fradrag for kapitalslit, dvs ”avskrivninger”, og således i større grad er en vurderingsbasert størrelse.

(7) Kostnadene ved rapportering og bruk av ”ny styringsinformasjon” er forholdsvis betydelige. Finansdepartementet ønsket i sin tid at ”administrative og økonomiske konsekvenser av offentlige tiltak” alltid skulle utredes. Det er et godt prinsipp, men blir det fulgt i dette tilfelle? Det er ikke selvsagt at arbeidet med ny styringsinformasjon er verd prisen.

Eftersom den såkalte modernisering i offentlig sektor skrider frem øker kostnadene/årsverkene ikke bare til selve regnskapsføring. Hertil kommer den tid annet personale må bruke til innrapportering og til tolkning av resultater. Det er vanskelig å fri seg fra det inntrykk at man her innfører ulike reformer under mottoet ”koste hva det koste vil”.

I tillegg til dette kommer problemene og tidsforbruk med å forklare journalister og publikum om sensasjonsoppslag som skal vise effektivitetsforskjeller mellom offentlige forvaltningsenheter, men som bare er tøv på grunn av manglende sammenlignbarhet. Her ligger Kostra an til å gi skremmende erfaringer.

Marianne Andreassen, Senter for statlig økonomistyring, synes i Aftenposten 5/12 å fremme en påstand om at overgang fra kontantprinsippet til privat regnskapspraksis i offentlig sektor vil føre til bedre beslutninger. Dette synes å være en trosartikkel for ”regnskapsfolk”, men den kan hverken gis en tilfredsstillende teoretisk begrunnelse eller en empirisk dokumentasjon.

Dosent Stein Østre, Høyskolen i Hedmark, 2450 Rena

Tidsskriftet Kommunal Økonomi jan. 2006