Privatisering, marked og konkurranse

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Privatisering, marked og konkurranse

Publisert tirsdag 22. mars 2016 04:33

NHO og byggenæringens nye forslag til anbudskriterier er et knefall for bemanningsbransjen, mener Ådne Naper.

"De to siste årene har vi fått rikelig med tiltak for å bekjempe sosial dumping i offentlig regi. Skien kommune og Telemark fylkeskommune har utviklet omfattende anbudskriterier i Telemarksmodellen. Disse har nå fått et tilsvar ført i pennen av NHO og BNL, som forsøkes rulles ut i kommune-Norge i håp om å erstatte vesentlige deler i Telemarksmodellen.

Begge initiativene står for store fremskritt i kampen mot useriøsitet. Hovedforskjellen ligger i hvordan de håndterer bruken av innleid arbeidskraft. Telemarksmodellen setter krav til lønn mellom oppdrag, som gir strenge restriksjoner på bruk av innleie. Alternativet til NHO går bort fra dette kravet. Ulikheten kan spores tilbake til initiativtakerne bak modellene; mens lokal fagbevegelse har vært premissleverandør for Telemarksmodellen, har NHO Service vært toneangivende for alternativet.

Det er helt naturlig at det finnes motsetninger mellom de ulike seriøsitetskravene. Den ene modellen er utviklet ut i fra en forutsetning om at bruken av innleie og midlertidig ansettelser må begrenses. Den andre modellen er utviklet ut i fra en forutsetning om at lønnsomheten i bemanningsbransjen må opprettholdes. Det er to ulike løsninger ut fra to ulike diagnoser. Men samtidig som det er flust av eksempler på hvorfor bruken av innleie er et problem, har jeg tilgode å se argumenter for hvordan innleie styrker byggebransjen eller løser noen problemer overhode.

Det er i bruken av innleie problemene gjerne starter; det gir flere underleverandører som igjen fører til mer kompliserte entreprisekjeder. Dette resulterer i mindre innsyn og etterprøvbarhet i arbeidsforhold og skatteplikt. Og ikke minst sparker det beina under etablering av flere faste jobber. Vi løser ingenting ved å observere et problem, erkjenne at det eksisterer for så å hoppe bukk over det. Det er ingen grunn til å stå tilbake for bruken av innleie når vi har utviklet et regelverk som er både holdbart og målrettet. Kommuner og fylker har nå en rikholdig à la carte av seriøsitetskrav. Det er positivt. Men la oss ikke løpe fra den beste løsningen når vi sitter med den i hånda," skriver Ådne Naper.

Les mer under "les mer."

SERIØSITETSKRAV À LA CARTE

Av Ådne Naper, fylkesleder i Telemark SV

De to siste årene har vi fått rikelig med tiltak for å bekjempe sosial dumping i offentlig regi. Skien kommune og Telemark fylkeskommune har utviklet omfattende anbudskriterier i Telemarksmodellen. Disse har nå fått et tilsvar ført i pennen av NHO og BNL, som forsøkes rulles ut i kommune-Norge i håp om å erstatte vesentlige deler i Telemarksmodellen.

Begge initiativene står for store fremskritt i kampen mot useriøsitet. Hovedforskjellen ligger i hvordan de håndterer bruken av innleid arbeidskraft. Telemarksmodellen setter krav til lønn mellom oppdrag, som gir strenge restriksjoner på bruk av innleie. Alternativet til NHO går bort fra dette kravet. Ulikheten kan spores tilbake til initiativtakerne bak modellene; mens lokal fagbevegelse har vært premissleverandør for Telemarksmodellen, har NHO Service vært toneangivende for alternativet.

NHO Service organiserer bemanningsbyråene som livnærer seg av å omsette innleid arbeidskraft fritt på tjenestemarkedet. Fagbevegelsen organiserer arbeiderne som presses ut av fast arbeid når bruken av innleie øker. En tilsynelatende byråkratisk uenighet om anbudsregimer er i virkeligheten klassekamp.

Samfunnsansvar

Telemarksmodellen er et viktig, men nå hardt prøvet sett med tiltak for å få til flere faste ansettelser, og gjøre fagbrev og lærlingplasser til et konkurransefortrinn. I ekkoet av protester mot økt tilgang til midlertidig ansettelser, høylytte krav om respekt for yrkesfag, og varsler om et stort underskudd av fagarbeidere, fremstår tiltakene i Telemarksmodellen som helt nødvendige og usedvanlig målrettede. Skal vi bygge en større respekt for yrkesfaglige utdannelse og karriereveier, er det helt grunnleggende med en politikk for ordentlige jobber.

Det er så enkelt som at vi må gjøre bra ting lønnsomt. For i byggebransjen går produktiviteten ned og byggfeil øker i takt med at arbeidstilhørigheten i bransjen ”mykes opp”. Restriksjonen på bruk av innleie er derfor noe av  det mest sentrale i Telemarksmodellen, og det er det klareste tilsvaret på utviklingen av det løsarbeidersamfunnet så mange av oss frykter.

Når fagbevegelsen mobiliserer over en million mennesker til protest mot økt tilgang til midlertidig ansettelser, gjenspeiler dette ansvaret som ligger hos politiske sympatisører for å fremme alternativer til regjeringas rådende linje.

I kjernen av problemet

For å få flere faste jobber må bruken av innleie begrenses. Disse faktorene står i direkte motsetning til hverandre. For å få til det må vi snu en trend hvor det har blitt mer lønnsomt å nedbemanne i egne rekker for å leie inn etter behov.

Når Telemarksmodellen setter krav til lønn mellom oppdrag, eller kontinuitet i arbeidstilhørigheten, angripes lønnsomheten i bemanningsbransjen, fordi diskontinuitet i arbeidstilhørighet er det som holder lønn- og pensjonskostnader nede og gjør det gunstig å benytte innleie fremfor faste ansatte. Når innleid arbeidskraft gir størst lønnsomhet, blir det nedbemanninger i de store entreprenørene mens bemanningsbyråene vinner både makt og markedsandeler.

Tidligere har NHO vært en viktig alliert i utviklingen av Telemarksmodellen, men har nå fått kalde føtter for å støtte restriksjoner på innleie. Kanskje ikke så overraskende når bedrifter som over tid har nedbemannet egen arbeidsstokk risikerer å diskvalifisere seg selv fra offentlige anbud, i tillegg til at det blir mindre lønnsomt å leie ut vikarer for medlemsbedriftene i NHO Service.

Ulike diagnoser?

Det er helt naturlig at det finnes motsetninger mellom de ulike seriøsitetskravene. Den ene modellen er utviklet ut i fra en forutsetning om at bruken av innleie og midlertidig ansettelser må begrenses. Den andre modellen er utviklet ut i fra en forutsetning om at lønnsomheten i bemanningsbransjen må opprettholdes. Det er to ulike løsninger ut fra to ulike diagnoser. Men samtidig som det er flust av eksempler på hvorfor bruken av innleie er et problem, har jeg tilgode å se argumenter for hvordan innleie styrker byggebransjen eller løser noen problemer overhode.

Misforstå ikke; seriøsitetskravene til NHO og BNL er isolert sett mye bedre enn hva vi hadde for bare to år siden. Men knefallet for bemanningsbransjen er et klart steg tilbake fra framskrittene i Telemarksmodellen.

For det er i bruken av innleie problemene gjerne starter; det gir flere underleverandører som igjen fører til mer kompliserte entreprisekjeder. Dette resulterer i mindre innsyn og etterprøvbarhet i arbeidsforhold og skatteplikt. Og ikke minst sparker det beina under etablering av flere faste jobber.

Vi løser ingenting ved å observere et problem, erkjenne at det eksisterer for så å hoppe bukk over det. Det er ingen grunn til å stå tilbake for bruken av innleie når vi har utviklet et regelverk som er både holdbart og målrettet. Kommuner og fylker har nå en rikholdig à la carte av seriøsitetskrav. Det er positivt. Men la oss ikke løpe fra den beste løsningen når vi sitter med den i hånda.

(publisert i Klassekampen)