Privatisering, marked og konkurranse

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Privatisering, marked og konkurranse

Publisert torsdag 03. oktober 2013 23:47

Det er grunn til å tro at det bare er ved å kutte i utgiftene til lønn- og pensjon at det kommunale foretaket Omsorg Oslo KF og ideelle organisasjoner vil kunne være i stand til å konkurrere med de kommersielle leverandørene ved anbud på sykehjemssektoren. Og kanskje de også da må registrere seg i de samme utenlandske skatteparadiser.

Konsekvensen av om Kr.F. og de øvrige borgerlige partier fortsetter å administrere bestemor på anbud vil være at anbudssetting reelt sett betyr å overføre sykehjemsdrift til kommersielle profitører.

Les mitt innlegg fra bystyremøtet forrige uke under "les mer".

Oslo bystyre 25. sept. 2013 Ivar Johansen, SV

Sak Budsjettjustering Omsorg Oslo KF – Inndekning av merforbruk

Ordfører

På mange måter er det kommunale foretaket Oslo KF illustrerende for at det er lenge siden mantraene om anbud innenfor Oslos eldreomsorg hadde gyldighet, og at argumentasjonen for de  ideologiske kjepphester endrer seg underveis.

Vi skal få mangfold, sies det: Men gradvis skvises de ideelle organisasjoner ut av sektoren, fordi prispress har vært viktigere for Byrådet. Selv ikke på Rødtvedt sykehjem – som byråden ville forbeholde de ideelle organisasjoner. Selv ikke der sto organisasjoner som Bymisjonen, Frelsesarmeen, Sanitetsforeningen osv i noen kø. De mente den prisen kommunen var villig til å betale ville gi så store bemanningskutt at de faglig ikke kunne forsvare å levere anbud. For Rødtvedts del var Omsorg Oslo KF pålagt å levere anbud, men jeg tror ikke de gjorde det med noen god samvittighet: bemanningskutt gir ingen god omsorg.

Vi skal få bedre kvalitet, sies det. Men ingen tør å snakke så mye om det lenger, etter Ammerudlunden. På de fleste beboer- og pårørendeundersøkelser eller på kvalitative undersøkelser er det jo slett ikke de anbudsutsatte sykehjem som kommer på topp. Og slett ikke de kommersielle sykehjemmene. Som oftest vinner de ideelle organisasjoner.

Vi skal ha mer valgfrihet, sies det. Men etter at de eldre har valgt et bestemt sykehjem på grunn av dets ledelsesfilosofi eller driftsform, kan det godt være at de eldres aktive valgfrihet blir overkjørt av byråd Kvalbein eller Sykehjemsetaten. Uten å spørre de eldre selv, setter byråden ut på anbud sykehjemmet 90-åringen har valgt. Byrådens valgfrihet er viktigere enn de eldres valgfrihet.

Vi skal få mer ut av hver krone, sies det. Spare penger. Ja, det er fortsatt mulig å kutte ytterligere i bemanningen, men gir det et omsorgstilbud som tilfredsstiller den verdighetsgarantien som vi snakker så varmt om, særlig i valgkamper?  Men anbudsbyråkratiet har også en betydelig kostnadsside få snakker om. Utviklings- og kompetanseetaten, kommunens egen fagetat, forteller oss at årlige kostnader til det anbudsregimet Oslo kommune generer er på hele 382 millioner kroner. Det er svært mye penger.

Det er grunn til å tro at det bare er ved å kutte i utgiftene til lønn- og pensjon at det kommunale foretaket Omsorg Oslo KF og ideelle organisasjoner vil kunne være i stand til å konkurrere med de kommersielle leverandørene. Og kanskje de også da må registrere seg i de samme utenlandske skatteparadiser.

Konsekvensen av om Kr.F. og de øvrige borgerlige partier fortsetter å administrere bestemor på anbud vil være at anbudssetting reelt sett betyr å overføre sykehjemsdrift til kommersielle profitører. Foretaket Omsorg Oslo KF framstår da som rent skuebrød, og kan kanskje like gjerne nedlegges.