Privatisering, marked og konkurranse
Oslo kommunes anbudspolitikk: Psykisk syke må flytte ut av sin bolig
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Privatisering, marked og konkurranse
- Publisert søndag 06. september 2015 03:46
Som ordfører støtter Fabian Stang (H) konkurranseutsetting og anbud. Som styreleder for en privat omsorgsbolig tapte Stang anbudsrunde.
Sanitetskvinnenes Grefsenlia, hvor Fabian Stang er styreleder, har i 9 år tilbudt tilrettelagte boliger for psykisk syke på ideelt grunnlag. På dag- og kveldstid er det to ansatte på deling mellom åtte beboere. Grefsenlia ønsket å videreføre tilbudet. Oslo kommune synes det var for dyrt i drift, derfor vant de ikke anbudsrunden om å tilby slike plasser de neste årene. Konsekvensen er at boenheten legger ned driften. Åtte beboere med alvorlige psykiske lidelser må bytte bolig innen tre måneder. Det er opp til bydelene deres å skaffe dem botilbud et annet sted.
Og som Aftenposten skriver:
"Bystyremedlem Ivar Johansen (SV) reagerer kraftig på at psykisk syke personer med behov for stabilitet, må flytte. Beboerne som har vært ved boligen lengst, har bodd der i 9 år. - At man mister boligen og behandlingstilbudet fordi noen har tapt en anbudsrunde, er en av de verste sidene ved anbud. Det er ikke som å få inn en ny kopimaskinleverandør, dette er mennesker, sier han. Han etterlyser at byrådet kommer på banen med en løsning som gjør det mulig for de åtte beboerne å bli værende så lenge det er faglig behov for det."
Og institusjonens daglige leder Guri Ingvaldsen: "- Det som er veldig trist, er at dette er og har vært et meget godt tilbud til mennesker som gjennom et langt liv har hatt psykiske problemer."
Kommentarer
Men alle slike institusjoner har også skrevne og uskrevne regler som er utviklet gjennom flere år i et fellesskap av de ansatte og til dels beboerne. Vi kan snakke om at hver institusjon har en egen ”kultur” som er med på å skape stabilitet og trygghet. Selv om en slik kultur ikke alltid kan veies og måles i et regneark til anbudsbruk, vil ikke det si at den er uten verdi.
Når man tvinger et behandlingssted til å legge ned, forsvinner denne spesifikke kompetansen. Kollektivet av ansatte brytes opp. De må finne seg nye jobber hvor de bruker det første halvåret på å lære seg den nye ”kulturen” og bli trygg på nye arbeidskamerate r før de kan jobbe like effektivt som før. I tilfeller hvor en helt ny institusjon overtar jobben fra en gammel, må man regne med at det tar minst et år før en slik felles ”kultur” er etablert og man er i stand til å jobbe effektivt.
Innen blant annet amerikansk organisasjonsso siologi er det forsket mye på slik ”kulturs” betydning ved fusjoner. Her har sosiologene kommet fram til noe annet enn bedriftsøkonome ne. Bedriftsøkonome ne har en sterk religiøs tro på stordriftsforde ler. Enhver fusjon vil teoretisk sett straks føre til store innsparingene gjennom økonomiske stordriftsforde ler. Sosiologene mener derimot at å slå sammen to ulike arbeidskulturer alltid fører til en periode med økt usikkerhet, økt sykefravær og nedsatt effektivitet. Økningen i sykefravær skyldes en kombinasjon av å miste kolleger på grunnplanet som blir sagt opp og tilpasse seg nye. Lederne og mellomledere er derimot flinkere til å klore seg fast slik at fusjoner fører til økt byråkratisering .
For å nevne to eksempler så var ledelsen i vårt lokale helseforetak sjokkert over at de forventa besparelsene ved å slå sammen Ullevål Sykehus og Rikshospitalet uteble. Og ledelsen i Aker Engineering ble overrasket over problemene som oppstå da de kjøpte opp Trafalgar House hvor kulturen i forhold til arbeidstid og fagforeninger var helt ulik den norske.
Tilbake til hovedsaken. De siste årene er flere botilbud drevet av Røde Kors, Frelsesarmeen og lignende ideelle institusjoner som tenker langsiktig blitt lagt ned fordi de er konkurrert ut av nye aktører opptatt av kortsiktig profitt. Mye kompetanse er ødelagt gjennom rasering av slike ”kulturer”. For å avslutte litt uakademisk: Hvorfor kødde med noe som fønker for å spare noen få kroner med å tilby de svake i samfunnet et dårligere tilbud?
Når en gammel institusjon taper anbudet til fordel for en ny, må dette samarbeidet og tilliten bygges opp på nytt. Slikt tar tid og krefter. Effektiviteten går i en periode ned. For å ta et eksempel. Noen år tilbake måtte DPS-ene i Oslo som gir lokalt psykiatrisk tilbud gjennom en effektivisering sreform. Det førte til at mange av mine klienter fikk nye DPS-behandlere. Ungdommene måtte legge fram problemene sine for enda en person. Den nye behandleren måtte bli kjent med den enkelte klient. Og hvis den nye behandleren ikke hadde samarbeidet med min institusjon tidligere, måtte vi bli kjent med hva den andre sto for.
Hvis man fra et smalsynt økonomisk perspektiv studerte den kortvarige effekten av denne reformen på en isolert post i regnskapet, var det godt mulig at den var en suksess. Men på lengre sikt i det totale sammensatte hjelpetilbudet til det enkelte individ tror jeg det ville blitt et tapsprosjekt om man kunne tallfeste alt det ekstra rotet og merarbeidet den førte til.
Når det totale hjelpetilbudet svekkes og fordyres av økonomer og politikere som oppfatter institusjoner som isolerte fragmenter og tenker kortsiktig profitt, er det fint at vi har politikere som Ivar Johansen som ser helheten og kompleksiteten i et integrert hjelpesystem og derfor bedre forstår hva som lønner seg på lang sikt. Så stemmer du på et annet parti enn SV, før opp Ivar som slenger.
Da han fikk vite om nedleggelsen, ble han på få dager så mye sykere at han måtte innlegges akutt enda en gang i lukket avdeling.
En stor SKAM for velferdsstaten å nedlegge Grefsenlia. De svakeste har ingen stemme som høres av politikerne.
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.