Privatisering, marked og konkurranse

Flyktningeprofitørene

Flyktningeprofitørene

Noen tjener grovt på flyktningekrisen.

Det er svært gode penger å tjene i «flyktningemarkedet» i Norge for de kommersielle flyktningkonsernene. Mens flyktningprofitørene håver inn penger og frivillige jobber gratis for profitørene, har kommuner som driver selv en helt annen tilnærming til oppgaven. De fokuserer på samfunnsoppdraget, og at alle de bevilgede midlene skal gå til arbeid for flyktninger.

Den største flyktningprofitøren, Hero Norge AS, mottar nå over 60 millioner kroner i måneden. Hva skjer med disse pengene? Og hvorfor driver ikke det offentlige egen mottak?

Kommersialiseringen av flyktninge- og asylsektoren er en villet politikk fra 1990-tallet. Den ligner utviklingen innen barnevernet, og presset for kommersialisering innen hele den offentlige sektoren.

Denne saken griper inn i kjernen av diskusjonen om styringen av velferdssamfunnet, og formålet med forvaltningen. Når vi i fellesskap bruker skattepenger på flyktningmottak, er det ikke fordi at vi, eller noen andre, skal tjene penger på det. Dette er et behov og et samfunnsoppdrag, ikke en forretningsidé.

For Velferdsstatens Helene Bank drøfter saken og viser tiltak som kan avkommersialisere og ta tilbake styringen innen flyktningesektoren.

Barna straffes og stenges ute fra barnehagen

Barna straffes og stenges ute fra barnehagen

Privat barnehagekonsern stenger barna ute dersom foreldrene skylder en måneds foreldrebetaling.

Sånn er praksis ved et av landets største barnehagekonsern Trygge Barnehager, her gjennom et eksempel fra en av deres Oslo-barnehager:

"Varsel om oppsigelse av bamehageplass.  Utestående foreldrebetaling.

Vi kan ikke se å ha mottatt rettidig betaling for barnehageplassen som forfalt 01.10.2015. Vi viser til rutiner for oppfølging av manglende foreldrebetaling fra Trygge Barnehagers økonomienhet. Dette innebærer at 14 dager etter forfall blir det sendt ut purring med inkassovarsel, samt varsel om oppsigelse av barnehageplass i henhold til vedtektenes § 8,2.ledd.

Du varsles med dette om at vi ikke vil ta i mot barnet ved levering den 30.10.2015 dersom ikke kravet er gjort opp innen 29.10.2015 inkludert purregebyr. Dersom du betaler en av de siste dagene før fristen går ut, må vi ha kopi av kvitteringen for betalingen ettersom kan det hende at betalingen ikke når fram til barnehagens bankkonto innen fristen.

Ved gjentatte betalingsmisslighold vil barnehagen kunne kreve ytterligere sikkerhet for riktig betaling.

Vennlig hilsen Smedbakken FUS barnehage as Daglig leder."

Dette er en hjerterå praksis. Det gis pr brev beskjed om at barnet ikke vil bli tatt imot i barnehagen kun fire uker etter at regningen skulle vært betalt.

Jeg mener at Oslo kommune bør gjøre som Bergen: gi en garanti for at barn ikke mister plassen. Det meste av plassen betales ikke av foreldrene, men av det offentlige. Barnets beste skal dessuten gjelde. Det er i følge lovverket egentlig ikke lov fra barnehagenes side å si opp plassen, men det gjøres likevel.  Les mer om Trygge barnehager under "les mer."

Forskriftsendring: Ikke anbud på enkeltbrukere når dette bryter med taushetsplikten

Ikke anbud på enkeltbrukere når dette bryter med taushetsplikten

En viktig beskjed til byens hjelpetrengende: Mindre anbud

Oslo kommune trenger ikke lenger lyse ut oppdrag for helse- og sosialtjenester til enkeltbrukere når dette bryter med taushetsplikten.– Frem til nå har oppdragsgivere risikert å måtte bryte anskaffelsesreglene når de skal kjøpe inn helse- og sosialtjenester. Det gjør vi nå noe med, sier næringsminister Monica Mæland. Fra 1. november blir det mulig å gjøre unntak for kjøp av helse- og sosialtjenester til enkeltbrukere. Unntaket skal hindre at oppdragsgivere havner i skvis mellom de to lovene som i dag regulerer slike innkjøp.

Oppdragsgivere må i dag forholde seg til to sett med regler når de kjøper inn helse- og sosialtjenester. Anskaffelsesreglene sier at tjenesten må beskrives godt nok. Leverandørene må få nok informasjon til å kunne vurdere om kontrakten er interessant, og slik at de kan gi gode og dekkende tilbud. Samtidig sier taushetspliktreglene i helsepersonelloven at helseopplysninger ikke kan utleveres uten samtykke fra brukeren. Der det ikke er mulig å beskrive tjenesten uten å utlevere taushetsbelagte opplysninger, og brukeren ikke samtykker til utlevering, blir oppdragsgiveren i prinsippet tvunget til å utføre tjenesten selv. Hvis dette ikke er praktisk mulig, får oppdragsgiveren et dilemma: Han må velge mellom å bryte anskaffelsesregelverket eller taushetspliktreglen

Et nytt unntak gjør at oppdragsgivere nå får adgang til gjøre direkte kjøp. For eksempel kan oppdragsgiveren inngå kontrakt direkte med den eksisterende leverandøren, uten å måtte lyse ut oppdraget. Unntaket er på visse vilkår: Det kan ikke brukes hvis tjenesten kan beskrives godt nok uten å utlevere taushetsbelagt informasjon, eller uten at brukeren identifiseres.

Selv om det ikke lenger skal være krav til kunngjøring når unntaket brukes, må oppdragsgiveren uansett følgende reglene i forskriftens del I, herunder føre anskaffelsesprotokoll.

Om enkeltpersoner på anbud

Om enkeltpersoner på anbud

Bydel Østensjø trakk anbudskunngjøringen på bo- og omsorgstilbud til en psykisk utviklingshemmet kvinne.

"I begynnelsen av oktober skjedde det igjen. En bydel i Oslo brukte den offentlige anbudsportalen Doffin til å søke etter tjenestetilbydere til en ung kvinne. Kunngjøringen inneholdt omtale om ”modningsnivå”, diagnoser og utfordringer.

Vi ikke kan redusere denne kunngjøringen til en sak om en glipp eller en sak om personidentifikasjon. Den handler om så mye mer. Den handler nemlig blant annet om verdier og politikk. Paradoksalt nok er det kanskje slik at selve anbudssystemet bidrar til fremmedgjøring. En fremmedgjøring som igjen bidrar til at verdiene, føringene og faget sakte men sikkert forvitrer i møte med den økonomisk-administrative saksbehandlingen.  Disse sakene, om enkeltpersoner på anbud, handler ikke først og fremst om partipolitikk eller om kommersialisering av tjenester. Det handler om anstendighet," skriver vernepleier Cato Brunvand Ellingsen blant annet som dagens gjesteblogger.

Les hele hans tekst nedenfor.

Anbud på psykisk utviklingshemmede: Bydel Østensjø beklager anbudets tekst

Anbud på psykisk utviklingshemmede: Bydel Østensjø beklager anbudets tekst

Bydelen trekker anbudet, etter gårsdagens blogg-oppslag hos meg.

Avdelingsdirektør Håkon Kleven i bydel Østensjø skriver:

"Vi ser at bydelens korte redegjørelse av tjenestemottaker i forbindelse med vår utlysning i Doffin er feil. Det er lagt ut feil versjon som inneholder mer informasjon om bruker enn det som var planlagt. Vi har umiddelbart avlyst/stoppet bydelens utlysning på Doffin.

Bydelen er veldig opptatt av at det skal legges ut minst mulig informasjon om tjenestemottakere ved slike utlysninger og beklager at dette har skjedd.

Det skal ikke være mulig å identifisere bruker ut fra beskrivelser i informasjon som legges ut, men det skal være tilstrekkelig informasjon slik at leverandører forstår hvilke tjenester som skal leveres. Vi tror ikke det er fare for at brukeren i dette tilfellet kan identifiseres ut fra informasjon som har ligget ute, men vi velger likevel å fjerne den fra Doffin.

Dette forhindrer imidlertid ikke at informasjonen som har ligget i Doffin, fortsatt ligger tilgjengelig på nettet på Ivar Johansen’s nettside."

Da er en del av min kritikk mot anbudsutlysningen løst, men fortsatt er selvsagt hovedproblemet at enkeltpersoner dyttes ut på anbudstorget. For bydelen vil jo kunngjøre anbudet på nytt, med korrigert tekst. Dette må løses ad politisk vei.

På det tidspunkt bydelens utlysningstekst er trukket vil jeg selvsagt avpublisere min blogg-tekst fra i går.

Seks alternativer til New Public Management

Seks alternativer til New Public Management

Det finnes en rekke reelle alternativer til markedsmodeller i velferden.

"I dagens internasjonale politiske konjunktur, fortsatt preget av et markedsliberalt hegemoni, vil det måtte føres omfattende politisk kamp for å vinne fram med de politiske alternativene til kommersialisering og markedsorientering av det offentlige, som er nevnt her. Det er viktig å erkjenne at det er motstridende interesser i samfunnet om hvordan verdier skal skapes og velferd fordeles. Det er en tilsløring av de faktiske forhold når velferdssamfunnet framstilles som noe alle er enige om. Tvert imot. At noen har interesse av at dagens politikk blir videreført, er like åpenbart som at det er noen som taper på den.

Alternativene til NPM må derfor dreie seg om systematisk å begrense og avvikle markedskreftene i de offentlige velferdstjenestene, styrke den demokratiske styringen, gjenreise fagprofesjonenes rolle i utførelsen av tjenestene, sørge for at innbyggernes behov settes i sentrum, samt basere organiseringen på tillit og medbestemmelse heller enn måling og kontroll. Det er de ansattes kompetanse og innbyggernes behov som må styre utviklingsprosessene. Mistillit til egne ansatte skaper motstand, mens makt og medvirkning skaper kreativitet og arbeidsglede.

Kvaliteten på en tjeneste er speilbildet av de ansattes kompetanse og verdigrunnlag. Arbeidet må derfor baseres på samarbeid i stedet for konkurranse, tillit i stedet for mistenkeliggjøring. Ingenting av dette vil imidlertid skje av seg selv. Fagorganisasjonenes innsats blir derfor avgjørende dersom vi skal kunne bryte med markedsorienteringen av det offentlige," skriver Asbjørn Wahl i For velferdsstaten, og framhever særlig seks alternativer. Les hele hans artikkel nedenfor.

Oslo kommune: Hjerterå behandling av byens psykisk syke

Oslo kommune: Hjerteråd behandling av byens psykisk syke

Høyre-byrådet sender psykisk syke ut av byen, mil-vis unna familie og venner.

I 9 år har psykisk syke Teresa Clausen bodd i bolig på Grefsenlia. Men som en konsekvens av anbudsutsetting kastes hun nå ut. Hun skriver til meg:

"Nå fikk jeg tilbud om bolig. Borger gård i Hønefoss. Hva i himmelens navn skal jeg gjøre i Hønefoss. Jeg er Oslo-jente. Å skulle flytte til Hønefoss ville rokke min verden. Det kommer ikke på tale, men det er hva de har å tilby meg. Jeg har familien min her, mor og bror. Håpløshet, depresjon og angst er det som fyller min hverdag nå. Det her er skikkelig vondt. Hvor er omsorgsboligene i Oslo som det skrytes av. Hva kommer til å skje med meg? Jeg føler at jeg bare synker."

I gårsdagens Dagbladet skrev jeg blant annet:

"Konkurranseutsetting er politikernes og administrasjonens valgfrihet. Den påtvinges brukerne av kommunens tjenester, og den overkjører brukernes eget valg. For å ta et aktuelt eksempel: Beboerne på Grefsenlia, et botilbud for personer med psykiske lidelser, og som trenger bolig med tett faglig oppfølging. De foretok et aktivt brukervalg da de flyttet inn på Grefsenlia, og de fleste har bodd der i ni år. De har fått et godt bomiljø og en god faglig oppfølging .

Men med et pennestrøk avbrytes alt. De må forlate sine hjem i løpet av 3 måneder, for «noen» politikere i Rådhuset fant ut at de vil sette boligtilbudene til 120 personer ut på anbud. Grefsenlia tapte i konkurransen, og beboerne må ut." Jeg skjønner ikke at Høyre kan ha anstendighet til å behandle psykisk syke mennesker på denne måten.

Les hele artikkelen på link nedenfor.

Konkurransutsetting i omsorgstjenesten: konkurransefortrinn for hvem?

Konkurransutsetting i omsorgstjenesten: konkurransefortrinn for hvem?

Anbudspolitikkens vesen er at innbyggerne blir sendt rundt som deler av et flyttelass hver gang anbudsrundene går.

Helse- og omsorgstjenestens aller viktigste kvalitet er kontinuitet og stabilitet. Det kan ta år å bygge opp en fortrolig og god behandlingsrelasjon mellom behandler og den hjelpetrengende. 

Ethvert skifte av driftsoperatør innebærer vanligvis et skifte av ledelse og bemanning, og det innebærer som oftest skifte av driftsfilosofi.  Årsaken til at en ny aktør vinner er jo nettopp at han representerer noe annet enn den som i dag driver institusjonen eller hjelpetilbudet.  Kirkens Bymisjon driftet Paulus sykehjem ut fra en helt annen driftsfilosofi enn det kommersielle internasjonale konsernet Attendo Care.

De mange og raske skifter av operatør skaper uro og utrygghet både blant ansatte og beboere, og den bryter opp den kontinuitet og stabilitet som blant annet sykehjemsbeboere trenger.

Anbudspolitikkens vesen er at innbyggere vil bli sendt rundt som deler i et flyttelass hver gang anbudsrundene går. De lever i en konstant usikkerhet og frykt for hvor de skal plasseres neste gang? Hvem skal yte bistand? Og dette er mennesker som mer enn noen er avhengig av forutsigbarhet og trygghet.

Dette sa jeg blant annet da jeg innledet til debatt på konferansen "Omsorg 2015 - fremtidens omsorgsarkitektur" i Folkets Hus denne uka. Les mer nedenfor.

Byrådets anbudspolitikk gjør folk syke

Byrådets anbudspolitikk gjør folk syke

Å få budskapet om at nå mister du ditt hjem og de trygge rammer du har omkring deg kan for en psykisk syk føre til akutt innleggelse på sykehus.

Det har selvsagt alvorlige konsekvenser for oss alle å få beskjed om at vi må forlate vårt hjem. At innen 3 måneder må vi pakke sammen og skaffe oss et annet sted å bo. For en psykisk syk person kan dette ha særs alvorlige konsekvenser. Det betyr at den trygghet og det felleskap som fagfolk og bomiljøet har gitt de siste 9 år blir brutt opp, og at man går en utrygg tilværelse i møte. Kjapt brytes ned det som det har tatt år å bygge opp av trygge rammer i et ellers strevsomt liv.

Men dette er konsekvensen når bystyrets borgerlige flertall sender folks bo- og omsorgstilbud ut på anbudstorget. Når Grefsenlia taper anbudet får selvsagt dette dramatiske konsekvenser for dem som i dag bor der. En av dem konsekvensene er denne, som Nils Moe forteller om:

"Jeg er stefar til en av de 8 beboerne som nå mister sin bolig. Da han fikk vite om nedleggelsen, ble han på få dager så mye sykere at han måtte innlegges akutt enda en gang i lukket avdeling. En stor SKAM for velferdsstaten å nedlegge Grefsenlia. De svakeste har ingen stemme som høres av politikerne."

