Privatisering, marked og konkurranse

Ideelt mot kommersielt

Ideelt mot kommersielt

EU vedtok i mars 2014 to direktiv om offentlige anskaffelser og ett direktiv om såkalte konsesjonskontrakter.

De nye direktivene erstatter eldre direktiv som er blitt lappa på stadig vekk. Heretter skal helse- og sosialtjenester, utdanning og kulturelle og religiøse tjenester også omfattes av anskaffelsesreglene og legges ut på anbud. Utafor dette regelverket er nå ikke stort mer enn Forsvaret, Heimevernet, vannforsyningen og ambulansetjenestene.

De nye direktivene har utløst den største debatten på ett punkt: Med dagens regelverk kan en offentlig oppdragsgiver skille mellom ideelle og kommersielle utførere når helse- og sosialtjenester skal kjøpes. Det skal det bli slutt på når de nye anskaffelsesdirektivene trer i kraft 1.juli.

Det finnes en måte å sikre de ideelle ved å definere et oppdrag som «utvida egenregi». Da må en del vilkår være til stede: Kommunen må ha like god kontroll over denne leverandøren som over kommunens egen virksomhet. Minst 80 prosent av aktiviteten til leverandøren må rette seg mot denne kommunen, og det må ikke stå noen private eierinteresser bak leverandøren.

Det betyr at de store ideelle institusjonene, som for eksempel Kirkens Bymisjon, ikke uten videre kan dra nytte av en slik utvida kommunal egenregi. De har en for omfattende virksomhet i et utall av retninger. Men det Kirkens Bymisjon kan gjøre, er å etablere et selskap med virksomhet avgrensa til én kommune.

Les Dag Seierstads artikkel under "les mer."

 

 Ideelt mot kommersielt

Av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

EU vedtok i mars 2014 to direktiv om offentlige anskaffelser og ett direktiv om såkalte konsesjonskontrakter. De nye direktivene erstatter eldre direktiv som er blitt lappa på stadig vekk.

EØS-anbud kreves som før for alle anskaffelser over noen terskelverdier. For kjøp av varer og tjenester setter direktivene terskelen til 1,55 millioner kroner – og til 39 millioner ved bygge- og anleggskontrakter. Norge har hatt en omstridt særnorsk terskelverdi så lavt som på en halv million kroner for kjøp av varer og tjenester – irriterende arbeidskrevende både for dem som har noe å selge og for dem som vil kjøpe.

Heretter skal helse- og sosialtjenester, utdanning og kulturelle og religiøse tjenester også omfattes av anskaffelsesreglene og legges ut på anbud. Utafor dette regelverket er nå ikke stort mer enn Forsvaret, Heimevernet, vannforsyningen og ambulansetjenestene.

Det som er bra, er at de nye direktivene åpner for at miljøkrav og sosiale hensyn kan legges inn med større tyngde enn før. Samtidig er krav om offentlig godkjent lærlingordning blitt en obligatorisk del av anbudskrava også for utenlandske tilbydere. Det kreves også at lærlinger skal delta i arbeidet.

I forslaget til anskaffelsesforskrift går regjeringen inn for at en oppdragsgiver skal ha rett til å sette en øvre grense for hvor mange ledd leverandørkjeden kan bestå av. Det foreslås også at oppdragsgiveren skal kunne kreve at noen «kritiske» oppgaver skal utføres av hovedentreprenøren og ikke settes bort til underentreprenører.

De nye direktivene har utløst den største debatten på ett punkt: Med dagens regelverk kan en offentlig oppdragsgiver skille mellom ideelle og kommersielle utførere når helse- og sosialtjenester skal kjøpes. Det skal det bli slutt på når de nye anskaffelsesdirektivene trer i kraft 1.juli.

Jusprofessor Fredrik Sejersted ble spesielt bedt om å vurdere om ideelle institusjoner fortsatt kunne foretrekkes framfor kommersielle ved kjøp av helse- og sosialtjenester. Det korte svaret var nei. Men eksperten på EØS-jus mente at det ville være «et visst handlingsrom» for å gi ideelle institusjoner med god erfaring og kompetanse noen fordeler framfor de kommersielle slik at de kunne godt ut av anbudskampen.

De samme spørsmåla er vurdert av advokatfirmaet Wiersholm AS som på bakgrunn av dommer i EU-domstolen og praksis i andre land har en mer åpen konklusjon: «EØS-reglene … vil gi medlemsstatene et vidt rom for skjønn i relasjon til helse- og sosialtjenester».

Begge utredningene ser et mulig handlingsrom som kan komme ideelle organisasjoner til gode også med de nye direktivene:

* Oppdragsgiveren kan i anbudsinnbydelsen legge vekt på kvaliteter og egenskaper som ideelle organisasjoner er best i stand til å tilby.

* Når det dreier seg om «utøvelse av offentlig myndighet», trengs det ikke full konkurranse om å yte tjenestene. Barnevern kan være en slik tjeneste.

* Det klareste alternativet til de kommersielle er at kommunen eller etaten gjør jobben sjøl – med egne ansatte – i det som kalles «egenregi».

I tillegg fins det en mellomordning kalt «utvida egenregi», der kommunen på finurlig vis overlater jobben til et firma uten bruk av anbud.

For at en kommune skal kunne definere et oppdrag som «utvida egenregi», må en del vilkår være til stede: Kommunen må ha like god kontroll over denne leverandøren som over kommunens egen virksomhet. Minst 80 prosent av aktiviteten til leverandøren må rette seg mot denne kommunen, og det må ikke stå noen private eierinteresser bak leverandøren.

Det betyr at de store ideelle institusjonene, som for eksempel Kirkens Bymisjon, ikke uten videre kan dra nytte av en slik utvida kommunal egenregi. De har en for omfattende virksomhet i et utall av retninger. Men det Kirkens Bymisjon kan gjøre, er å etablere et selskap med virksomhet avgrensa til én kommune.

Jusprofessor Hans Petter Graver har argumentert for at barnevernet ikke er et marked i EØS-avtalens forstand, på linje med private tjenester i helsevesenet og eldreomsorgen. Siden barnevernet er en del av den statlige myndighetsutøvelsen, har staten har ingen konkurrent som kjøper av barnevernstjenester. En god barnevernstjeneste forutsetter i tillegg at de som har det daglige ansvaret for den, kan basere seg på langsiktige og trygge rammevilkår.

Som barne- og familieminister tok Audun Lysbakken (SV) derfor barnevernet ut av anbudstvangen. Men da reagerte NHO og de kommersielle barneverninstansene. De klagde til overvåkingsorganet Esa, men ble satt kraftig på plass.

Esa fastslo at det er lov å drive barnevern i offentlig egenregi, og det er lov å velge ikke-kommersielle tilbydere framfor kommersielle. Hvis det er flere ikke-kommersielle tilbydere, kan det offentlige bruke anbud der bare de ikke-kommersielle tilbyderne får delta.

I debatten om fordeler og ulemper ved kommersiell drift av barnehager og sjukehjem, framholder NHO Service og de kommersielle selskapene at konkurranse og kommersiell drift fører til bedre kvalitet på tjenestene. Men de har et forklaringsproblem: Hvorfor er drift av barnehager og sjukehjem så enormt mye mer lønnsomt for eierne enn om kapitalen var investert i vareproduksjon eller i privat tjenesteyting utafor de offentlige velferdsordningene?

Så lenge EU-direktivene ikke er tatt inn i EØS-avtalen, er det i prinsippet mulig for regjeringen og for stortingsflertallet å reservere seg mot direktivet som opphever skillet mellom ideelle og kommersielle organisasjoner. Men verken dagens regjering eller noe stortingsflertall er innstilt på noe sånt. Dermed står det igjen å utnytte det handlingsrommet som reelt er til stede.

Kilder:

Christoffer C. Eriksen: «Kommuner og egenregi». Fagforbundet 2015

Trætteberg/Sivesind: «Ideelle organisasjoners særtrekk og merverdi på helse- og omsorgsfeltet». Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, 2015

(publisert i Klassekampen 20. februar 2016)

 


Kommentarer   

0 #1 Wenche Thommessen Engh 24-02-2016 08:05
Da må jeg som bla aktiv bymisjonsvenn, sukke dypt, grøsse og håpe at det blir en ordning som gir rom for at de som ikke bare tenker penger, men også kvalitet på tjenestene, protesterer så det merkes, og man finner en ordning som lar kvalitet på tjenestene også telle....

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode