Privatisering, marked og konkurranse

Seriøsitetskrav à la carte

Seriøsitetskrav à la carte

NHO og byggenæringens nye forslag til anbudskriterier er et knefall for bemanningsbransjen, mener Ådne Naper.

"De to siste årene har vi fått rikelig med tiltak for å bekjempe sosial dumping i offentlig regi. Skien kommune og Telemark fylkeskommune har utviklet omfattende anbudskriterier i Telemarksmodellen. Disse har nå fått et tilsvar ført i pennen av NHO og BNL, som forsøkes rulles ut i kommune-Norge i håp om å erstatte vesentlige deler i Telemarksmodellen.

Begge initiativene står for store fremskritt i kampen mot useriøsitet. Hovedforskjellen ligger i hvordan de håndterer bruken av innleid arbeidskraft. Telemarksmodellen setter krav til lønn mellom oppdrag, som gir strenge restriksjoner på bruk av innleie. Alternativet til NHO går bort fra dette kravet. Ulikheten kan spores tilbake til initiativtakerne bak modellene; mens lokal fagbevegelse har vært premissleverandør for Telemarksmodellen, har NHO Service vært toneangivende for alternativet.

Det er helt naturlig at det finnes motsetninger mellom de ulike seriøsitetskravene. Den ene modellen er utviklet ut i fra en forutsetning om at bruken av innleie og midlertidig ansettelser må begrenses. Den andre modellen er utviklet ut i fra en forutsetning om at lønnsomheten i bemanningsbransjen må opprettholdes. Det er to ulike løsninger ut fra to ulike diagnoser. Men samtidig som det er flust av eksempler på hvorfor bruken av innleie er et problem, har jeg tilgode å se argumenter for hvordan innleie styrker byggebransjen eller løser noen problemer overhode.

Det er i bruken av innleie problemene gjerne starter; det gir flere underleverandører som igjen fører til mer kompliserte entreprisekjeder. Dette resulterer i mindre innsyn og etterprøvbarhet i arbeidsforhold og skatteplikt. Og ikke minst sparker det beina under etablering av flere faste jobber. Vi løser ingenting ved å observere et problem, erkjenne at det eksisterer for så å hoppe bukk over det. Det er ingen grunn til å stå tilbake for bruken av innleie når vi har utviklet et regelverk som er både holdbart og målrettet. Kommuner og fylker har nå en rikholdig à la carte av seriøsitetskrav. Det er positivt. Men la oss ikke løpe fra den beste løsningen når vi sitter med den i hånda," skriver Ådne Naper.

Les mer under "les mer."

Mer privatisering av avfall er ikke løsningen

Mer privatisering av avfall er ikke løsningen

"Privat avfallsmonopol er ikke ønskelig for noen. De mest skarpskodde økonomer er enige. På lengre sikt vil det bli dyrere, og det blir få eller ingen incentiver til innovasjon og verdiskapning så lenge det er penger å tjene på status quo. KS Bedrift mener vi må løfte blikket og se på hvilke konsekvenser økt privatisering og bortfall av kommunale tilbud har. Erfaringer fra andre land viser til negative følger for innbyggerne, og Norge har i dag en mye bedre modell å vise til. La oss beholde det som fungerer best for samfunnet.Kommunene må selv bestemme hvordan, og om de vil utnytte lokalt oppståtte avfallsressurser selv, eller sette tjenesten ut på anbud. Valgfrihet er viktig for å sikre best mulig lokale løsninger.

Kommunene har gjort en fremragende jobb for å tilpasse seg et mer rigid regelverk for avfall ved å investere i mer ressurseffektive måter å utnytte avfallet. Og de fortsetter stadig å forbedre seg. Verdiskapingen i kommunale avfallsselskaper viser altså at den ligger høyere sammenlignet med annen fastlandsbasert næringsliv. Da faller gjentatte påstander om dårlig drift på stengrunn. En påstand blir ikke sann bare fordi den gjentas ofte.  Samspillet mellom private og kommunale aktører kan alltids bli bedre – la oss dra i samme retning for igjen å bli verdensmestere i avfallhåndtering. Løsningen er ikke privat monopol og økt avfallseksport - vi må sikre mer ressurseffektiv utnyttelse av avfallet nasjonalt," skriver Kristine von Hanno fra KS Bedrift blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

Velferds-
profitører 
på tynn is

Velferds-
profitører 
på tynn is

De såkalte velferdsprofitørene er kontroversielle i Norge. Mediene forteller om «asylbaroner» og «barnehagekonsern» som henter rekordhøy privat profitt fra felles velferdsmidler.

Adecco Helse måtte stenge butikken etter at NRK avslørte hvordan selskapet behandlet pleierne sine. Brødrene Løvenskiold fikk ikke engang Høyres støtte da de tappet 100 millioner­ kroner fra den statsstøttede skolen­ Westerdals.

Et ord som «mangfold» klinger unektelig hult hvis konkurranse egentlig betyr at ideelle og offent
lige ­virksomheter fortrenges av kommersielle storkonsern. Det er selvsagt legitimt å mene at velferdsprofitørene gjør en viktig jobb og ønske en større­ rolle for dem på norske velferdsbudsjetter, slik høyresiden argumenterer for. Men det må også være legitimt å slå ring om fellesskapets­ velferdsmidler. Folk flest vil at pengene vi betaler inn i skatt skal brukes til å ta vare på barn, syke og eldre. Pengene bør gå til felles­ velferd, ikke til privat profitt. Likevel­ er det per i dag fritt fram for privat fortjeneste på driften­ av både barnehager, eldre-
omsorg og barnevern. Her har flere partier en jobb å gjøre – dersom de vil være på linje med folket. 88 prosent av befolkningen vil begrense­ velferdsprofitørenes mulighet til å ta ut profitt fra barnehager og eldreomsorg. Det bør sentrums- og venstrepartiene merke seg.

Dette skriver Manifests Cathrine Sandnes. Les hele hennes artikkel nedenfor.

Ideelt mot kommersielt

Ideelt mot kommersielt

EU vedtok i mars 2014 to direktiv om offentlige anskaffelser og ett direktiv om såkalte konsesjonskontrakter.

De nye direktivene erstatter eldre direktiv som er blitt lappa på stadig vekk. Heretter skal helse- og sosialtjenester, utdanning og kulturelle og religiøse tjenester også omfattes av anskaffelsesreglene og legges ut på anbud. Utafor dette regelverket er nå ikke stort mer enn Forsvaret, Heimevernet, vannforsyningen og ambulansetjenestene.

De nye direktivene har utløst den største debatten på ett punkt: Med dagens regelverk kan en offentlig oppdragsgiver skille mellom ideelle og kommersielle utførere når helse- og sosialtjenester skal kjøpes. Det skal det bli slutt på når de nye anskaffelsesdirektivene trer i kraft 1.juli.

Det finnes en måte å sikre de ideelle ved å definere et oppdrag som «utvida egenregi». Da må en del vilkår være til stede: Kommunen må ha like god kontroll over denne leverandøren som over kommunens egen virksomhet. Minst 80 prosent av aktiviteten til leverandøren må rette seg mot denne kommunen, og det må ikke stå noen private eierinteresser bak leverandøren.

Det betyr at de store ideelle institusjonene, som for eksempel Kirkens Bymisjon, ikke uten videre kan dra nytte av en slik utvida kommunal egenregi. De har en for omfattende virksomhet i et utall av retninger. Men det Kirkens Bymisjon kan gjøre, er å etablere et selskap med virksomhet avgrensa til én kommune.

Les Dag Seierstads artikkel under "les mer."

Oslo-skolen: Ikke lett å skifte et lys-stoffrør

Oslo-skolen: Ikke lett å skifte et lysrør

Vaktmesteren har alltid hatt en sentral og viktig funksjon i skolemiljøet. Praktikeren som raskt og kostnadseffektivt løser det meste.

Men i New Public Management-tenkningen de borgerlige innførte i Oslo får man ikke lenger ha en ansatt vaktmester på skolen. Det skal jo være bestiller-/utførerorganisering, og nå skjer det gradvis omlegging. For Oslo-skolens del betyr det at Utdanningsetaten er bestiller og det kommunale foretaket Undervisningsbygg utfører for drift av skolebygg. Og i beste Høyre-tenkning: Undervisningsbygg setter vaktmesteroppgavene ut på anbud, til firmaet NEAS AS.

En historie fra virkeligheten er da slik: Skolen det gjelder har ikke vaktmester på sin skole. De er en del av de skolene som er med i forsøksprosjekt om en vaktmesterpool i regi av firmaet NEAS. Læreren har en elev med epilepsi i klassen sin, og som har lett for å få anfall ved skarpe, blinkende, lys. En dag hun kom på skolen hadde et av lysstoffrørene begynt å blinke. Hun fikk da beskjed om at hun måtte registrere dette i et skjema, og så skulle det komme noen å fikse det. Men det kunne fort ta noen dager.

Læreren spurte da rektor hva hun skulle gjøre. Skulle hun sende eleven med epilepsi hjem til dette var ordnet eller la eleven kanskje få flere anfall enn normalt? Hun ga da beskjed til rektor: Da fikser jeg det heller selv. Rektor var tydelig i sin beskjed: Det har du ikke adgang til. Lærerne har ikke lov til å klatre på stiger o.l., Det ligger ikke i deres instruks. Hvis hun mot formodning skulle falle ned og skade seg var det ikke sikkert hun hadde krav på yrkesskadeerstatning.

Lærerne drømmer om den gamle og gode vaktmesteren, og kan hende det nye bystyreflertallet bør skrote blårussens opplegg.

Sykehjem: Konkurranse på ulike vilkår

Sykehjem: Konkurranse på ulike vilkår

En Høyre-politiker skriver til meg i sosiale medier:

«Det er flere elementer som mangler i offentlig drevne tjenester som private er bedre på. Fortjeneste etter leveranse gjør at private utførere ikke får penger før noe er levert dermed tvinges private utførere til å levere rett kvalitet og mengde til rett pris og deretter får de pengene for jobben fra kommunen, mens offentlig sektor får pengene i budsjett og kan levere eller la være og uansett om de leverer eller ikke er pengene mottatt og ansatte og ledelser har det fint uansett innsats."

Dette er uriktig. Både private og kommunale sykehjem i Oslo har nøyaktig samme finansiering; rammefinansiering, helt uavhengig av antallet sykehjemsplasser i drift. Private utførere har ikke stykkprisfinansiering, og får derfor sine penger helt uavhengig av "mengde" som leveres.

Sykehjemsetaten i Oslo kommune er derimot stykkprisfinansiert, og får i all hovedsak sine inntekter med basis i salg av plasser til bydelene. Tomme senger gir mindre penger til etaten, men dette gir ikke nødvendigvis budsjettkutt på det enkelte sykehjem, men gir mindreinntekter/underskudd på etatsnivå.

Insentivene som Høyre-mannen beskriver er derfor på sykehjemssektoren tilstede i kommunens egen virksomhet, men ikke for private utførere.

Og det kan også være grunn til å legge til at de private sykehjemsdriftere er sikret økonomisk forutsigbarhet gjennom langsiktige avtaler. Dette i motsetning til kommunale sykehjem som maks er sikret driftsrammene for et år av gangen.

Høyresidas anbud- og konkurranseregime er basert på en konkurranse på ulike vilkår.

Marked og konkurranse gir ikke bedre velferd

Marked og konkurranse gir ikke bedre velferd

Masteroppgaven i statsvitenskap til Karl Hagen Bjurstrøm er den første fullstendige gjennomgang av markedsretting i pleie- og omsorgstjenester, og konklusjonen er entydig.

«Kommuner som har reformert seg i tråd med New Public Management og innført markedsreformer har ikke oppnådd høyere gjennomsnittlig innbyggertilfredshet enn kommuner som ikke har reformert seg. Det spiller ingen rolle for innbyggernes tilfredshet hvorvidt kommunen har valgt en markedsbasert produksjon av pleie– og omsorgstjenester eller ikke. Innbyggernes tilfredshet kan i stor grad forklares ut i fra individuelle kjennetegn, mens kommunens innbyggertall ser ut til å være den faktoren som forklarer variasjon i innbyggertilfredshet mellom kommuner. Resultatene har også vist seg å være svært robuste.»

Eller sagt på en annen måte: Det er ikke saklig dekning for den stadige gjentatte påstand om at anbud og konkurranse gir kvalitativt bedre tjenester. Det er i alle fall innbyggernes klare dom, og de skulle vel vite hva de snakker om?

Les hele masteroppgaven «Organisering, spiller det noen rolle?» på linken nedenfor.

Har vi et ideelt problem?

Har vi et ideelt problem?

"Stadig flere kommersielle selskap tjener gode penger på velferdstjenester som barnehage, sykehjem, skole og barnevern. Nå ønsker flere kommuner å ekskludere slike velferdsprofitører for å prioritere offentlige og ideelle aktører.

En av utfordringene er at velferdsprofitørene ­bevisst manipulerer offentligheten til å tro at de er ideelle aktører. Det gjør de blant annet gjennom å si at de ikke tar utbytte. Men ­utbytte er kun én av mange måter å hente profitt ut av et kommersielt selskap på. Alternativt kan man sylte ned overskuddet i egenkapitalen slik at selskapet blir mer verdt frem mot et salg, eller man kan selge overprisede tjenester til seg selv og slik føre penger over til andre selskaper man selv eier.

Det er tydeligvis politisk vilje i mange partier til å skape løsninger for profittfri velferd og nye samarbeidsformer mellom det offentlige og ideelle aktører. Nå må det vises handlekraft både fra politikere og fra ideelle aktører som ønsker å levere velferdstjenester. Dette vil ikke skje uten politisk kamp fra velferdsprofitørene. Men vi er mange som ønsker at alle skattepengene skal brukes til velferd – ikke tas ut som privat profitt," skriver Linn Herning i For Velferdsstaten. Les hele nedenfor.

Bra regelendring om anbud på enkeltmennesker

Bra regelendring om anbud på enkeltmennesker

Vi må flytte makt til den hjelpetrengende selv, og la dem få mer innflytelse over eget liv.

Statlig regelendring skal hindre at kommunene går ut med taushetsbelagte opplysninger om enkeltpersoner når de setter omsorgsoppgaver ut på anbud. Mitt hovedsvar er: det er uverdig i seg selv at enkeltmennesker blir lagt ut på anbudstorget, og det må stoppes.

Til tidsskriftet Handikapnytt, Handikapforbundets blad, understreker jeg allikevel at forskriftsendringen er et viktig maktmiddel for den som opplever å bli utlevert i anbudssammenheng: "– Jeg råder alle som tar kontakt med meg til å bruke den å slå i bordet med for å si at de ikke syns det er greit at opplysninger om dem blir utlevert, sier Johansen.

Politikeren mener at vi må bort fra anbudsrundene om det skal bli fullstendig slutt på å utlevere taushetsbelagte opplysninger om enkeltpersoner.

– Enten må kommunene tilby alle tjenester selv.  Om vi ønsker å få  med de private må vi utlyse tjenestekonsesjon slik brukerne kan velge fritt mellom tilbydere, slik vi har det med hjemmehjelp i Oslo. På den måten flytter vi makten til den hjelpetrengende selv, som får mer innflytelse over eget liv, sier SV-politiker Ivar Johansen."

Oslo: Lønnsdumping i kommunal avfallsbehandling

Oslo: Lønnsdumping i kommunal avfallsbehandling

3. oktober neste år skal Enebakk-firmaet Veireno overta avfallsinnsamling i hele Oslo. De har lovet å gjøre jobben til en pris titalls millioner kroner under etablerte selskaper.

Veireno tilbød å gjøre avfallsinnsamling i Oslo for 419 millioner kroner - 129 millioner kroner lavere enn budet fra RenoNorden og 81 millioner mindre enn hva Norsk Gjenvinning måtte ha. Det får de til ved lønnsdumping: de ansatte tilbys minstelønna på 158 kroner.

16. september, to dager etter valget og før det nye byrådet kom inn, ble tildeling av kontraktene, kunngjort i innkjøpsbasen Doffin. Byråden hadde hastverk.

Igjen skal de ansatte betale regninga for den ideologiske anbudsutsetting.

Oslos rusomsorg: Nei til velferdsprofitører

Oslos rusomsorg: Nei til velferdsprofitører

Anbud stilt i bero.

En av konsekvensene av maktskiftet i Oslo er at Velferdsetatens store anbud for «anskaffelse institusjonsplasser til rusmiddelmisbrukere» foreløpig er stilt i bero. Anskaffelsen har en årlig kontraktsverdi på i overkant av 100 millioner, og kontraktslengden er 6 år fra 1. juli 2016, med muligheter for forlengelse. Etaten var helt i sluttfasen, og klar til å underskrive kontrakter.

Dette handler om 130 – 180 plasser innenfor rehabilitering, kortidstjenester, omsorgstjenester og tjenester til rusmiddelmisbrukere med særlige behov og uforutsigbar adferd. Samlet verdi av kontraktene kan være mer enn en milliard kroner. I dag har Velferdsetaten avtale med 11 private rusinstitusjoner for slike leveranser, i all hovedsak ideelle organisasjoner men også kommersielle velferdsprofitører som har fått knallhard kritikk fra Arbeidstilsynet for brudd på arbeidsmiljøloven.

Det nye byrådets grunnsyn er at velferdstjenester ikke skal konkurranseutsettes. Kommunens egen kapasitet skal bygges ut for å sikre større bredde og kvalitet. Denne skal suppleres med tilbud fra ikke-kommersielle ideelle organisasjoner. Leverandører til Oslo kommune skal ha ordnede lønns- og arbeidsvilkår, ikke benytte kontraktører og offentlige velferdsmidler skal forbli på sektoren og ikke havne i skatteparadiser eller som profitt hos velferdsprofitører.