Byrådets anbudspolitikk er uverdig.

Oslo kommunes anbudspolitikk: Psykisk syke må flytte ut av sin bolig

Oslo kommunes anbudspolitikk: Psykisk syke må flytte ut av sin bolig

Som ordfører støtter Fabian Stang (H) konkurranseutsetting og anbud. Som styreleder for en privat omsorgsbolig tapte Stang anbudsrunde.

Sanitetskvinnenes Grefsenlia, hvor Fabian Stang er styreleder, har i 9 år tilbudt tilrettelagte boliger for psykisk syke på ideelt grunnlag. På dag- og kveldstid er det to ansatte på deling mellom åtte beboere. Grefsenlia ønsket å videreføre tilbudet. Oslo kommune synes det var for dyrt i drift, derfor vant de ikke anbudsrunden om å tilby slike plasser de neste årene. Konsekvensen er at boenheten legger ned driften. Åtte beboere med alvorlige psykiske lidelser må bytte bolig innen tre måneder. Det er opp til bydelene deres å skaffe dem botilbud et annet sted.

Og som Aftenposten skriver:

"Bystyremedlem Ivar Johansen (SV) reagerer kraftig på at psykisk syke personer med behov for stabilitet, må flytte. Beboerne som har vært ved boligen lengst, har bodd der i 9 år. - At man mister boligen og behandlingstilbudet fordi noen har tapt en anbudsrunde, er en av de verste sidene ved anbud. Det er ikke som å få inn en ny kopimaskinleverandør, dette er mennesker, sier han. Han etterlyser at byrådet kommer på banen med en løsning som gjør det mulig for de åtte beboerne å bli værende så lenge det er faglig behov for det."

Og institusjonens daglige leder Guri Ingvaldsen: "- Det som er veldig trist, er at dette er og har vært et meget godt tilbud til mennesker som gjennom et langt liv har hatt psykiske problemer."

En eksplosiv vekst i private sykehus, uten debatt

En eksplosiv vekst i private sykehus, uten debatt

Det er viktig å ha en opplyst debatt om hva slags sykehusvesen vi ønsker i Norge.

Når vi tenker på sykehus i Norge ser vi for oss et offentlig system som gir lik behandling til alle gratis, eller mot en beskjeden egenandel. Men slik er det ikke lenger. Det har vært en eksplosiv vekst i omsetningen til de ti største private sykehusene* de siste 14 årene: Fra en samlet inntekt på 176 millioner kroner i 2000 har de nå vokst seg mer enn tretten ganger så store med en samlet inntekt på 2,4 milliarder kroner i 2013. Og veksten i 2014 ser ut til å bli minst like stor som foregående år.

Den eksplosive veksten i inntektene til de store private sykehusene siden 2000, betyr at hele vårt offentlige sykehussystem utfordres. Veksten skyldes både at offentlige sykehus kjøper flere tjenester fra de private sykehusene og at den privatfinansierte bruken øker kraftig. Resultatet er at vårt helsevesen i økende grad gjør seg avhengig av private sykehus. Dette har skjedd på tross av at et flertall på Stortinget (AP, Krf, SP, SV og MDG) i sine nåværende programmer sier at sykehus bør være ikke-kommersielle og at man ikke bør la sykehusprioriteringer styres av hva som er mest lønnsomt.

Men det rareste er kanskje at det ikke har vært noen offentlig debatt om hva veksten i privatfinansierte sykehustjenester betyr for helsevesenet i Norge. Private sykehus omtales gjerne som et supplement til det offentlige som gir større valgfrihet for pasientene. Debatten har dreid seg om hvordan dette supplementet bør påvirke sykehustilbudet generelt, skriver Thomas Laudal, førsteamanuensis ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.