Privatisering, marked og konkurranse

Sykehusplan for privatisering

Sykehusplan for privatisering

Nasjonal Helse- og Sykehusplan fra regjeringen endrer den norske velferdsstatens vekt på offentlig eneansvar og garanti for sikker sykehusbehandling og lik adgang til pleie og omsorg for alle - riktignok om Stortinget vedtar planen. Planen legger alt til rette for en storstilt privatisering av helsevesenet. Selve spydspissen for de privates inntogsmarsj er reformen «fritt behandlingsvalg ». Det er her det åpnes for å la folk bruke fritt i større grad detvoksende private behandlingstilbudet ved sykdom.

Det kommer til å skje en kraftig vekst av privat sykdomsbehandling på det offentliges bekostning. Et illustrerende eksempel er det offentlige Rjukan sykehus. Dette sykehuset ble i år nedlagt av Helse Sørøst grunnet for lavt pasientgrunnlag. «Tapet av Rjukan sjukehus er et hardt slag for Tinnsamfunnet som er satt i en alvorlig omstillingssituasjon», uttrykte Rådmannen. Nå kjøpes  sykehuset opp, det vil si bygningene, av private interesser i helseindustrien med sikte på å bygge opp et fullverdig sykehus med moderne akuttbehandling. Regjeringen forventes å gi konsesjon for etableringen.

Dette skriver professor i offentlig rett, Noralv Veggeland, blant annet.  Les mer nedenfor.

NAV vil gjøre mer av jobben selv

NAV vil gjøre mer av jobben selv

NAV kjøpte inn private tjenester for 6,6 milliarder kroner fra mer enn 31 000 eksterne tiltaksarrangører og attføringsbedrifter i 2014, skriver magasinet Velferd. Den nye NAV-direktøren, Sigrun Vågeng, som også ledet regjeringens ekspertutvalg Til et bedre NAV varsler nå at NAV fremover skal bruke egen kompetanse til å utføre etatens kjerneoppgaver. «Nav kan få flere i jobb ved selv å ta over oppgaver som i dag settes ut til andre», sier Vågeng i et intervju med Velferd. Dette er noe de ansattes organisasjoner har ivret for lenge.

Erfaringene fra forsøket «Kjerneoppgaver i Nav» ved fem Nav-kontorer rundt omkring i landet viser at brukere blir hjulpet på en bedre måte ved at NAVs egne ansatte raskt og effektivt sørger for at folk kommer i arbeid.

Vågeng skiller mellom attføringsbedriftene og tiltaksbedriftene. «Vi vil fremdeles trenge et nært og tett samarbeid med attføringsbedriftene, for vi kan ikke løse alle oppgavene selv. Men jeg kan ikke sette mine medarbeidere til bare å bestille tiltaksplasser. Vi har høyt utdannede folk hos oss, med kompetanse som vi må bruke på en god måte, sier hun til Dagsavisen. Vågeng mener at et slikt tiltak på sikt vil spare samfunnet for store kostnader. Robert Eriksson, tidligere Arbeidsminister fra Frp, skriver på sin facebook-profil (22.3.16). «Enig med Sigrunn, Nav må gjøre mer av jobben selv. Å være uenig i det, blir som å nekte enn jordbærprodusent å plukke jordbær i egen åker».

At en tidligere NHO-direktør og en Frp-politiker nå hyller et tiltak om å ta offentlige oppgaver tilbake fra privat drift, tyder på at den ideologisk begrunnede privatiseringspolitikken ikke har vært noen stor suksess, for å si det mildt. Det må man kunne si er en positiv utvikling.

Dette skriver For velferdsstaten i sitt siste nyhetsbrev.

Farvel, New Public Management!

Farvel, New Public Management!

Det skjer spennende ting i Oslo kommune.

"Tillitsreformen i Oslo innebærer å bevege seg bort fra en rigid bestiller-utførerorganisering. Etter inspirasjon fra København, og byens progressive fagbevegelse og handlekraftige borgermester Ninna Thommesen, er det ønskelig å ta et oppgjør med NPMs dystreste sider.

Detaljstyring av fagfolk, meningsløse rapporteringsregimer og kontrollmani skal bort! Tanken er å gi ansatte og brukere mulighet til å utforme tjenesten i samspill og samarbeid, og gå bort fra minutt-for-minuttvedtak. Altså, som vi gjerne sier, «skrote stoppeklokka». «Stoppeklokka» er ikke en faktisk stoppeklokke av det slaget som brukes til å måle tid med under avvikling av på sportsarrangementer. Det er en folkelig måte å omtale den app’en og de detaljerte tidsbeskrivelsene som i dag brukes til å styre hjemmetjenestene. Dette er det viktigste symbolet på den gamle, tungrodde, avleggse og rigide NPM-tenkningen omkring omsorg som vi nå vil til livs.

Reformen ble først vedtatt i bystyret i forrige periode, etter initiativ fra Fagforbundet Pleie og Omsorg, via SVs Ivar Johansen."

Dette skriver Fredrik Olstad, nestleder Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo, i bladet til tillitsvalgte i Fagforbundet. Les hele hans artikkel på link nedenfor.

Norlandias konkurransepropaganda

Norlandias konkurransepropaganda

Konkurranse og fortjenestemuligheter er heldigvis ikke eneste vei til utvikling av helse og omsorgstjenestene.

Konkurranse som drivkraft for utvikling er et ideologisk ståsted. Divisjonsdirektør Hulda Gunnlaugsdottir i Norlandia Care hevder at konkurranse virker og i hennes fremstilling er det nærmest er en forutsetning for utvikling og nyskaping.

Det finnes andre veier. Økt samarbeid og deling av erfaring er en annen måte for å fremme utvikling. Jeg har mer tro på en lærende organisasjon med en åpenhets- og delingskultur, som tar utgangspunkt i beboernes behov og som gir rom for medarbeidernes faglighet og kreativitet. Det har et større potensial for utvikling og nyskaping enn konkurranseelementet hvor man må ha sine forretningshemmeligheter for å være konkurransedyktig. lederlønninger er en slik forretningshemmelighet, skriver Inga Marte Thorkildsen (SV), byråd for eldre, helse og sosiale tjenester i Oslo.

Les hele hennes artikkel under "les mer."

Seriøsitetskrav à la carte

Seriøsitetskrav à la carte

NHO og byggenæringens nye forslag til anbudskriterier er et knefall for bemanningsbransjen, mener Ådne Naper.

"De to siste årene har vi fått rikelig med tiltak for å bekjempe sosial dumping i offentlig regi. Skien kommune og Telemark fylkeskommune har utviklet omfattende anbudskriterier i Telemarksmodellen. Disse har nå fått et tilsvar ført i pennen av NHO og BNL, som forsøkes rulles ut i kommune-Norge i håp om å erstatte vesentlige deler i Telemarksmodellen.

Begge initiativene står for store fremskritt i kampen mot useriøsitet. Hovedforskjellen ligger i hvordan de håndterer bruken av innleid arbeidskraft. Telemarksmodellen setter krav til lønn mellom oppdrag, som gir strenge restriksjoner på bruk av innleie. Alternativet til NHO går bort fra dette kravet. Ulikheten kan spores tilbake til initiativtakerne bak modellene; mens lokal fagbevegelse har vært premissleverandør for Telemarksmodellen, har NHO Service vært toneangivende for alternativet.

Det er helt naturlig at det finnes motsetninger mellom de ulike seriøsitetskravene. Den ene modellen er utviklet ut i fra en forutsetning om at bruken av innleie og midlertidig ansettelser må begrenses. Den andre modellen er utviklet ut i fra en forutsetning om at lønnsomheten i bemanningsbransjen må opprettholdes. Det er to ulike løsninger ut fra to ulike diagnoser. Men samtidig som det er flust av eksempler på hvorfor bruken av innleie er et problem, har jeg tilgode å se argumenter for hvordan innleie styrker byggebransjen eller løser noen problemer overhode.

Det er i bruken av innleie problemene gjerne starter; det gir flere underleverandører som igjen fører til mer kompliserte entreprisekjeder. Dette resulterer i mindre innsyn og etterprøvbarhet i arbeidsforhold og skatteplikt. Og ikke minst sparker det beina under etablering av flere faste jobber. Vi løser ingenting ved å observere et problem, erkjenne at det eksisterer for så å hoppe bukk over det. Det er ingen grunn til å stå tilbake for bruken av innleie når vi har utviklet et regelverk som er både holdbart og målrettet. Kommuner og fylker har nå en rikholdig à la carte av seriøsitetskrav. Det er positivt. Men la oss ikke løpe fra den beste løsningen når vi sitter med den i hånda," skriver Ådne Naper.

Les mer under "les mer."

Mer privatisering av avfall er ikke løsningen

Mer privatisering av avfall er ikke løsningen

"Privat avfallsmonopol er ikke ønskelig for noen. De mest skarpskodde økonomer er enige. På lengre sikt vil det bli dyrere, og det blir få eller ingen incentiver til innovasjon og verdiskapning så lenge det er penger å tjene på status quo. KS Bedrift mener vi må løfte blikket og se på hvilke konsekvenser økt privatisering og bortfall av kommunale tilbud har. Erfaringer fra andre land viser til negative følger for innbyggerne, og Norge har i dag en mye bedre modell å vise til. La oss beholde det som fungerer best for samfunnet.Kommunene må selv bestemme hvordan, og om de vil utnytte lokalt oppståtte avfallsressurser selv, eller sette tjenesten ut på anbud. Valgfrihet er viktig for å sikre best mulig lokale løsninger.

Kommunene har gjort en fremragende jobb for å tilpasse seg et mer rigid regelverk for avfall ved å investere i mer ressurseffektive måter å utnytte avfallet. Og de fortsetter stadig å forbedre seg. Verdiskapingen i kommunale avfallsselskaper viser altså at den ligger høyere sammenlignet med annen fastlandsbasert næringsliv. Da faller gjentatte påstander om dårlig drift på stengrunn. En påstand blir ikke sann bare fordi den gjentas ofte.  Samspillet mellom private og kommunale aktører kan alltids bli bedre – la oss dra i samme retning for igjen å bli verdensmestere i avfallhåndtering. Løsningen er ikke privat monopol og økt avfallseksport - vi må sikre mer ressurseffektiv utnyttelse av avfallet nasjonalt," skriver Kristine von Hanno fra KS Bedrift blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

Velferds-
profitører 
på tynn is

Velferds-
profitører 
på tynn is

De såkalte velferdsprofitørene er kontroversielle i Norge. Mediene forteller om «asylbaroner» og «barnehagekonsern» som henter rekordhøy privat profitt fra felles velferdsmidler.

Adecco Helse måtte stenge butikken etter at NRK avslørte hvordan selskapet behandlet pleierne sine. Brødrene Løvenskiold fikk ikke engang Høyres støtte da de tappet 100 millioner­ kroner fra den statsstøttede skolen­ Westerdals.

Et ord som «mangfold» klinger unektelig hult hvis konkurranse egentlig betyr at ideelle og offent
lige ­virksomheter fortrenges av kommersielle storkonsern. Det er selvsagt legitimt å mene at velferdsprofitørene gjør en viktig jobb og ønske en større­ rolle for dem på norske velferdsbudsjetter, slik høyresiden argumenterer for. Men det må også være legitimt å slå ring om fellesskapets­ velferdsmidler. Folk flest vil at pengene vi betaler inn i skatt skal brukes til å ta vare på barn, syke og eldre. Pengene bør gå til felles­ velferd, ikke til privat profitt. Likevel­ er det per i dag fritt fram for privat fortjeneste på driften­ av både barnehager, eldre-
omsorg og barnevern. Her har flere partier en jobb å gjøre – dersom de vil være på linje med folket. 88 prosent av befolkningen vil begrense­ velferdsprofitørenes mulighet til å ta ut profitt fra barnehager og eldreomsorg. Det bør sentrums- og venstrepartiene merke seg.

Dette skriver Manifests Cathrine Sandnes. Les hele hennes artikkel nedenfor.

Ideelt mot kommersielt

Ideelt mot kommersielt

EU vedtok i mars 2014 to direktiv om offentlige anskaffelser og ett direktiv om såkalte konsesjonskontrakter.

De nye direktivene erstatter eldre direktiv som er blitt lappa på stadig vekk. Heretter skal helse- og sosialtjenester, utdanning og kulturelle og religiøse tjenester også omfattes av anskaffelsesreglene og legges ut på anbud. Utafor dette regelverket er nå ikke stort mer enn Forsvaret, Heimevernet, vannforsyningen og ambulansetjenestene.

De nye direktivene har utløst den største debatten på ett punkt: Med dagens regelverk kan en offentlig oppdragsgiver skille mellom ideelle og kommersielle utførere når helse- og sosialtjenester skal kjøpes. Det skal det bli slutt på når de nye anskaffelsesdirektivene trer i kraft 1.juli.

Det finnes en måte å sikre de ideelle ved å definere et oppdrag som «utvida egenregi». Da må en del vilkår være til stede: Kommunen må ha like god kontroll over denne leverandøren som over kommunens egen virksomhet. Minst 80 prosent av aktiviteten til leverandøren må rette seg mot denne kommunen, og det må ikke stå noen private eierinteresser bak leverandøren.

Det betyr at de store ideelle institusjonene, som for eksempel Kirkens Bymisjon, ikke uten videre kan dra nytte av en slik utvida kommunal egenregi. De har en for omfattende virksomhet i et utall av retninger. Men det Kirkens Bymisjon kan gjøre, er å etablere et selskap med virksomhet avgrensa til én kommune.

Les Dag Seierstads artikkel under "les mer."

Oslo-skolen: Ikke lett å skifte et lys-stoffrør

Oslo-skolen: Ikke lett å skifte et lysrør

Vaktmesteren har alltid hatt en sentral og viktig funksjon i skolemiljøet. Praktikeren som raskt og kostnadseffektivt løser det meste.

Men i New Public Management-tenkningen de borgerlige innførte i Oslo får man ikke lenger ha en ansatt vaktmester på skolen. Det skal jo være bestiller-/utførerorganisering, og nå skjer det gradvis omlegging. For Oslo-skolens del betyr det at Utdanningsetaten er bestiller og det kommunale foretaket Undervisningsbygg utfører for drift av skolebygg. Og i beste Høyre-tenkning: Undervisningsbygg setter vaktmesteroppgavene ut på anbud, til firmaet NEAS AS.

En historie fra virkeligheten er da slik: Skolen det gjelder har ikke vaktmester på sin skole. De er en del av de skolene som er med i forsøksprosjekt om en vaktmesterpool i regi av firmaet NEAS. Læreren har en elev med epilepsi i klassen sin, og som har lett for å få anfall ved skarpe, blinkende, lys. En dag hun kom på skolen hadde et av lysstoffrørene begynt å blinke. Hun fikk da beskjed om at hun måtte registrere dette i et skjema, og så skulle det komme noen å fikse det. Men det kunne fort ta noen dager.

Læreren spurte da rektor hva hun skulle gjøre. Skulle hun sende eleven med epilepsi hjem til dette var ordnet eller la eleven kanskje få flere anfall enn normalt? Hun ga da beskjed til rektor: Da fikser jeg det heller selv. Rektor var tydelig i sin beskjed: Det har du ikke adgang til. Lærerne har ikke lov til å klatre på stiger o.l., Det ligger ikke i deres instruks. Hvis hun mot formodning skulle falle ned og skade seg var det ikke sikkert hun hadde krav på yrkesskadeerstatning.

Lærerne drømmer om den gamle og gode vaktmesteren, og kan hende det nye bystyreflertallet bør skrote blårussens opplegg.

Sykehjem: Konkurranse på ulike vilkår

Sykehjem: Konkurranse på ulike vilkår

En Høyre-politiker skriver til meg i sosiale medier:

«Det er flere elementer som mangler i offentlig drevne tjenester som private er bedre på. Fortjeneste etter leveranse gjør at private utførere ikke får penger før noe er levert dermed tvinges private utførere til å levere rett kvalitet og mengde til rett pris og deretter får de pengene for jobben fra kommunen, mens offentlig sektor får pengene i budsjett og kan levere eller la være og uansett om de leverer eller ikke er pengene mottatt og ansatte og ledelser har det fint uansett innsats."

Dette er uriktig. Både private og kommunale sykehjem i Oslo har nøyaktig samme finansiering; rammefinansiering, helt uavhengig av antallet sykehjemsplasser i drift. Private utførere har ikke stykkprisfinansiering, og får derfor sine penger helt uavhengig av "mengde" som leveres.

Sykehjemsetaten i Oslo kommune er derimot stykkprisfinansiert, og får i all hovedsak sine inntekter med basis i salg av plasser til bydelene. Tomme senger gir mindre penger til etaten, men dette gir ikke nødvendigvis budsjettkutt på det enkelte sykehjem, men gir mindreinntekter/underskudd på etatsnivå.

Insentivene som Høyre-mannen beskriver er derfor på sykehjemssektoren tilstede i kommunens egen virksomhet, men ikke for private utførere.

Og det kan også være grunn til å legge til at de private sykehjemsdriftere er sikret økonomisk forutsigbarhet gjennom langsiktige avtaler. Dette i motsetning til kommunale sykehjem som maks er sikret driftsrammene for et år av gangen.

Høyresidas anbud- og konkurranseregime er basert på en konkurranse på ulike vilkår.

Marked og konkurranse gir ikke bedre velferd

Marked og konkurranse gir ikke bedre velferd

Masteroppgaven i statsvitenskap til Karl Hagen Bjurstrøm er den første fullstendige gjennomgang av markedsretting i pleie- og omsorgstjenester, og konklusjonen er entydig.

«Kommuner som har reformert seg i tråd med New Public Management og innført markedsreformer har ikke oppnådd høyere gjennomsnittlig innbyggertilfredshet enn kommuner som ikke har reformert seg. Det spiller ingen rolle for innbyggernes tilfredshet hvorvidt kommunen har valgt en markedsbasert produksjon av pleie– og omsorgstjenester eller ikke. Innbyggernes tilfredshet kan i stor grad forklares ut i fra individuelle kjennetegn, mens kommunens innbyggertall ser ut til å være den faktoren som forklarer variasjon i innbyggertilfredshet mellom kommuner. Resultatene har også vist seg å være svært robuste.»

Eller sagt på en annen måte: Det er ikke saklig dekning for den stadige gjentatte påstand om at anbud og konkurranse gir kvalitativt bedre tjenester. Det er i alle fall innbyggernes klare dom, og de skulle vel vite hva de snakker om?

Les hele masteroppgaven «Organisering, spiller det noen rolle?» på linken nedenfor.