Privatisering, marked og konkurranse

Valgfrihet: Frp og Høyre vil avvikle kommunene som demokratisk organ

Valgfrihet er et middel i en bestemt politikk. Målet er å fjerne det nåværende systemet der innbyggerne i en kommune i fellesskap og gjennom demokratiske vedtak styrer kommunene. Det skal erstattes med størst mulig marked for den private kapitalen og med færrest mulig hindringer for de velståendes mulighet til «frie valg» og utfoldelse, skriver Paul Bjerke.

Frp og Høyre vil avvikle kommunene som demokratisk organ

Av Paul Bjerke

Både Fremskrittspartiet og Høyre vil gjøre spørsmålet om «fritt valg» av velferdstjenester til hovedsak under høstens valgkamp. Aps Rune Gerhardsen i Ap har kontret dette ved å vise til at i Oslo består friheten av å velge hvilket sykehjem man ikke får plass på. Det er naturligvis både elegant og treffende sagt. Men samtidig er dette ingen god argumentasjon mot valgfrihet som prinsipp i velferdspolitikken. Dette prinsippet går i korte trekk ut på at alle som har krav på en offentlig tjeneste får utdelt en offentlig betalt «sjekk» som de så kan bruke til å handle skolegang, barnehage, hjemmehjelp og så videre hos enhver, helst privat, leverandør. Denne sjekken vil være på et minimumsnivå og enhver skal «stå fritt» til å legge til egne penger for å få en bedre tjeneste.


Konsekvensene kan bli dramatiske. I et slikt system er det nemlig ikke behov for kommuner slik vi kjenner dem i dag, verken som demokratiske arenaer, som organer for iverksetting av offentlig politikk eller som tjenesteprodusenter. Kommunene vil derfor bli tømt for sitt vesentlige innhold og omgjort til små, administrative enheter som legger forholdene til rette for private aktører som leverer tjenester til individuelle forbrukere av velferdstjenester.

Når den enkelte innbygger «fritt» skal velge skole eller hjemmehjelp og de offentlige midlene automatisk skal følge med disse individuelle valgene, er det verken mulig eller ønskelig å gjøre politiske vedtak om hva slags skole, barnehage eller eldreomsorg man skal ha. Dette vil bli avgjort på velferdsmarkedet, der de rikeste, som kan toppe den offentlige sjekken med egne penger, naturligvis blir de mest populære kundene for tjenesteleverandørene og får størst makt.


Et talende eksempel: I høyrestyrte Nacka kommune utafor Stockholm har man «fritt skolevalg». Nacka har høy gjennomsnittsinntekt, men Allèskolan lå i et fattig og innvandrerdominert boligområde som var plaget av arbeidsløshet, kriminalitet, rusproblemer og lavt utdanningsnivå. Skolen burde derfor hatt ekstra ressurser, men fikk det ikke. Den måtte i stedet konkurrere på «like fot» med alle andre skoler. Dermed begynte foreldrene å velge bort skolen. Inntektene sank og rektor måtte spare. Det ble vanskelig å skaffe gode nok lærere. En dårlig spiral begynte, stadig flere elever forsvant og underskuddene økte.


I et kundevalgsystem er dette en «naturlig» følge av at foreldrene har valgt bort skolen, ikke resultatet av en politisk beslutning. Foreldrene som ønsket å beholde skolen hadde ikke «markedsmakt» til å få det til og kunne heller ikke mobilisere politisk for å beholde skolen sin. Spørsmålet ble overhodet ikke behandlet i kommunestyret. Lokalpolitikerne ble ganske enkelt orientert om nedleggingen på et formannskapsmøte. Markedet hadde tatt makta.

Dette er ikke uheldige ulemper ved valgfrihetsordninger. Det er hensikten med dem. Valgfrihet er et middel i en bestemt politikk. Målet er å fjerne det nåværende systemet der innbyggerne i en kommune i fellesskap og gjennom demokratiske vedtak styrer kommunene. Det skal erstattes med størst mulig marked for den private kapitalen og med færrest mulig hindringer for de velståendes mulighet til «frie valg» og utfoldelse.


(Klassekampen 24. mai 2007)