Privatisering, marked og konkurranse

Har vi et ideelt problem?

Har vi et ideelt problem?

"Stadig flere kommersielle selskap tjener gode penger på velferdstjenester som barnehage, sykehjem, skole og barnevern. Nå ønsker flere kommuner å ekskludere slike velferdsprofitører for å prioritere offentlige og ideelle aktører.

En av utfordringene er at velferdsprofitørene ­bevisst manipulerer offentligheten til å tro at de er ideelle aktører. Det gjør de blant annet gjennom å si at de ikke tar utbytte. Men ­utbytte er kun én av mange måter å hente profitt ut av et kommersielt selskap på. Alternativt kan man sylte ned overskuddet i egenkapitalen slik at selskapet blir mer verdt frem mot et salg, eller man kan selge overprisede tjenester til seg selv og slik føre penger over til andre selskaper man selv eier.

Det er tydeligvis politisk vilje i mange partier til å skape løsninger for profittfri velferd og nye samarbeidsformer mellom det offentlige og ideelle aktører. Nå må det vises handlekraft både fra politikere og fra ideelle aktører som ønsker å levere velferdstjenester. Dette vil ikke skje uten politisk kamp fra velferdsprofitørene. Men vi er mange som ønsker at alle skattepengene skal brukes til velferd – ikke tas ut som privat profitt," skriver Linn Herning i For Velferdsstaten. Les hele nedenfor.

 

Har vi et ideelt problem?

Av Linn Herning

Stadig flere kommersielle selskap tjener gode penger på velferdstjenester som barnehage, sykehjem, skole og barnevern. Nå ønsker flere kommuner å ekskludere slike velferdsprofitører for å prioritere offentlige og ideelle aktører. Å drive velferdstjenester i offentlig egenregi er ikke et juridisk problem. Men kan man skille mellom ulike private ­leverandører?

Svaret er både ja og nei. Norge har alltid hatt et innslag av private leverandører i velferdstjenestene. Omfanget og formen på samarbeid har variert over tid og fra sektor til sektor. De siste årene har dette samarbeidet blitt utfordret fra tre kanter: fremveksten av de kommersielle velferdsprofitørene, konkurranseregler fra EU og en norsk politikk med svak forståelse for hvordan de kommersielle aktørene fungerer.

Velferdsprofitørene, altså de som søker privat profitt av ­skattefinansierte velferdstjenester, er et relativt nytt fenomen i Norge. De første rent kommersielle barnehagene og sykehjemmene ble etablert på midten av 1990-tallet. I starten var omfanget lite, men nå begynner denne driftsformen å sette sine markante spor. Det er nå kun fire selskap som konkurrerer om anbudsutsatte sykehjem – alle er kommersielle og eid av investorer.

Ingen ideelle ­aktører leverer lenger inn anbud på sykehjemsdrift. Innslaget av kommersielle barnehager har økt fra 13 prosent til 52 prosent av de private fra 2000 til 2012. Og på midten av 2000-tallet begynte finansielle oppkjøpsfond, som opererer fra skatteparadis, å vise interesse for norske velferdstjenester. Denne eierformen finnes nå innen alle sektorer fra barnevern til sykehus.

De nylige vedtakene om å stoppe eller bremse bruken av kommersielle velferdsleverandører er en respons på denne utviklingen. Det er ny politikk i møte med nye problemer, men også et uttrykk for en lang tradisjon. Nemlig at alle skattepengene som bevilges til velferdstjenester skal gå til å dekke velferdsbehov, ikke forsvinne ut i privat profitt.

Men som så ofte i norsk ­politikk kommer noen trekkende med EU-regler. Både Private barnehagers landsforbund og NHO Service, som er interesseorganisasjoner for ulike velferdsprofitører, har ment at å utestenge kommersielle aktører ikke vil bli mulig under EUs nye direktiv for offentlige anskaffelser. Det stemmer rett og slett ikke. Dette bekreftes av Karl Henrik Sivesind, forsker ved Institutt for samfunnsforskning og forfatter av en rapport til regjeringen om ideelle aktører. Han sier at «Det er viktig ikke å stirre seg blind på EU-direktivet. Det skjer mye i tilpasningsprosessene i ulike land. De fleste land som ønsker å fremme ideelle tjenester, finner muligheter for å gjøre det.»

Her ligger det egentlige problemet: norsk ­politikk. Med de nye lokalpolitiske plattformene ser det ut til at det er politisk vilje til å stoppe velferdsprofitørene. Spørsmålet er om kunnskapen og handlekraften til å gjennomføre dette er til stede. Det er en fare for at ­lokalpolitikerne går i samme fella
 som den rødgrønne regjeringen gjorde i 2010-11. Etter utfordring fra KrF lanserte de et forslag om å begrense den private profitten i de kommersielle barnehagene. Den rødgrønne regjeringen gikk opp som en løve, men falt som en skinnfell i møtet med velferdsprofitørenes velsmurte makt- og PR-maskineri. Resultatet ble ingen reell begrensning av hvor mye privat profitt som kan hentes ut av de offentlig ­finansierte barnehagene.

Et sentralt problem var at ­politikerne ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om det er blitt et komplekst saksfelt med kompliserte konsernstrukturer og mye strategisk språkbruk. Dermed maktet de ikke å forsvare seg ovenfor de massive angrepene som ­Private Barnehagers Landsforbund og kommersielle barnehageselskaper som Espira kom med – godt hjulpet av nylig avgåtte Ap-statsråd Bjarne Håkon Hanssen, nå iført First House-hatt.

En av utfordringene var og er at velferdsprofitørene ­bevisst manipulerer offentligheten til å tro at de er ideelle aktører. Det gjør de blant annet gjennom å si at de ikke tar utbytte. Men ­utbytte er kun én av mange måter å hente profitt ut av et kommersielt selskap på. Alternativt kan man sylte ned overskuddet i egenkapitalen slik at selskapet blir mer verdt frem mot et salg, eller man kan selge overprisede tjenester til seg selv og slik føre penger over til andre selskaper man selv eier.

Et ferskt eksempel på dette er Dagens Næringslivs avsløring av at skoleselskapet Anton B. Nilsen har hentet ut 100 millioner kroner fra sin virksomhet gjennom verdioverføringer mellom ulike selskap de eier. At et selskap ikke tar utbytte kan altså ikke regnes som et tilstrekkelig kriterium for å regnes som ideell aktør. Hver gang man reduserer diskusjonen om privat profitt til «utbytte», står man dermed i fare for å bli lurt – eller i verste fall lure seg selv.

En annen utfordring ligger i hendene til de ideelle aktørene. Hvordan skal de overleve i møte med velferdsprofitørene? Det nye EU-lovverket åpner ikke lengre for anbudsrunder der kun ideelle aktører får delta. Alternativene er enten full markedskonkurranse, eller å utforme nye samarbeidsformer mellom det offentlige og ideelle,
for eksempel under lovverket for utvidet egenregi. Dette lovverket innebærer et tettere samarbeid mellom det offentlige og de ideelle, og mer offentlig kontroll med de ideelle aktørene. De ideelle står dermed ovenfor et skjebnevalg: skal de kaste seg inn i den brutale markedskonkurransen der pris er viktigst, eller inngå i tettere samarbeid med det offentlige?

Velferdsprofitører og markedskonkurranse om velferdstjenester er relativt nye fenomen i Norge, og her har alle politiske partier ført inkonsekvent politikk. Men det sentrale spørsmålet er hva vi skal gjøre fremover. Det er tydeligvis politisk vilje i mange partier til å skape løsninger for profittfri velferd og nye samarbeidsformer mellom det offentlige og ideelle aktører. Nå må det vises handlekraft både fra politikere og fra ideelle aktører som ønsker å levere velferdstjenester. Dette vil ikke skje uten politisk kamp fra velferdsprofitørene. Men vi er mange som ønsker at alle skattepengene skal brukes til velferd – ikke tas ut som privat profitt.

(publisert i Vårt Land)


Kommentarer   

+1 #1 Trude Sletteland 15-12-2015 07:00
Hvor går egentlig skillet mellom velferdsprofitø rer og ideelle aktører? Også ideelle aktører skal overleve. Når blir de sett på som profitører?
Men det viktigste spørsmålet er jo om vi ttenger alternativer til det offentlige, og der er svaret et rungende ja. Det offentlige har ikke rom for alle. Dermed kan denne debatten være ganske skadelig for de som er utestengt fra offentlig sektor, fordi de ikke passer inn. Spørsmålet må være: Hva trenger vi? Og: er kvaliteten på det som tilbys god nok? Og dekker det eksisterende behov?
0 #2 Cate Nyvoll 15-12-2015 07:32
Man kan undres over, HVEM? det er, som har tilrettelagt det slik, at alle de private aktører overtar mer og mer, av velferdstjenest erne,det virker somom dette er nøje planlagt av de som er valgt til at styre det?? Hvorfor klarer vi ikke selv den oppgave??Oversk udet, om der finnes noget, må selvfølgelig gå til bedre og bedre tilrettelagt omsorg,? Her er bakvendtland atter kommet frem. Dette er en forferdelig "ulykke", i vores samfund.
0 #3 Ivan Hestdahl 15-12-2015 12:46
I tillegg til barnehager, sykehjem,skole og barnevern er det et annet område som aldri blir nevnt i denne debatten og det er bedrifter som arbeider innenfor det som benevnes attføringsbedri fter. Disse fremstår ofte som stiftelser som ikke tar utbytte. Realiteten er at det finns myriader andre måter å kamuflere utbytte på enn den mest vanlige som er utbytte i form av avkastning av det kommersielle kapitaloverskud det. Bl.a. kan det gjøres ved at overskuddet legges til bedriftens egenkapital og dermed øker verdien av bedriften som igjen gjør den mer attraktiv i forbindelse med fremtidig salg/oppkjøp.
-1 #4 Harald Bjørn Johnsen 15-12-2015 12:50
det er ikke mulig å drive kommersielt uten overskudd som vil gå til de som investerer for å sko seg på det offentlige.Få dem vekk !!!!

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode