Privatisering, marked og konkurranse

Konkurransutsetting i omsorgstjenesten: konkurransefortrinn for hvem?

Konkurransutsetting i omsorgstjenesten: konkurransefortrinn for hvem?

Anbudspolitikkens vesen er at innbyggerne blir sendt rundt som deler av et flyttelass hver gang anbudsrundene går.

Helse- og omsorgstjenestens aller viktigste kvalitet er kontinuitet og stabilitet. Det kan ta år å bygge opp en fortrolig og god behandlingsrelasjon mellom behandler og den hjelpetrengende. 

Ethvert skifte av driftsoperatør innebærer vanligvis et skifte av ledelse og bemanning, og det innebærer som oftest skifte av driftsfilosofi.  Årsaken til at en ny aktør vinner er jo nettopp at han representerer noe annet enn den som i dag driver institusjonen eller hjelpetilbudet.  Kirkens Bymisjon driftet Paulus sykehjem ut fra en helt annen driftsfilosofi enn det kommersielle internasjonale konsernet Attendo Care.

De mange og raske skifter av operatør skaper uro og utrygghet både blant ansatte og beboere, og den bryter opp den kontinuitet og stabilitet som blant annet sykehjemsbeboere trenger.

Anbudspolitikkens vesen er at innbyggere vil bli sendt rundt som deler i et flyttelass hver gang anbudsrundene går. De lever i en konstant usikkerhet og frykt for hvor de skal plasseres neste gang? Hvem skal yte bistand? Og dette er mennesker som mer enn noen er avhengig av forutsigbarhet og trygghet.

Dette sa jeg blant annet da jeg innledet til debatt på konferansen "Omsorg 2015 - fremtidens omsorgsarkitektur" i Folkets Hus denne uka. Les mer nedenfor.

 

 

Konkurranseperspektivet i omsorgstjenestene; konkurransefortrinn for hvem?

Innledning av Ivar Johansen på konferansen Omsorg 2015

Oslo 8. september 2015

 

Private

Dette er ikke en diskusjon om privat kontra offentlig virksomhet.

Private tiltak har alltid ytt viktige bidrag for å supplere det offentlige helsevesen, og har sin helt naturlige plass. Opp gjennom årene har jeg som folkevalgt brukt mye tid for å sikre at tiltak som f.eks.Lovisenberg Sykehus, Bymisjonens mange utmerkede tiltak, og ruskollektivene får langsiktige, forutsigbare og akseptable rammebetingelser.

Det er heller ikke en diskusjon om anbud skal brukes i offentlig sektor. Det skal vi selvsagt, - der det er egnet.

Anbud presser priser I alle de anbud jeg har sett har prisfaktoren vært helt sentralt. Anbud er et system for å levere mest mulig tjenester til lavest mulig pris, ikke å gi best mulig kvalitet. Og som vi alle vet; det er lønnskostnader som er hovedfaktor innenfor helse- og omsorgssektoren. Det er vanskelig å presse kostnader uten å redusere på antall ansatte, eller sette inn ufaglærte. Ved anbud dreier det seg ikke om levert kvalitet, men beskrevet kvalitet. Den som er best til å beskrive det som man forventer anbudsutlyser ønsker går til topps på kvalitetsdelen av anbudet. Det blir en egen profesjon å skrive anbud, og den som skal delta i et anbud kan gjerne kjøpe den tjenesten av noen eksterne, og sånn sett sier ikke det døyt om den potensielle leverandøren.

 

Hjelpebehovet varierer over tid

Sykdom kjennetegnes ofte ved ustabilitet. Når sykdomsbildet arter seg svært forskjellig gjennom dagen, ukene, månedene og året vil naturligvis hjelpebehovet være varierende.

Det er helt greit å legge innkjøp av blyanter og viskelær inn i et regneark, som grunnlag for anbudskrav, men kompliserte hjelpebehov er noe mer enn A4. Behovet for stabilitet og forutsigbarhet Helse- og omsorgstjenestens aller viktigste kvalitet er kontinuitet og stabilitet. Det kan ta år å bygge opp en fortrolig og god behandlingsrelasjon mellom behandler og den hjelpetrengende.  

Ethvert skifte av driftsoperatør innebærer vanligvis et skifte av ledelse og bemanning, og det innebærer som oftest skifte av driftsfilosofi.  Årsaken til at en ny aktør vinner er jo nettopp at han representerer noe annet enn den som i dag driver institusjonen eller hjelpetilbudet.  Kirkens Bymisjon driftet Paulus sykehjem ut fra en helt annen driftsfilosofi enn det kommersielle internasjonale konsernet Attendo Care. 

De mange og raske skifter av operatør skaper uro og utrygghet både blant ansatte og beboere, og den bryter opp den kontinuitet og stabilitet som blant annet sykehjemsbeboere trenger.

Anbudspolitikkens vesen er at innbyggere vil bli sendt rundt som deler i et flyttelass hver gang anbudsrundene går. De lever i en konstant usikkerhet og frykt for hvor de skal plasseres neste gang? Hvem skal yte bistand? Og dette er mennesker som mer enn noen er avhengig av forutsigbarhet og trygghet.

Reklamasjon

I den offentlige debatt hører jeg de som sier: Kommunen kan avvikle kontrakten og kaste ut en leverandør som ikke leverer den kvalitet kontrakten forutsetter. Ja, det er riktig under en forutsetning: at helse- og omsorgstjenester kan likestilles med enhver annen vare. At det å stille opp i reklamasjonsdisken hos Elkjøp for å klage på mobiltelefonen du kjøpte der, og med loven i hånd si: jeg hever kjøpet og vil ha pengene igjen, har nøyaktig samme virkning som å stille på kontoret til Adecco og si: jeg er misfornøyd med leveransen av sykehjemstjenester og hever kontrakten.

Å bytte mobiltelefon er ikke helt det samme som å bytte ut sykepleieren som de siste måneder har stilt opp og hjulpet deg i hjemmet ditt.

Helse- og omsorgstjenestes brukere er ofte svært syke og hjelpetrengende. De har ikke tid og ork til å være profesjonell kjøper i dette markedet. Mange av dem har mer enn nok utfordringer i hverdagen, om de ikke også skal få dette i tillegg.

Valgfrihet og brukerinnflytelse Valgfrihet er et mantra i den politiske debatt. Vi skal for eksempel få velge hvilket sykehjem vi skal bo på.

Men, forutsetning for meningsfulle valg er jo informerte brukere. Og i alle fall her i Oslo har bystyreflertallet bestemt at den aller viktigste kunnskap om kvalitet er hemmelig. Det er hemmelig mulige brudd på arbeidsmiljøloven, det er hemmelig hva som er bemanningen (dvs hva slags kompetanse som er til stede) og det er hemmelig mulig brudd på kvalitetsreglene ved sykehjemmene. 8.000 brudd alvorlige brudd de siste 2,5 år på de kommunale sykehjem: men hva slags brudd, og forskjellene mellom sykehjemmene, får vi ikke vite noe om. Og de private blir ikke en gang etterspurt slik informasjon.

Dette handler om anbudsutsetting, for byrådet hevder at i den sammenheng er bemanning en forretningshemmelighet.

Og til valgfriheten: Sykehjemsbeboere foretar et aktivt valg om et bestemt sykehjem ut fra kunnskap om driftskonsept, bemanning, eller eierskap. Men så kommer kommunen og gjennom anbud og snu opp ned og overkjøre de eldres valg.

De eldre på sykehjemmet blir slett ikke spurt om de ønsker de endringer en anbudsutsetting innebærer. De eldre kan aktivt ha valgt et sykehjem driftet av f.eks. kommunen eller Bymisjonen, men så overkjører politikerne helt suverent dette valget: Her skal en annen drifter inn. De ideologiske mantraer er viktigere enn å respektere brukernes aktive valg.

Og la meg ta et aktuelt eksempel: Boenheter for personer med psykiske lidelser på Grefsenlia her i Oslo, et sted som driftes av Sanitetskvinnene. Oslo kommune la 120 slike boliger, med boppfølging, ut på anbud. Grefsenlia driftet allerede slike på oppdrag fra kommunen.

Grefsenlia ønsket å videreføre tilbudet. Oslo kommune synes det var for dyrt i drift, derfor tapte de anbudsrunden om å tilby slike plasser de neste årene. Konsekvensen er at botilbudet legges ned. Åtte beboere med alvorlige psykiske lidelser må bytte bolig innen tre måneder. Det er opp til bydelene deres å skaffe dem botilbud et annet sted.

Det har selvsagt alvorlige konsekvenser for oss alle å få beskjed om at vi må forlate vårt hjem. At innen 3 måneder må vi pakke sammen og skaffe oss et annet sted å bo. For en psykisk syk person kan dette ha særs alvorlige konsekvenser. Det betyr at den trygghet og det felleskap som fagfolk og bomiljøet har gitt de siste 9 år blir brutt opp, og at man går en utrygg tilværelse i møte. Kjapt brytes ned det som det har tatt år å bygge opp av trygge rammer i et ellers strevsomt liv.

Som det sto i en henvendelse for noen dager siden:

"Jeg er stefar til en av de 8 beboerne som nå mister sin bolig. Da han fikk vite om nedleggelsen, ble han på få dager så mye sykere at han måtte innlegges akutt enda en gang i lukket avdeling.» Konsekvensen av hvordan anbudspolitikken praktiseres er at sterkt hjelpetrengende blir alvorlig syke.

Det var, så langt, mitt førsteinnlegg til debatten. Jeg kunne selvsagt også sagt noe om kommersielle aktører, registrert i skatteparadiser, med sugerør ned i kommunekassa, men det får vi ta i debatten.


Kommentarer   

0 #1 Hans-Johan Karlsen 10-09-2015 07:29
Og verre blir det med TTIP og TISA avtalen, fordi det vil gi rett til de største til mer saksøking for tap av anbud.
0 #2 Per Thjømøe 15-09-2015 20:21
Vi har dessverre ingen kopi av Ivar Johansen i Stavanger Bystyre, men jeg vil sørge for at partilederne i bystyret får en kopi av denne artikkelen. Når omsorgstjeneste n skal diskuteres og beslutninger fattes kan det være nyttig for representantene å ha disse tanker i bakhodet.

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode