Privatisering, marked og konkurranse

Sårbar velferd

Sårbar velferd

"Med den blå regjeringen er privatiseringsdebatten i ferd med å ta av igjen. Stykkprissatsen for sykehusene er alt økt, og et forslag om større rom for kommersielle sykehus sendt på høring. Private aktører vil ekspandere i eldreomsorgen.

Til høsten skal regjeringen legge fram en privatskolereform. Vi som er skeptiske til markeder for velferdstjenester, må derfor skjerpe argumentasjonen. Jeg tror dette i første omgang handler om å bli tydeligere på hva som er disse tjenestenes særtrekk. Hvis vi ikke kan forklare hva som er annerledes med velferdstjenester som helse, omsorg og skole, hvorfor skal de ikke kunne tilbys gjennom markedet som vanlige varer og tjenester?"

spør Jan-Erik Støstad, spesialrådgiver i LO, i denne artikkelen.

 

Sårbar velferd

Av Jan-Erik Støstad, spesialrådgiver i LO

Med den blå regjeringen er privatiseringsdebatten i ferd med å ta av igjen. Stykkprissatsen for sykehusene er alt økt, og et forslag om større rom for kommersielle sykehus sendt på høring. Private aktører vil ekspandere i eldreomsorgen. Til høsten skal regjeringen legge fram en privatskolereform.

Vi som er skeptiske til markeder for velferdstjenester, må derfor skjerpe argumentasjonen. Jeg tror dette i første omgang handler om å bli tydeligere på hva som er disse tjenestenes særtrekk. Hvis vi ikke kan forklare hva som er annerledes med velferdstjenester som helse, omsorg og skole, hvorfor skal de ikke kunne tilbys gjennom markedet som vanlige varer og tjenester?

Jeg vil trekke fram tre grunnleggende særtrekk ved velferdstjenester:

* De er særlig komplekse. Noen tror tjenester drives i offentlig regi fordi de er enkle. Men det er motsatt. Særlig krever de betydelig skjønn og kompetanse, og må tilpasses individuelt og personlig. Bare tenk på større sykehusoperasjoner.

* De dekker basisbehov. Vi «klarer oss ikke uten» omsorg og stell hvis vi må på sykehjem. Barn med dårlig skolegang kan slite med det hele livet.

* Brukerne er sårbare. Unge elever, alvorlig syke eller demente klarer sjelden å være «undersøkende og krevende kunder». Pårørende og ulike rådgivere kan bare delvis bli en god erstatning.

Nå er et privat produkt som mobiltelefoner ganske komplekst, et privat gode som mat dekker utvilsomt basisbehov, og brukerne er jo like sårbare når de skal skaffe seg vanlige produkter. Derfor er det kombinasjonen av de tre særtrekkene, at alle tre er til stede samtidig, som gjør at en tjeneste får preg av en velferdstjeneste.

Å operere en bevisstløs person etter en trafikkulykke, å gi omsorg til en døende, eller å sette grenser for åtteåringer i klasserommet, ligger faktisk milevis unna de standardiserte produktene og rasjonelle kundene i økonomenes frikonkurransemodell. Det er det mange som ikke tar inn over seg.

Konsekvensene av særtrekkene er gjennomgripende. De gjør at kvaliteten som helhet blir vanskelig målbar, og at produsentene ofte får et stort kunnskapsovertak både overfor brukeren, pårørende og styrende myndigheter. Da blir tilbydernes motivasjon, og den kulturen som danner seg i og rundt tilbudet, særlig viktig.

Dette fører til at markeder og markedskultur ikke virker på samme måte for sentrale velferdstjenester som for vanlige produkter. Noen sannsynlige virkninger er utrygghet om kvaliteten, forskjeller mellom brukerne, segregering av ulike slag, for sterk vekt på det som lettest kan måles, press for økte egenbetalinger, og fare for at kommersielle konserner, norske som utenlandske, får lobby- og markedsmakt, nasjonalt som lokalt, og sugerør ned i statskassa.

Kort sagt kan markedet – hvis vi tar det i bruk for velferdstjenester – lett bli herre heller enn tjener.

Disse underliggende problemene vil være der, i større eller mindre grad, også hvis det etableres «kvasimarkeder» hvor staten betaler og bestemmer prisen for brukeren, som ved «pengene følger brukeren» og stykkprisfinansiering. Med slike systemer følger videre byråkrati og kontrollbehov.

At noen produkter passer godt for markedet og andre dårlig, er ikke nytt. Alt i 1911 skrev George Bernhard Shaw om forskjellen på brød og helse, og at man bør være varsom med å gi leger for sterk økonomisk egeninteresse i å operere: That any sane nation, having observed that you could provide for the supply of bread by giving bakers a pecuniary interest in baking for you, should go on to give a surgeon a pecuniary interest in cutting off your leg, is enough to make one despair of political humanity.

Samtidig må vi ha med oss at særtrekkene skaper utfordringer også når velferdstjenestene ikke overlates til markedet. Offentlig styring gir bedre muligheter for å lykkes, men er åpenbart ingen garanti. Ikke minst er det viktig at best mulig informasjon om kvalitet og kostnader finnes, kan sammenliknes og brukes aktivt og klokt for stadige forbedringer. Det blir dessuten feil å per definisjon utelukke enhver form for markedsliknende virkemidler for alle, også enklere, velferdstjenester.

Vi trenger for øvrig ikke markeder for å introdusere friere brukervalg i for eksempel helse og omsorg. Vi kan godt ha offentlig og ideell velferd kombinert med friere brukervalg både mellom institusjoner og inne i hver enkelt institusjon.

I regjeringserklæringen er Høyre og Fremskrittspartiet at produksjon av velferdstjenester i utgangspunktet skiller seg lite fra andre tjenester, og ønsker at konkurranse skal bli et gjennomgående element i offentlig virksomhet. Omsorg og skole er et lokalt ansvar, slik at også kommunevalget 2015 blir viktig.

Dermed vil det framover være særlig nyttig å huske på hvorfor velferdstjenestene er annerledes enn vanlige private produkter. De er, i en setning, komplekse basistjenester for sårbare brukere. Det er derfor de egner seg dårlig for markedet og kommersielle aktører.

(også publisert i Klassekampen)


Kommentarer   

0 #1 Haakon 01-08-2014 14:42
Del 1
Før krigen hadde vi private sykehus hånd i hånd med offentlige. Pasientene merket ikke hvem det var som eide sykehusene, for staten betalte uansett. De merket bare at det var flere sykehus rundt dem og enklere å komme til.

Etter krigen kom Gerhardsen og han avskaffet de private sykehusene. Det er neste å 70 år siden krigens slutt og vi har erfarigner å høste.
Siden den gang har det vært større behov for sykehuskapasite t enn tilbudet har vært.
Dette har gjennom de ti-årene vist seg med korridorpasient er. Og også til dels lange ventelister på å få behandling for sin lidelse.
Ventelistene er veldig dyre da en stor andel av dem er sykemeldte og koster NAV penger.
Personlig har jeg ei venninne som fikk muskelbetennels e i armen før jul. Siden hun jobber i butikk fikk hun sykemelding. Hun fikk time hos spesialist i mai.
Det er et halvt år sykemeldt. På å vente på å få en utredning! Og det koster ikke sykehuset noe, det koster NAV over 100.000 kr.

Det gikk så langt at på Ullevaal - i slutten av forrige regjeringsperio de - var køene på en MR undersøkelse nær på et år!
Og Ullevaal er Norges nest største sykehus - det er mange som sogner dit. På AHUS, som også er veldig stort var ikke situasjonen stort bedre.
Helseminister Støre løste dette ved å åpne for bruk av privat ledig kapasitet.
Det er dette som her blir kritisert. SV var med på å øke bruken av private, men snakker ikke om det. I stedet har Ivar og LO frekkhetens nådegave å kritisere andre for å gjøre noe som de selv gjorde.

I dag er vi på toppen i Norsk økonomi. Vi ser oljeproduksjone n er dalene og inntektene kommer sakte og rolig til å gå ned.
Vi er på toppen akkurat nå.
Det er derfor grunn til å anta at med den modellen vi har så er tjenestenivået på topp. Det blir ikke bedre enn dette.
For logikken er jo at mer penger = bedre kvalitet.
Andre mener kanskje at det er HVORDAN man bruker pengene som er viktig.
0 #2 Haakon 01-08-2014 14:44
Del 2 :
Det frister til å stille spørsmålet:
Hva er meningen med et helsevesen?
Det åpenbare svaret er å gjøre syke folk friske så fort som mulig. Sette pasienten i sentrum!
Men, når man lese hva LO og Ivar mener her så er det helt klart at det er systemet som er i sentrum.
Det er HVEM som skal utføre oppgavene som er deres hovedtema, ikke å gjøre flest mulig friskest mulig så raskt som mulig.
Det er frykten for markedet som rår - sier de.
Realiteten er jo en maktkamp. Det er snakk om medlemmer som betaler til sine organisasjoner og de organisasjonene kjemper for et monopol slik at medlemmene igjen ikke blir fristet til å gå til andre arbeidsgivere og da også andre/ingen organisasjoner.
Denne kampen fører til at folk med sykdommer lider unødig lenge.
Eller - om dere som leser dette mener at det er for kynisk kan dere hoppe over det argumentet og si at kampen mot markedet gjør at folk lider unødig lenge.
Da er spørsmålet igjen : Hva er meningen med et helsevesen?
Er det ikke å sette pasienten i sentrum og gjøre den syke frisk raskest mulig?

Det latterlige her er at man sier man er redd for at noen skal tjene penger på syke.
Argumentet er så tynt som et hårstrå.
Tjener ikke fastleger fett på syke? Enda værre - men fastlegeordning en tjener de gode penger på at folk er friske og ikke kommer til legen i det hele tatt!
Hvem er det som leverer medisinene til apoteker og sykehus? Jo - det er private, det.
Hvem leverer arbeidsklærene? Jo, det er private, det.
Hvem leverer sykesenger, operasjonsutsty r, stoler og bord? Jo, det er private. Og de tjener penger på det!
Hvem leverer ambulanser og helikoptre? Jo - det er private produsenter, det.
Men, når det gjelder hvem det er som utfører tjenesten, ja det er først DA man er redde for at noen skal tjene penger.
Det er DA men sier at man ikke skal tjene penger på at folk er syke.
Det er i beste fall korttenkt, i værste fall sneversynt!

Legg til kommentar